La oss innledningsvis angående EØS-avtalen notere to tunge poster på opptellingens pluss-side:
For det første fikk Norge gjennom avtalen et avtaleverk som regulerer forbindelsene med EU-samarbeidet. Det er viktig siden ingen norsk regjering ville kunne håndtere forbindelsene med EU uten å ha et omfattende avtaleverk i bunn. Og for det andre sikret EØS-avtalen «familiefred» i norsk politikk gjennom tre tiår ved at den opprivende EU-debatten fra 1972 og 1994 er lagt død.
Hadde den opprivende EU-striden gått videre, ville norsk politikk fått åpne sår. Ap ville fått store problemer internt; det ville neppe vært mulig å etablere rødgrønne regjeringer; og Erna Solbergs borgerlige regjeringsprosjekt ville neppe fått med seg et stadig mer EU-kritisk Frp. Norge kunne gått inn i en ustabil periode der det ble vanskelig å danne flertallsregjeringer.
Vårt nasjonale kompromiss
I dag er EØS-avtalen blitt vårt de facto nasjonale kompromiss i EU-saken. Det hviler på bred støtte i befolkningen og i Stortinget. Det er ikke tilfeldig at samtlige norske regjeringer de siste 30 årene har lagt EØS-avtalen til grunn for sin Europa-politikk. Kommende norske regjeringer vil gjøre det samme. En eventuell ny rødgrønn regjering med Sp og SV i flertall vil ikke bli noe unntak. Sett slik er Sp og SV de egentlige garantistene for EØS-avtalen.
Denne brede enigheten betyr ikke at EØS-avtalen er en ukomplisert avtale. EU-tilhengerne sloss for norsk medbestemmelse i EU. Gjennom EØS-avtalen gir Norge avkall på medbestemmelse. EU-motstanderne sloss for norsk selvråderett. EØS undergraver norsk selvråderett. Sett slik er EØS-avtalen en kombinasjon av det nei-siden og det ja-siden var opptatt av å unngå i EU-stridene.
Er det akseptabelt dersom EØS-avtalen blir Norges varige ordning med EU?
Det kan ikke være akseptabelt. Gjennom EØS-avtalen forplikter jo Norge seg til å godta EU-lover (rettsakter) uten at norske politikere har vært med på å vedta dem. Vi aksepterer i praksis at disse rettsaktene går foran norske lover, og at eventuelle tvister i praksis avgjøres av EU-domstolen. Ingen andre europeiske land, bortsett fra Island og Liechtenstein, har godtatt denne typen ordninger.
Er det akseptabelt dersom EØSavtalen blir Norges varige ordning med EU?
Noen vil peke på at vi tross alt kan nedlegge veto mot EU-vedtak. Det er i prinsippet korrekt, men samtidig er det uhyre sjelden at vetoretten er tatt i bruk. Grunnen er enkel. Dersom en avtalepart velger å legge ned veto mot et EU-vedtak, har den andre part rett til å oppheve bestemmelser på samme område av særlig interesse for denne part. Norske myndigheter kunne for eksempel bestemme seg for å stanse arbeidsinnvandringen fra Polen og Ungarn slik Trygve Slagsvold Vedum (Sp) har foreslått. Det ville polske og ungarske myndigheter temmelig sikkert reagert på. De ville da kunne kreve motsvarende stans i norske borgeres mulighet til å arbeide i EU-land.
Handelsavtale eller EU-medlemskap
Andre vil peke på at Norge alltids kan kreve EØS-avtalen reforhandlet. Det bygger på en misforståelse. EØS-avtalen er en folkerettslig avtale som fem europeiske EFTA-land i sin tid inngikk med EU. Ett land som har undertegnet en slik avtale, har ingen rett til å kreve reforhandlinger. Det kan kun si opp avtalen. Det må i så fall skje ved at landet først forhandler seg frem til en skilsmisseavtale, og deretter forhandler frem en ny avtale med EU. Da er det to muligheter: handelsavtale eller EU-medlemskap.
En handelsavtale sikrer gjensidig tollfri utveksling av varer, særlig industrivarer. Det er en markedsliberalistisk ordning der bedriftene, ikke politikerne, er aktører. En slik avtale åpner imidlertid ikke for deltakelse i EU-landenes samarbeid slik EØS gjør (miljø- og klimasamarbeid, forskningssamarbeid, utdanningssamarbeid, studentutveksling med mer). En handelsavtale stiller Norge fritt til, for eksempel, å styre arbeidsinnvandring fra lavkostland i EU.
EU-medlemskap er en ordning der Norge må godta de gjensidige forpliktelsene som følger av medlemskap. I 1972 og 1994 kunne Norge forhandle seg til noen «særordninger». Det kan bli vanskeligere nå. Det kan innebære at Norge må godta prinsippene i EUs felles landbruks- og fiskeripolitikk med de store utfordringer det skaper.
Handelsavtale omfatter normalt ikke fisk og landbruk. Norge vil ha interesse av å utvide avtalen til å inkludere tollfri eksport av fisk slik at norsk fisk til EU kan bearbeides i Norge og ikke som i dag i Polen og Danmark. Men kommer Norge med krav om tollfrihet på fisk, er det ventet at land som Danmark vil legge inn krav om tollfri adgang for landbruksvarer til Norge, og noen land vil ventelig kreve bedre tilgang til norske fiskeressurser. Det endelige innholdet i en handelsavtale vil bli avgjort gjennom «gi og ta»-forhandlinger. Her vil partenes forhandlingsstyrke være viktig for sluttresultatet.
En handelsavtale vil bety at Norge reduserer sitt samarbeid med EU i forhold til dagens situasjon. Et medlemskap vil bety at Norge utvider sitt samarbeid med EU. Det store spørsmålet blir da: Ønsker vi å øke vårt gjensidig forpliktende samarbeid med EU, eller ønsker vi å redusere samarbeidet?
Samarbeidet med EU
I Norge har vi sterke politiske grupper som ønsker å redusere det forpliktende samarbeidet med EU, og sterke grupper som ønsker å øke samarbeidet med EU. Det er de to gruppene som vil stå mot hverandre i vår fremtidige Europa-debatt. Det gjelder for øvrig ikke bare i Norge. I Ungarn har grupper i Viktor Orbáns parti – som er sterkt kritiske til det ungarske EU-medlemskapet – foreslått at det erstattes med en handelsavtale.
Fellesforbundet i LO har foreslått at alternativene til EØS utredes. Det er et klokt forslag. En slik utredning må omfatte en gjennomgang av handelsavtalen britene har med EU (Brexit), og en analyse av hvordan den fungerer. Det er også naturlig å se nærmere på den handelsavtalen Norge hadde med EU forut for EØS.
I 1972 og 1994 hadde vi uklare forestillinger om hvordan et norsk EU-medlemskap ville fungere. Sverige og Finland har høstet erfaringer med medlemskap i flere tiår. Det er naturlig at utrederne ser nærmere på disse erfaringene. Utredningen bør også ta for seg endringer i EU som følger av østutvidelsene og Brexit.
En utredning bør ikke overlates til departementene. Regjeringen bør gi oppdraget til en uavhengig forskningsinstitusjon – helst en som kan sørge for at også forskere fra andre nordiske land og Storbritannia trekkes inn.
Når en utredning av alternativene til EØS foreligger, blir det opp til regjeringen å trekke sine konklusjoner. Det er vanskelig å se at det vil kunne skje før tidligst etter stortingsvalget i 2025. Men da er det kanskje i gang en meningsfylt diskusjon om Norges fremtidige plass og rolle i Europa … eller, må vi se for oss at EØS-avtalen blir Norges varige tilknytning til EU?
Jervell (f. 1943) er tidligere norsk
diplomat som blant annet har arbeidet i Utenriksministerens sekretariat og UDs analyseavdeling. Var i 2003 «utlånt» til Norsk Utenrikspolitisk Institutt for å utrede alternativer til EU-medlemskap.
Følg redaktør Truls Lie på X(twitter) eller Telegram
