Alternative skispor for folk flest

Boka «Vinterkrigen» handler ikke om «Nordmenns fåfengte kamp mot den kalde årstid», men det spiller ingen rolle. En tittel er en tittel.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Dersom Bjørn Gabrielsen skrev seg ut på viddene i sin forrige bok, hvilket han gjorde, så gjør han det til gagns i årets bok, «Vinterkrigen». Eller rettere sagt: Det er akkurat det han ikke gjør, men som han påstår at han skal gjøre: Oppleve det kalde Norge; Norge på vidda, Norge til skogs og Norge sett fra Nordmarka. Det er mulig han tilbrakte brorparten av vinteren 2001-2002 utendørs, men i så fall skjedde det så lite der at det ikke er verdt å skrive hjem om. Tekstene i «Vinterkrigen» handler om bussturer, overnatting på hytter, hos bekjente, hos familie. En hel måned tilbrakte Gabrielsen hos sin brors familie, hvor han passet en ettåring på dagtid og gikk tur i lysløypa på kveldstid. Dersom det er å krige mot vinteren, så er vi soldater alle mann. Og kvinner. Og bikkjer.

Stålsmak i munnen

Eller kanskje ikke, og det er Gabrielsens sentrale poeng: Nordmenn er ikke født med ski på beina. Det er faktisk større sjanse for at vi dør med ski på beina enn at vi blir født med ski på beina. I hvert fall i dag, men også i tidligere tider. Skigåing er en del av den sentrale, nasjonale mytologien i Norge, og som mytologier generelt, faller den fra hverandre i det øyeblikket man plukker litt på den. Det er altså ikke i Morgedal i Telemark at den moderne skikulturens vugge ligger, men i Nordmarka. Det var der Nansen og Amundsen la grunnlaget for sine ekstremsportslige prestasjoner, og det var Nansen og Amundsen som viste verden vinterveien til Norge. «Da Nansen krysset Hardangervidda på ski i 1882, ble han slått av hvor hemmet den norske bygdebefolkningen var av sin motvilje mot å bruke ski som transportmiddel», noterer Gabrielsen. Vi snakker altså kun om et par-tre generasjoner nordmenn som har et nasjonalt forhold til skigåing, og trolig vil du finne ut at brorparten av disse entusiastene er født rett etter annen verdenskrig.

Gabrielsen er selv ikke i nærheten av å være født med ski på beina. Han er ikke oppvokst i Norge en gang, men i et eller annet eksotisk land hvor de sikkert har paraply-drinker. Eller fattigdom. Trolig hadde ikke boka blitt stort annerledes om han hadde vokst opp i Norge. Å utfordre «norskheten» har vært en utbredt intellektuell urbansport de siste ti-tolv årene. Gabrielsen skiller seg ut ved at han gjør sosialantropologisk feltarbeid og at han tilhører en generasjon som har et nokså perifert forhold til Det norske ved Norge. Det betyr at man også har et ganske avslappet forhold til kritikken av Det norske. Gabrielsen er faktisk åpen for at noe vidunderlig kan skje når han er alene med bikkja Pastor høyt til Røros-fjells:

«Jeg har litt kontakt med naturen, med luktene, smakene, med bikkja og med landskapet. Jeg har superkontakt med fysikken, med tyngdekraften, skyggenes vinkler, kompassnålens retningsangivning, snøens grad av kornethet og tjærebekledningen på mine lunger. Men jeg føler ingen særlig kontakt med den norske kulturen når jeg går på ski her. Jeg har stålsmak i munnen, riktignok, men det er noe annet».

Kromosomer og vær

«Men nå sporer jeg av», skriver Bjørn Gabrielsen på side 100. Det vitner om selvinnsikt. Han skriver ikke om skispor, men om digresjoner og anekdoter og ting-jeg-har-tenkt-på-i-det-siste. Slikt har «Vinterkrigen» mye av. Men det er stoffet boka er laget av; Bjørn Gabrielsen. Først og sist. Det kunne blitt en dårlig bok. Hvis Gabrielsen var kjedelig. Det er han ikke. Gabrielsen er åpenbart en spennende fyr. Skarp. Og morsom. I hvert fall skriftlig. De mest fornøyelige scenene i hans forrige bok, USA-reisen «Lutefisk på prærien», handlet om alle de problemene Gabrielsen havnet i fordi han var uflidd, pengelens og stygg. I «Vinterkrigen» er det først og fremst forfatterens hjelpeløshet som er gjør reisen gøyal. Som på Røros, rett etter at han tenkt litt over hvor unaturlig det for ham er å lese kart helt bokstavlig:

«Takket være kompass og god utsikt har jeg en ganske god formening om hvor vi er, men det føles ikke så voldsomt betryggende all den tid jeg er samme mann som inntil nylig var helt sikker på at vi var et annet sted».

Det er helt greit og naturlig at Bjørn Gabrielsens jakt på den norske snødekte identiteten handler om Bjørn Gabrielsen, for når alt kommer til alt så kan jo ikke en bok om Norge handle om et helt folk. Til det er det for mange nordmenn som ikke drar på fjellet i påsken. Faktisk de fleste. Likevel – og det er et pussig paradoks, som Gabrielsen selv påpeker – får vi reportasjer med titler: «Det er fint med påske i byen også». Som om det er unntaket. Den bitre sannheten er vel at de fleste nordmenn har et ganske unaturlig forhold til ski i dag (om vi noen gang har hatt et naturlig forhold til dem):

«Skiene knytter oss ikke til våre forfedre, vi er ikke som dem, hadde de stått opp fra de døde i dag, ville de blitt kastet ut av landet. Ski er ikke for nordboere det båtene er for polynesiere, eller kamelene for beduiner. Rikdom og ren vestlighet gjør det umulig for mennesker å ha den type forhold til ting og dyr. Vi er maur uten tuer, folk uten hjemstavn, mennesker uten tradisjoner. Det eneste vi har, er kromosomer og vær. Resten må vi definere på nytt, hver og en av oss».

Vinterdeprimert?

Med bøkene «Lutefisk på prærien» og «Vinterkrigen» har journalisten og kritikeren Bjørn Gabrielsen etablert seg som en ganske særegen reisereporter. Han er for reiselitteraturen det tv-programmet «Nytt på nytt» er for nyheter: Skarpe iakttakelser og godt humør står i sentrum, mens ønsket om å heve allmenndannelsen sniker seg inn fra periferien. For Gabrielsens del kommer det helt tydelig til uttrykk i bokas siste del, som består av noen sider med praktiske råd til den som vil bevege seg utendørs når det er mye vær. For eksempel at morsmelkserstatning er en bra erstatning for melk når man er ute på langtur og at furunålste kan være avhengighetsskapende. Bunnfrossen majones anbefales ikke. Ikke å spise for mye bikkjemat, heller.

Så noen mer bisarre betraktninger om den norske væremåten, som for eksempel at man ikke skal spørre folk om hvilket fylke de kommer fra («De synes det virker som et konstruert og merkelig spørsmål») og at veldig mange som kjøper Se og Hør faktisk ikke leser bladet eller ser på bildene i det. («Dette sier noe essensielt om Norge, hva det sier, er mer uklart»).

Bjørn Gabrielsen er en moralsk skribent, og hans budskap er enkelt, men kanskje i overkant urbant: Vinteren, snøen og kulden er kommet for å bli. Det hjelper ikke å hate. Eller å late som om vinteren ikke er der ved å flykte til Spania. Lær deg å leve med vinterdepresjonene. For i været, skal man tro Gabrielsen, ligger det som muligens er Norges sjel. Norge er altså ikke et sted, men en tilstand. En passe schizofren tilstand. Men, som Gabrielsen påpeker i sin klarsynte og underholdende vinterbok: Ordene ski og schizofren har samme etymologiske opphav. Ski betyr å kløyve, spalte. Det er slik kunnskap man blir vinterglad av.

---
DEL

Legg igjen et svar