Alternative universer

I utstillingen Into the Unknown i London kan selv en 42 år gammel mor og hennes 13 gamle sønn finne felles grunn – på en reise gjennom sci-fi-historien.

Hanne Ramsdal
Ramsdal er forfatter.

Jeg er i London med min sønn, 13. Det er sol og 30 grader i skyggen, og han (i «jeg-vet-ikke-fasen») vet ikke hva han vil, så jeg, 42, foreslår sci-fi-utstilling på kunstsenteret The Barbican. Han nøler. Men det er kostymer der fra Star Trek og Star Wars og Interstellar, sier jeg, og du kan jo spille Darth Vaders kjenningsmelodi på saksofon, og … «Ok,» sier 13, og vi går fra Shoreditch gjennom Paul Street som blir til Wilson Street. Han har oransje sko og røde solbriller, det ser ut som om han er en del av utstillingen i det monumentale brutalistkomplekset Barbican Centre – for tiden inntatt av noe som kan minne om en storslagen katalog med smakebiter fra sci-fi-historien. Vi følger utviklingen fra virtuelle forsøk på å reise til Jordens midtpunkt, videre til når mennesket løfter hodet og inntar luftrommet med luftballonger – og etter hvert raketter og romskip i stjernekriger om utenomjordiske territorier. Her er utdrag fra bøker, spill, tegneserier og musikk. Og filmklipp som flimrer over skjermer i tak og på vegger.

Relikvier. Der er tegningene til Jules Verne, fra forberedelsene til hans klassiske bøker Jorden rundt på åtti dager og Reisen til Jordens indre. Der er Laura Derns berømte ansiktsuttrykk fra Jurassic Park da hun ser en brachiosaurus for første gang. Og der, i selve hjertet av utstillingen, er Darth Vaders maske. Alt blir mer sant eller virkelig fordi vi nesten kan ta på det – som relikvier. Men hva er det med sci-fi som er så spennende eller viktig? 13 mener at svaret ligger i møtet mellom menneskene og det fremmede – dyr som ikke eksisterer, for eksempel – og det som da skjer. Utstillingen tematiserer også behandlingen av det fremmede og utenomjordiske i fiksjonen, og hvordan det kan gjenspeile våre møter med det fremmede i virkeligheten.

Befinner vi oss i fortid, fremtid eller nåtid? Kanskje alt på en gang.

Med kontrafaktiske historier kan man teste ut «hva-hvis-scenarier». Pierre-Jean Giloux’ film Invisible Cities Part 1 fra 2015 er en hommage til metabolistene fra 60-tallet. De utviklet organisk arkitektur tenkt for Tokyo, og disse urealiserte prosjektene manipuleres inn i filmopptak av dagens Tokyo ved hjelp av 3D. Bygningene likner trær og kan ses fra forskjellige kanter av byen, mellom skyskrapere og bak broer. De integreres i det eksisterende, sammen med et lydbilde, som om det bor noen der. Og det faller en konstant snø av blader fra kirsebærblomstringen over byen, enda det ikke finnes trær så høyt oppe. En påminnelse, kanskje, om metabolistenes syn på bærekraftige byer. Til slutt faller også natten over byen.
I en av utstillingens få verk laget av en kvinne, Larissa Sansours film In the Future They Ate From the Finest Porcelain fra 2015, bedrives det narrativ terrorisme: Romskip i en mørk horisont slipper bomber ned på et øde landskap. Når bombene åpner seg, ramler det ut porselenstallerkener med keffiyeh-motivet som er kjent fra palestinaskjerfene. De er sendt fra en fiktiv sivilisasjon for å graves ned i jorden som bevis for deres eksistens. En hilsen til fremtidige arkeologer. Befinner vi oss i fortid, fremtid eller nåtid? Kanskje alt på en gang.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here