Alternative universer

I utstillingen Into the Unknown i London kan selv en 42 år gammel mor og hennes 13 gamle sønn finne felles grunn – på en reise gjennom sci-fi-historien.

Hanne Ramsdal
Ramsdal er forfatter. Epost hanneramsdal@gmail.com

Jeg er i London med min sønn, 13. Det er sol og 30 grader i skyggen, og han (i «jeg-vet-ikke-fasen») vet ikke hva han vil, så jeg, 42, foreslår sci-fi-utstilling på kunstsenteret The Barbican. Han nøler. Men det er kostymer der fra Star Trek og Star Wars og Interstellar, sier jeg, og du kan jo spille Darth Vaders kjenningsmelodi på saksofon, og … «Ok,» sier 13, og vi går fra Shoreditch gjennom Paul Street som blir til Wilson Street. Han har oransje sko og røde solbriller, det ser ut som om han er en del av utstillingen i det monumentale brutalistkomplekset Barbican Centre – for tiden inntatt av noe som kan minne om en storslagen katalog med smakebiter fra sci-fi-historien. Vi følger utviklingen fra virtuelle forsøk på å reise til Jordens midtpunkt, videre til når mennesket løfter hodet og inntar luftrommet med luftballonger – og etter hvert raketter og romskip i stjernekriger om utenomjordiske territorier. Her er utdrag fra bøker, spill, tegneserier og musikk. Og filmklipp som flimrer over skjermer i tak og på vegger.

Relikvier. Der er tegningene til Jules Verne, fra forberedelsene til hans klassiske bøker Jorden rundt på åtti dager og Reisen til Jordens indre. Der er Laura Derns berømte ansiktsuttrykk fra Jurassic Park da hun ser en brachiosaurus for første gang. Og der, i selve hjertet av utstillingen, er Darth Vaders maske. Alt blir mer sant eller virkelig fordi vi nesten kan ta på det – som relikvier. Men hva er det med sci-fi som er så spennende eller viktig? 13 mener at svaret ligger i møtet mellom menneskene og det fremmede – dyr som ikke eksisterer, for eksempel – og det som da skjer. Utstillingen tematiserer også behandlingen av det fremmede og utenomjordiske i fiksjonen, og hvordan det kan gjenspeile våre møter med det fremmede i virkeligheten.

Befinner vi oss i fortid, fremtid eller nåtid? Kanskje alt på en gang.

Med kontrafaktiske historier kan man teste ut «hva-hvis-scenarier». Pierre-Jean Giloux’ film Invisible Cities Part 1 fra 2015 er en hommage til metabolistene fra 60-tallet. De utviklet organisk arkitektur tenkt for Tokyo, og disse urealiserte prosjektene manipuleres inn i filmopptak av dagens Tokyo ved hjelp av 3D. Bygningene likner trær og kan ses fra forskjellige kanter av byen, mellom skyskrapere og bak broer. De integreres i det eksisterende, sammen med et lydbilde, som om det bor noen der. Og det faller en konstant snø av blader fra kirsebærblomstringen over byen, enda det ikke finnes trær så høyt oppe. En påminnelse, kanskje, om metabolistenes syn på bærekraftige byer. Til slutt faller også natten over byen.
I en av utstillingens få verk laget av en kvinne, Larissa Sansours film In the Future They Ate From the Finest Porcelain fra 2015, bedrives det narrativ terrorisme: Romskip i en mørk horisont slipper bomber ned på et øde landskap. Når bombene åpner seg, ramler det ut porselenstallerkener med keffiyeh-motivet som er kjent fra palestinaskjerfene. De er sendt fra en fiktiv sivilisasjon for å graves ned i jorden som bevis for deres eksistens. En hilsen til fremtidige arkeologer. Befinner vi oss i fortid, fremtid eller nåtid? Kanskje alt på en gang.

Sci-fi-fremtid. 13 sier at han håper Jorden ikke blir ødelagt før han dør. Vi er på vei tilbake til hotellet. Det er biler på alle kanter. Den konstante støyen. Flyene på himmelen. Utkledte fra Prideparaden på fortau og i busser – det er 50 år siden Storbritannia avkriminaliserte homofili. «Du kan jo flytte til Mars,» tuller jeg, og tenker på alle filmene om reiser til det fremmede, det som helst skal bli noe bedre. Resultatet blir ofte verre enn man kan forestille seg. Jeg forsøker å si noe om alt det miljøvennlige som kan finnes opp, all teknologien vi har, at han må bli oppfinner og lage en smart løsning, men jeg snakker for fort, tempoet avslører meg. Jeg vil spørre om han tenker mye på dette, men vi har rotet med veien. Jeg kan minne ham på hva som har skjedd i livet hans frem til nå, fra han var liten. Og noen ganger gjør jeg litt om på historiene, finner på noe, hvis jeg ikke husker hva som skjedde. Men fremtiden? Alt jeg sier, fester seg et eller annet sted i ham.
Vi er varme, tørste. Så gjenkjenner han en tagg han har sett før, og jeg et skilt. Jeg foreslår takeaway og film på hotellrommet, hvor møblene er skrudd fast – akkurat som i et romskip. Vinduet kan ikke åpnes, men det er persienner der som kan styres fra en iPad, og temperaturen og lyset kan settes i forskjellige moduser: romantic, relaxing, workmode, party, low, medium, intense – for også her inne tilhører alt sci-fi-estetikken; arkitekturen, tingene, fargene, det futuristiske uttrykket. Og jeg tenker på at selv sci-fi-vokabularet, med ord som extraordinary, outer, space, new, unknown, er like inkorporert i vår virkelighet som Freud og surrealismen. Som å kjøre bil.

Sønnen min sier at han håper Jorden ikke blir ødelagt før han dør.

Men 13, det er han som er fremmed for meg nå, kroppen, språket og referansene – hvis jeg ikke følger med. Om natten faller han i dyp søvn, og jeg tenker at han forsvinner, inn i puberteten, i kroppen som gir voksesmerter og kviser, i valg, sløvhet, Bowmasters og FIFA, og i alt jeg ikke skal vite noe om – for det er viktig med hemmelige rom, alle skjønner jo dét. Og om morgenen er det jeg som våkner tidlig og lister meg rundt, som en gammel dame, en dinosaur, en 42. Så jeg løper en tur. Og det er først da det går opp for meg, det selvsagte, at det bare er jeg som opplever at han forsvinner. Han er på reise, han; lever, puster, spiser, drikker, sover, vokser. Og ser på youtubevideoer.
Når jeg er tilbake på hotellet med frokost, spør han meg om hjelp med hårvasken, og jeg vasker håret hans, kanskje for siste gang, jeg spruter vann på ham, vi ler. Noen timer senere skal han gå ombord på en buss til Shaftesbury. Sola kommer til å være lav og skyggen hans lang, og først sent på kvelden skal jeg få en melding: «Har det fint. PS! Du trenger ikke ringe på en stund. Send mail.»

---
DEL