Sanksjonene Vesten har igangsatt overfor Russland og Krim, kom som en overraskelse på Vladimir Konstantinov. Det var «som om en misunnelig nabo, som du likevel har betraktet som et noenlunde normalt menneske, hadde fått greie på at du feiret en begivenhet i hjemmet ditt, og av all kraft begynte å denge løs på varmeanlegget og synge obskøne sanger», skriver han i sin bok To Go One’s Own Way. «Om folk på Krim hadde noen som helst illusjoner om Vestens objektivitet, så mistet de dem den dagen sanksjonene ble innført,» fortsetter han.
Politisk triller. Konstantinov er ingeniør og president i Den autonome republikken Krims parlament fra 2010. Han var sentral under løsrivelsesprosess fra Ukraina i forbindelse med statskuppet i Kiev i februar 2014. Boken er en personlig og åpenhjertig politisk thriller fra Krims indre liv under landets skjebnedager – rikt illustrert og med sentrale avtaler i opptrykk. Leseren er i godt selskap.
Krim hadde vært russisk i nesten 200 år da ukraineren Nikita Khrusjtsjov i 1954 overførte halvøya til Ukraina – over hodet på folket. Tiden under Ukraina var ikke god. Russisk og krimtatarsk språk og kultur ble undertrykt til fordel for ukrainsk. Ifølge Konstantinov ble flertallets tanker om å løsrive seg og vende tilbake til «Moder Russland» stadig mer uttalt.
Grunnloven av 1998 ga Krim rett til å være med på å utforme Ukrainas utenrikspolitikk, men denne retten ble sabotert. Krim ble utelatt fra diskusjonene rundt Ukrainas inntreden i NATO, og ingen spurte Krim da Janukovytsj inngikk avtalen med kuppmakerne, garantert av europeiske politikere 21. februar 2014.
På et uformelt møte i Moskva i januar samme år hadde Konstantinov luftet spørsmålet om hva Krim ifølge Moskva kunne foreta seg dersom opprørerne veltet de lovlig valgte myndighetene i Ukraina. Det var viktig for Krim ikke å gå glipp av det øyeblikket da de ville ha lovlig adgang til å vende tilbake til Russland. Samtalepartnerne trodde Janukovytsj ville stå seg.
Løsrivelsen. Krims grunnlov ga også rett til folkeavstemning. Saken ble diskutert i presidiet på Krim 4. februar 2014. Skulle de henvende seg til Russland og be om garantier for Krims status som autonom republikk?
Boken er en personlig og åpenhjertig politisk thriller fra Krims indre liv i landets skjebnedager.
Politifolk fra Krim forsvarte konstitusjonen på Maidanplassen – tre av dem med livet. Den 20. februar ble en busskolonne med folk fra Krim som hadde vært i Kiev for å forsvare konstitusjonen, angrepet av bevæpnede opprørere. Alle ble kommandert ut av bussene og mishandlet på det groveste. De som prøvde å flykte, ble angrepet med hunder. 7 mennesker døde og over 20 er fremdeles savnet. Dette fortalte folket på Krim hva de hadde i vente.
Statskuppet og presidentens flukt betydde slutten på det Ukraina som ble utformet ved Sovjetunionens oppløsning i 1991, skriver Konstantinov. De som hadde grepet makten la ikke skjul på sine hensikter, skriver han videre: «Moskovittene skulle henges. Republikken [Krim] skulle likvideres. Alt dette ble uttalt offentlig. De ville ødelegge oss. Denne situasjonen truet Krim med kaos og krig. På den annen side ga den oss på lovlig vis mulighet til å seile vekk fra den ukrainske kysten og nazi-mytteriet, og komme oss tilbake til Russland.» Men ennå hadde de ingen russiske garantier. «For oss var tiden kommet til å kjempe med et uforutsigbart resultat».
Skjebnedøgn. Opprørernes fremgangsmåte var å true de folkevalgte og deres familier på livet. Konstantinov fikk beskjed om at han skulle bringes til Kiev i en eske. Den 23. februar var hele Simferopol på beina. Krims milits konstituerte seg som en del av Russian Unity Party, ledet av Sergej Aksionov. Mange ulike forsvarsenheter ble dannet, også av krimtatarer. Samtidig holdt terrororganisasjonen Mejlis – forbudt i Russland – et møte som samlet cirka 10 000 mennesker. Konstantinov skriver at Mejlis var blitt brukt av Kiev i 23 år for å holde interetniske konflikter gående på Krim. Nå kom også folk fra Høyre Sektor i Kiev. De høyreekstreme blokkerte parlamentsbygningen.
Folket på Krim unngikk et blodbad. De er stolte over valget de gjennomførte. De forstår ikke Vestens reaksjon.
Etter noen dramatiske døgn ble en ny regjering under statsminister Aksionov valgt av parlamentet på Krim. Beslutningen om folkeavstemning ble tatt. Konstantinov fryktet indre splittelse. Hvis politikerne ikke holdt sammen, regnet han det som umulig å få garantiene de var avhengige av fra Russland. Konstantinov understreker i boken at beslutningen om å be Putin om hjelp ble tatt i Krim etter massive oppfordringer fra vanlige folk. 1. mars fikk kuppmakerne i Kiev beskjed om at Russland var klar til å forsvare lov, orden og folkets rett til å holde folkeavstemning om fremtiden på Krim. Ukrainske militære ble nå holdt i sin forlegning. Som symbol på russiske garantier sto tolv «grønne menn» uten distinksjoner på uniformene foran parlamentsbygningen. De var ikke mange, men i politikken er symboler viktig, skriver Konstantinov. Én mann sto igjen i parken da jeg var der i oktober i år – i bronse.
Folkemilitsen garanterte at det historiske valget 16. mars 2014 gikk riktig for seg. Av de 83,1 prosent av de stemmeberettigede som gikk til valgurnene, ønsket 95,6 prosent at Krim skulle vende tilbake til Russland.
Vestens reaksjon. Konstantinov skriver at «den fascistiske bøddelen Bandera» fra annen verdenskrig er blant dem som nå hylles i Kiev, og samtidig legger vestlige politikere ned blomster på minnesmerket over ofrene i Babij Jar. «Det kan se ut som om makthaverne i Kiev er ute etter å ødelegge sitt eget land,» skriver forfatteren. «Kanskje den vestlige strategien er å bruke hele landet som levende bombe, slik terrorister bruker zombifiserte selvmordsbombere, for deretter å plukke opp res-
tene.»
Folket på Krim unngikk et blodbad. De er stolte over valget de gjennomførte. De forstår ikke Vestens reaksjon. Russerne er et historiebevisst folk. Sårene etter den andre verdenskrig angår alle. Å flørte med nazismen er ikke noe for russere flest. Det er dét vestlige politikere ikke vil akseptere når man påfører landet disse vanvittige sanksjonene.
Hva vil det norske folk si den dagen en norsk regjering, med støtte utenfra, får det for seg å reise en statue av Quisling?