Alt som er gæli

Et skråblikk på kroppen som kategori i et levd liv.

OSLO20010227:Fondsmekler Sigmund Frøyen instrueres av treningsveileder Ulrika Schylander på S.A.T.S. Nationaltheatret.-Jeg begynte for et halvt år siden for jeg ville bli i bedre form
Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[trening] Kroppen er oppskrytt. Jeg er ikke glad i prat om kroppen, altså «kroppen». Likevel er jeg så fryktelig glad i treningssenteret mitt, selv om kroppen der er høyst tilstedeværende. Jeg har en følelse av at det prøver å gi meg alt jeg trenger her i livet. Jeg synes de skal ha for forsøket.

De har vann og konkurranser og premier hvis jeg har vært flink. De har sol, bananer, de gidder å snakke med meg om krampa i tåa, og stiller til og med opp med gamle venner som tilfeldigvis dukker opp.

Antropologen Marcel Mauss var opptatt av sosiale sammenhenger som han kalte «totale sosiale fakta». På treningssenteret gir de meg mat, natur (sola), omsorg (tåa), husrom, og fysisk fostring. Om ikke et totalt faktum, så i alle fall stort nok for meg. Å komme seg på trening er dessuten både tilkjempet tid til deg selv og påkrevet arbeid. De gir meg altså både en slags jobb og en slags fritid. Det er to ting på en gang, og den tredje er aller best: Det moralske fellesskapet med fremmede.

Mauss’ kollega Marc Augé har skrevet en bok om metroen i Paris, og beskriver togturene som de fremmedes fellesskap, de ukjentes union, preget som de er av samme erfaring der de sitter og prøver å ikke se hverandre inn i øynene. På treningssenteret svetter vi side om side, men ikke faen om vi går til det støtdempede skritt å gi hverandre blikkontakt. Omkranset av ukjente og pesende av gårde på det fordianske samlebåndet for individualister, slapper jeg av. Roen kommer også av forskjelligheten jeg ellers bare får på t-banen: Pensjonisten som trener om morgenen, tenåringen som trener med lipgloss, vektguttene som skuler. Og ikke minst de tapre damene som jobber ihuga med å vitse og underholde sin personlige trener, så han ikke skal ha noe å si på henne selv om hun ikke er ferdig innstrammet.

[film] «Kroppen» er ille nok. «Skråblikk» er enda verre. Det er en skrekkelig journalistisk banalisering av hardt tilkjempede, psyko innfallsvinkler. Jeg synes jeg ser konturene av en helt særegen måte å fortelle på hos kurdisknorske Hisham Zaman. Vinterland er en kort time på innsiden av et henteekteskap og har premiere fredag 19. februar. Det er visst ikke så lett for patriarkalske kvinnehentere som har lite cash og bor langt mot nord. I alle fall ikke når skuffelsen er gjensidig når dama arriverer. Filmen er full av overjordisk vakre bilder av Målselv, og lager et befriende sjablongaktig bilde av Norge. Det er ikke mine sjablonger, ikke Norsk Films ferdig utskårne, ikke flaue forsøk på å se seg selv utenfra. Jeg slapper av også her.

[konsert] Verst av fæle kategorier med gode ting i: «Levd liv». Den siste som holder på å gå på snørra på en grasiøs måte i denne båsen er den nordlondonske, anorektiske og 23-årige soulsangeren Amy Winehouse. Hun spiller på Rockefeller 26. januar, og da blir det bøtter med blanda drinker og spann med kultent kjærlighetsliv. Winehouse ble i 2006 britiske tabloiders vodkagjennomtrukne favoritt og gir dem overskrifter som: «Amy Winehouse punches fan then boyfriend in drunken rage». Jeg håper hun holder seg edru nok til å synge, men det kan selvfølgelig hende det blir mye levd og lite liv, og at plata Back to Black er et vel så velordnet alternativ.

---
DEL

Legg igjen et svar