Alt-right og overtrampets politikk

Angela Nagle jamrer seg over alt-right og forklarer hvorfor bevegelsen er blitt en suksesshistorie.
Sevara Pan
Sevara Pan er skribent, basert i Berlin.
Email: sevarapan@googlemail.com
Publisert: 03.09.2018
Kill All Normies: Online Culture Wars from 4Chan and Tumblr to Trump and the Alt-right
Forfatter: Angela Nagle
Zero Books, Storbritannia

Presidentvalget i USA i 2016 var en kulminasjon av gamle institusjonelle og politiske feilgrep. Resultatene er uhørte, men ikke uforutsigbare. I et forsøk på å forstå hvorfor stemmene havnet der de gjorde og hva som har gjort trumpismen mulig, foretar Angela Nagles nye bok Kill All Normies et modig fremstøt i nettkulturens hinterland og oppsporer trender som hjalp Trump og hans like til makten.

Alt-right

Nagle hevder at det vi er vitne til i dag, ikke er et oppsving for den tradisjonelle amerikanske høyresiden. Det alternative høyre, bedre kjent som alt-right, er noe helt annet. Det har arvet mange verdier fra det tradisjonelle høyre, men har kvittet seg med kristendommens moralske begrensninger og tatt til seg Friedrich Nietzsches syn på «moral som antinatur».

Alt-right kan ha mer til felles med 1960-årenes frihetstrang på venstresiden enn med det tradisjonalistiske høyre.

Forfatteren går lenger og sier at alt-right kan ha mer til felles med 1960-årenes frihetstrang på venstresiden enn med det tradisjonalistiske høyre. Mens denne påstanden krever en mer utdypende diskusjon, virker Nagle overbevisende når hun argumenterer med at moralsk grensesprenging, som siden 1960-årene har vært betraktet som en venstreorientert estetikk og «en dyd innenfor vestlig sosialliberalisme», nå med suksess er annektert av alt-right.

Den motkulturelle lovprisningen av moralske overskridelser er et apolitisk redskap som utnyttes effektivt av dagens alt-right-ledere, som søker å appellere til massene. I sin «An Establishment Conservative’s Guide to the Alt-Right»-apologi skriver den notoriske alt-right-figuren Milo Yiannopoulos at «unge rebeller» i alt-right trekkes til bevegelsen «av de samme grunnene som trakk unge babyboomere til den nye venstresiden i 1960-årene: fordi den lover moro, grenseoverskridelse». Å si det som ikke bør sies, er «morsomt», konstaterer Yiannopoulos, før han trekker en parallell mellom «ungdommene i 60-årene [som] sjokkerte foreldrene sine med promiskuitet, langt hår og rock’n’ roll», og «alt-rights unge mem-brigader» som «sjokkerer eldre generasjoner med skandaløse karikaturer, fra jødiske -Shlomo Shekelburg’ til -Remove Kebab’, en in-spøk fra internettet om det bosniske folkemordet».

I 2016 hadde tidsskriftet The Nation et intervju med Yiannopoulos der han ble kalt «den mest forhatte mannen på internett». Redaktør Don David Guttenplan bemerket med rette at det kan være for sent å nekte Yiannopoulos og andre som ham plass i nettdiskursen, uansett hvor tvilsomme eller falske synspunktene deres er. Det ville være mer produktivt å prøve å forstå motivene til alt-right og hva som har bidratt til bevegelsens fremgang, gitt at det å nekte dem slik plass vil kunne fungere som en bekreftelse av nettopp det de hevder.

PK-motstand

Mens alt-right består av tallrike fraksjoner og undergrupper, ser det ut til at det som forener dem, er en klar antiestablishment-etos, eksemplifisert ved bevegelsens posisjonering som en ny, normbrytende motkultur som er opprørsk, skinnhellig og fullstendig imot alt som er politisk korrekt. Både kritikere av og sympatisører med den voksende bevegelsen har merket seg motstanden mot det politisk korrekte som synes å ha forent de ulike undergruppene av alt-right. Alt-right anklager den progressive venstresiden for å være «autoritær», fordømmer forsøkene derfra på å styrke multikulturelle normer og ekskludere radikale opponenter fra den offentlige sfære, og sidestiller venstresidens «språkpoliti» og «sensur» med det man fant hos det kristne høyre i 1990-årene. Motsatt representerer den sittende presidenten i USA «en eksistensiell trussel mot politisk korrekthet», uttalte Yiannopoulos i The Nation-intervjuet, der han la til at Trump ville «tåle så å si hva som helst på grunn av det».

Kill All Normies forsøker å forstå alt-right gjennom et prisme av venstresidens fiaskoer.

I artikkelen «Charlottesville Paradox: The -Liberalizing’ Alt-Right, -Authoritarian’ Left and Politics of Dialogue» utvikler Joe Phillips og Joseph Yi påstandene videre og påpeker at det som forener alt-rights undergrupper i tillegg til den tabusprengende stilen som står i skarp kontrast til det politisk korrekte, er motviljen deres mot det progressive venstres retorikk om hvite privilegier. Forfatterne sier at følelsen av å være marginalisert deles av mange undergrupper av alt-right, og at noe av det som forener dem, er narrativet om at ikke-privilegerte hvite er «ofre for urettferdig politikk fra regjeringshold», noe som også omfatter positiv diskriminering og lover om asylrett for papirløse migranter.

Feil begått av venstresiden

Angela Nagle

Mens Nagles påstand om alt-rights annektering av det moralsk grensesprengende er overbevisende, er det noe annet som får boken til å utmerke seg sammenliknet med det som ellers er skrevet om emnet: forsøket på å forstå alt-right gjennom et prisme av venstresidens fiaskoer. Boken beklager bevegelsens fremvekst og hevder at den nye høyrebevisstheten kan skyldes at venstresiden har forlatt sosial og økonomisk politikk og henfalt til identitetspolitikk.

Smertefulle refleksjoner over venstresidens feilgrep, som eventuelt kan ha ryddet grunnen for alt-right, er nødvendige – om de da ikke kommer for sent. Den venstreorienterte forfatterens vilje til å peke på de tallrike feilene som er begått av hennes egne, og den spydige tilnærmingen til det hun kaller det performative Tumblr-vakte venstre, er prisverdig. Nagles dekning av den andre siden er imidlertid ofte skjemmet av feil premisser og ekvivalenser. Det er en viss knapphet i noen av påstandene om Tumblr-venstre, særlig i kritikken hennes av at man skal advares om at det kan vises eller sies noe som kan virke sårende eller ubehagelig (trigger warnings), og at meningsmotstandere skal nektes adgang til talerstoler (no-platforming). Dette undergraver noe av seriøsiteten i det som ellers er et veldokumentert arbeid.

Etter å ha lest boken er det enkelte ting vi lurer på: Finnes det noen løsning på den knipen vi sitter fast i i dag? Hvilke valg har Europa når populistiske partier fortsetter å gjøre det stort i valg og tvinger kontinentet lenger ut til høyre?

Boken gir ingen svar. Ikke desto mindre stiller den alvorlige spørsmål og fungerer som en god grunnbok om moderne politiske skillelinjer og det politiske fenomenet som alt-right er. 

Kommentarer