Massemedienes nyhetsinnhold styres av annonsemarkedet og har endret amerikansk journalistikk, skriver Matt Taibbi (f. 1970). Han er medvirkende redaktør og journalist i Rolling Stone. Taibbis siste bok, Hate Inc., er en kritisk undersøkelse av tilstanden i amerikanske medier. Publiseringstidspunktet var velvalgt, i forkant av en forventet hatorientert amerikansk valgkamp.
Taibbi har oppvekstbakgrunn fra Boston, hvor faren hans var TV-stjerne, ikke ulikt TV-serien The Anchorman (2004). Han har lang journalistisk erfaring fra Russland, Mongolia og Usbekistan. Taibbi ble deportert fra Usbekistan etter å ha kritisert president Karimov.
Capitol Hill og Fox News
«USA trenger et nytt mediesystem», skrev Taibbi 11. januar 2021 på bloggen sin (republisert på National Post) – en uke etter stormingen av Capitol Hill.
Hate Inc. varslet situasjonen i amerikansk samfunn nesten profetisk. Nyhetsjournalistikken i USA er ikke objektiv, men markedsstyrte nyhetsfabrikker med profitt og høye ratinger som rettesnor. Taibbi skriver at Rupert Murdoch ofret den allerede papirtynne pseudo-respekten tv-kanalen Fox hadde, og gjenoppfant en plattform for Donald Trumps konspirasjonbyggende merkevare i et tegneserieaktig populisme i et «more-Fox-than-Fox» narrativ. Trump er et symptom på Amerikas problemer, men ikke årsaken til disse. CNN og MSNBC valgte etter hvert en Fox-lignende tilnærming. «News can be sold as character-driven episodic TV in the manner of soap operas», skriver Taibbi.
Fox-teknikken var som følger: Under Bush-perioden hadde de lært at seermålingene gikk i taket om publikum fikk en forestilling om at de liberale naboene var terrorister og forrædere. På ratingen var dette mer effektivt enn nyheter om Al Qaida, siden fienden var nærmere og gjorde hatet mer reelt.
En troverdig nyhetsinstitusjon er nødvendig
Mediene arbeider som nyhetsbyrå baklengs, de spør først: «How does our target demographic want to understand what’s just unfolded?» Så finner de ord og vinklinger som passer til markedsundersøkelsen. Fox News omtaler eksempelvis stormingen på Capitol Hill som «Pro-Trump protesters», mens The New York Times og The Atlantic kaller dette «insurrections» [opprør, red. anm]. De konservative mediene vektlegger også hvordan Apple, Google og Amazon stengte Trump ute, mens massemediene antydet muligheten for en ny runde av bevæpnede protester – sannsynligvis 19. eller 20. januar.
Taibbi skriver videre: «Drifting apart into two separate tribes, with a separate set of facts, and separate realities, with nothing in common except our hostility towards each there and mistrust for the few national institutions that we all still share.» Han fortsetter: «What we saw explode last week, is a paradox. A political and informational system that profits from division and conflict and uses a factory-style process to stimulate it – but professes shock and horror when real conflict happens. […] You can’t sell hatred and seriously expect it to end.»
Det som desperat trengs i USA, er en institusjonell troverdig nyhetsinstitusjon, skriver Taibbi. Det nye mediesystemet i landet, i Taibbis perspektiv, bør være uavhengig fra politiske partier, med en objektiv, troverdig journalistikk – uavhengig av Apple, Google eller Amazon.
Manufacturing Consent
På reiser i Mongolia og Usbekistan hadde Taibbi tre bøker med seg: Fear and Loathing: On the Campaign Trail ’72 av Hunter S. Thompson («a great work of journalism»), og Scoop av Evelyn Waugh («the perfect parody of journalism»). Men da Taibbi leste bok nummer tre, Manufacturing Consent: The Political Economy of the Mass Media (1988), skrevet av lingvisten, filosofen og samfunnskritikeren Noam Chomsky og økonomiprofessor Edward Herman, endret forståelsen hans seg grunnleggende av hvilken rolle mediene spiller i det amerikanske samfunnet.
Hate Inc. er en videreføring av Noam Chomskys og Edward Hermans mediekritikk fra 1988. Når sannheter er til salgs i feedback-loops, øker hatretorikken og polariseringen. Chomsky og Herman avslørte at amerikanske massemedier var mektige bærende ideologiske institusjoner som i et effektivt og systemtro propagandaapparat. En sentral idé – en videreføring av den amerikanske journalisten Walter Lippmanns mediekritikk fra Public Opinion (1922) – var at sensuren i USA var subtil, og avhengig av markedskreftene.
Chomsky og Herman omtaler propaganda og hindringer for journalistisk frihet i amerikansk presse. Mye av dette stammer fra Hermans tidligere bok, Corporate Control, Corporate Power (1981), men var allerede nøye diskutert i Herman og Chomskys bok The Political Economy of Human Rights, som utkom to år tidligere (1979). Arbeidet var basert på en enda tidligere Chomsky/Herman-bok: Counter-Revolutionary Violence: Bloodbaths in Fact & Propaganda (1973). Denne viser at massemedienes omtaler av betydelige amerikanske økonomiske og politiske interesser – og forhold til vennligsinnede eller fiendtlige stater – fungerer som agentbyråer for statlig propaganda.
Chomsky og Herman sorterer kritikken av amerikansk presses mangelfulle dekning av kritikkverdige forhold i USAs utenrikspolitikk, menneskerettighetsprotokoll og rolle i Vietnamkrigen. Dette faller inn under kategorier som vennligsinnet omtale, forbrytersk deltagende rapportering (mangelfullt eller feilaktig), og mytedannende informasjon.
Annonseinntektene er viktigst
Propagandamodellen i Manufacturing Consent har fem punkter: 1) Annonseinntektene er en viktigere inntektskilde enn løssalg og abonnement, og annonsørenes politiske fordommer og krav utfordrer redaksjonell frihet. 2) Mektige og ressurssterke samfunnsaktører subsidierer massemediene økonomisk; i bytte får de privilegert formidling av «sine» nyheter. 3) Mediene favoriserer myndighetene og ressurssterke for å holde seg inne i den meningsdannende og økonomiske sfæren. 4) Redaksjonene unngår kontroversiell tematikk og fakta som gir negativ tilbakemelding som igjen påvirker annonseinntektene. 5) Propagandamodellens siste punkt er nyhetene om antikommunisme, et tema som fra slutten av den kalde krigen (1945–91) hadde fylt avisleserne med frykt. Etter 1991 erstattet Chomsky dette med nyhetene om «krigen mot terror» som den viktigste sosiale kontrollmekanismen.
Hovedkonklusjonen i Manufacturing Consent var at den frie pressen, i «The Land of Freedom», ikke var uavhengig. Det skar som en motorsag gjennom det amerikanske bedraget, skriver Taibbi.
Chomskys og Hermans bok fikk knapt med anmeldelser. Warner Publishing avviklet forlagsavdelingen som publiserte Manufacturing Consent. Kun 500 eksemplarer av førsteopplaget på 20 000 ble solgt ved lansering.
Manufacturing Discontent
Hat-retorikken er langt sterkere til stede i dag enn da Manufacturing Consent ble publisert. Taibbis bok var opprinnelig tenkt publisert med den parafraserende tittelen Manufacturing Discontent, siden det mediekritisk-politiske perspektivet til tidligere nevnte Lippmann, Chomsky og Herman videreføres. Taibbis bok har imidlertid fått gode omtaler blant annet i New York Times, Washington Post og Publishers Weekly.
Hate Inc. ble først publisert som en serie nyhetsbrev på e-post (via Substack). Foruten en omtale av Russiagate/Müller-rapporten publiseres et intervju med Chomsky. Chomskys bok hadde for øvrig den uforutsette konsekvensen at det skapte mistillit til mediene.
Mediene skaper en illusjon om at det å være informert er en samfunnshandling i seg selv.
Hat selger
Lenge før etableringen av hatretorikken som preger Fox og CNN, og lenge før Trump lærte sine følgere at CNN formidlet «falske nyheter», hadde TV-publikummet lært å forakte og fiendtliggjøre sine motstandere via sport-24-timer-i-døgnet-TV-kanalen ESPN. Den nye nyhetskonsumenten «was already reading the sports page». Nyhetsformidlingen gikk fra relativ nøytral til «cheer-leading». «The flip side of cheering is hating», skriver Taibbi.
Hatets regler er enkle. Det finnes bare to lag, to politiske ideer, og de to er i permanent konflikt. Hatet er personlig. Alt er de andres feil. Visjonene på begge sider er på subtilt nivå: Finn dine meningsfeller («Root, don’t think»), vær lojal mot laget («No switching teams»), og vær bevisst din overlegenhet overfor de andre («Feel superior»). Fienden er bokstavelig talt Hitler, og i kampen mot Hitler er alt lov.
Der reklamen ga følelse av velvære, begjær og behag, gir det nye mediekonsumet følelsen av paranoia, sinne og mistillit. Oppdagelsen av at hat selger, omskapte nyhetene til en vare eller identitetsmarkør. En helt ny type nyhetsbilde hvor kunnskapsinteressen utnyttes kynisk til salg.
Facebook Inc.
I sin omtale av sosiale medier skriver Taibbi: «The notion that you are reading the truth, and not consuming a product, is the first deception of commercial media.» Hverken Facebook eller Google opplyser om at denne «door to the truth […] was built just for you».
Facebook formidler innhold som styrker dine egne fordommer i «shortterm, dopamindriven feedback-loops». Etter at ditt personlige forbruksmønster er analysert (styrt av «the little dopamine hit» man får av likes og rewards), matches det med annonsører med demografisk tilpassede produkter. Det du får, helt gratis, er en personlig skreddersydd sannhetsformidling – etter hvordan din aktivitet på nettet er. Facebooks og Googles funksjon er å selge aktivitetsinformasjonen videre.
Taibbi fortsetter: «All the commercial actors make more money the more you read or watch. The business, therefore, is geared toward keeping you glued to the screen.» Hatfeltene er lett gjenkjennelige, fra «energy to medicine to pollution to science to nuclear weapons».
Følelsen av at verden går i oppløsning, er en del av strategien.
Følelsen av at verden går i oppløsning, er en del av strategien, for å få leserne til å fortsette å konsumere nyheter, lete etter mer kunnskap på nettet. Resultatet er flere annonser, og mer salg for markedsavdelingene, i et gjensidig avhengighetsforhold.
Mediene skaper, ifølge Taibbi, en illusjon om at det å være informert er en samfunnshandling i seg selv. Men å være oppdatert skaper ingen endring.
Hate Inc. forsøker likevel å gjenopprette en medietillit ved å peke på troverdighet i majoriteten av avisene, som New York Times, men understreker at avveininger og nyansering tradisjonelt ikke selger aviser: «The news media are in crisis.» Håpet er et voksende marked for politisk nøytral journalistikk.
NY TID anbefaler også podcast om Manufacturing Consent
LES OGSÅ omtalen av Where Truth Lies om amerikanske medier og digital kultur.
