Vakre bilder fra Borneos jungel flimrer over lerretet. Trær, elver, fugler, dyr og mennesker – alt lever i symbiose med hverandre. Så forskyves perspektivet: Trærne hugges ned, palmeoljeplantasjer tar over, samtidig som store demninger legger skogen og dermed menneskers leveområder under vann.
Slik presenterer dokumentarfilmen The Borneo Case den dramatiske brytningen mellom ivaretakelse av naturmiljø og vekstmekanismens nådeløse fremdrift. I filmens sluttekst understrekes det at eksemplet like gjerne kunne vært Amazonas, Kongo, Kamerun eller Papua Ny-Guinea. I alle disse områdene ødelegges regnskog i skremmende tempo. Jungelen på Borneo har eksistert i 130 millioner år, men nesten 90 prosent av den er blitt borte i løpet av noen tiår. At menneskeheten kan få seg til å gjøre noe slikt burde være ubegripelig, men er i stedet bakt inn i rekker av tilsynelatende rasjonelle begrunnelser.
Mennesket i fokus
Temaer som dette kan belyses fra ulike synsvinkler. Vi kunne for eksempel inntatt et fugleperspektiv og gått rett på strukturene, de store aktørene, tallene og så videre. I stedet ruller filmen gradvis ut historien gjennom enkeltpersoners tanker og aktiviteter. Innledningsvis møter vi Bruno Manser, som levde i Malaysias regnskog i årene 1984–90. Han ble deretter en internasjonal aktivist i kampen mot skogshogsten, inntil han forsvant i jungelen i mai 2000. Med dette er tonen satt. Det er menneskenes erfaringer som danner filmens bunnlinje, og mulighetene som ligger i alt fra aktivisme til mer diplomatiske strategier.
Målrettet, systematisk og langsiktig aktivisme kan faktisk utgjøre en forskjell, bidra til en bedre verden.
Den ene hovedpersonen er en mann ved navn Mutang Urud. Mutang vokste opp i jungelen, og var en viktig støttespiller for Manser på 1990-tallet. Etter å ha blitt utsatt for både fengsel og tortur flyktet han til Canada, og har fortsatt sitt engasjement derfra. Fra Mutang trekkes linjene videre til malaysiske Peter John Joban og den Borneo-fødte britiske journalisten Clare Rewcastle Brown. Disse to driver den London-baser-
te radiostasjonen Radio Free Sarawak, som ble etablert med med ett, ambisiøst mål: å gi befolkningen i den malaysiske delstaten Sarawak på Borneo sin egen stemme ut i offentligheten. Til sist introduseres vi for Lukens Straumann, lederen i Bruno Manser-stiftelsen, som jobber med samme formål; å redde det som er igjen av regnskogen.
Felles fiende
For alle disse menneskene er ødeleggelsens mekanismer deres felles fiende. I filmen forankres dette i stor grad i én person, nemlig Abdul Taib Mah-
mud. Han ble politiker i Malaysia på 1960-tallet, og hadde tidlig politisk ansvar for blant annet skogsdrift, industri og kommersiell aktivitet. Fra 1981 ble han førsteminister delstaten i Sarawak, med et moderniseringsprogram basert på å omgjøre naturressurser til vekst og fremskritt. Ikke ulikt det vi har gjort i Norge, bare at det på Borneo har kostet betydelig mer i form av ødeleggelse av uerstattelig natur.
I vekstmekanismens terminologi kan den lange regjeringstiden til Mahmud beskrives som en suksess: Sarawak har blitt verdens største eksportør av tropisk tømmer, og brutto nasjonalprodukt (BNP) har økt enormt på kort tid. Samtidig er det tydelig at dette kortsiktige økonomiske oppsvinget er bygd på forringelse av menneskehetens langsiktige livsvilkår. Slik er det gjerne innenfor vekstens diskurs: folks ve og vel, her og nå, får forme de politiske veivalgene – på bekostning av det etiske hensynet til våre barnebarn, til naturen i seg selv samt til de folkene som lever i naturen vi ødelegger.
Korrupt prosess
Etter hvert blir filmens viktigste tråd hvordan Abdul Taib og hans familie har hatt stor personlig vinning på moderniseringsprosessen. Huggingen av skogen og byggingen av palmeoljeplantasjer og demninger har dermed ikke bare skapt vekst for Sarawak, men også privat rikdom for korrupte mennesker. Dette er ikke nytt. Vi vet at store pengesummer flyter gjennom et internasjonalt nettverk av skatteparadiser, holdingselskaper og formueforvaltere. Ifølge filmen sier Interpol at hvitvasking av penger fra tømmerhogst utgjør omtrent 30 milliarder dollar årlig. Gjennom gravende journalistikk fra Clare Rewcastle Brown og følg-pengene-undersøkelser fra Bruno Manser-stiftelsen, belyses båndene mellom globale finansinstitusjoner og Sarawaks regjering. Samtidig avdekkes det at Abdul Taibs familie er store innen eiendomsforvaltning, og kan knyttes til hele 400 selskap spredd over 25 land.
- Les også om Den dødelige soyamafiaen i Argentina
Avsløringene åpnet for en voksende bølge av kritikk. Det hele resulterte i at Abdul Taib gikk av, etter 33 års regjeringstid. Filmens hovedpersoner jubler, ikke minst når den nye ministeren garanterer at det ikke blir flere tømmerkonsesjoner eller palmeoljeplantasjer. Dette er et treffende eksempel på at målrettet, systematisk og langsiktig aktivisme faktisk kan oppnå noe, utgjøre en forskjell, bidra til en bedre verden.
The Borneo Case skildrer vekstmekanismens nådeløse fremdrift.
Globale koblinger
Jeg mener allikevel at visse spørsmål ikke blir tilstrekkelig belyst i filmen. Det virker veldig plausibelt at ødeleggelsen av regnskogen kan kobles til enkeltindivider, som har utøvd makt i et rom der både samfunnsmessige «fremskritt» og egen berikelse var mulig. Dette kunne ikke skjedd så raskt og systematisk uten koblinger til den globale finansverdenen og til multinasjonale selskaper med vilje til å utnytte naturressurser.
Det vi derimot bare ser små konturer av, er hvordan staten og befolkningen også blir medspillere i moderniseringens og vekstens logikk. Abdul Taibs avgang innebar ikke stort mer enn at han ble forflyttet til en stilling som seremoniell statsleder, som tillater hele familien å fortsette sitt liv i luksus. En person som effektivt har fremmet vekstmekanismen og bidratt til å skape rask økning i en gitt stats BNP, er nok for mange mer av en stor leder enn en som har utøvd global kriminalitet.
I filmen er det en liten sekvens fra en demonstrasjon der taleren krever at «pengene skal betales tilbake til Sarawak». En forståelig og legitim ytring isolert sett; samtidig er det naturens blodpenger man her krever å få betalt ut til folket. Hvis dette skulle skje, så vil vel en bit av lærdommen bli at ødeleggelse av naturen faktisk har medført økt rikdom og forbedret levestandard, også for lokalbefolkningen. Hva vil dette i så fall føre til?
Uimotståelig kraft
I et sosialt perspektiv tenker nok de fleste av oss at det utnyttede folket selvsagt må få sin del av rikdommen. Fra et økologisk perspektiv bør vi samtidig erkjenne at dette illustrerer det som var et grunnpoeng i min bok Fra evig vekst til grønn politikk, nemlig følgende: Den moderne vekstmekanismen eksisterer i et samspill mellom privatkapital, statlig politikk og befolkningens ve og vel. Det er denne treenigheten som gir vekstens logikk en så uimotståelig kraft. For å kunne gjennomføre en reell, kritisk problematisering av denne mekanismen, er det å bekjempe korrupte, kriminelle mennesker dessverre ikke tilstrekkelig.
Filmskapere Pauser og Williams gir oss med denne dokumentaren en nøkkel til dette problemet. Gjennom Mutang Uruds engasjement etableres en kobling mellom ødeleggelse av regnskogen og en urbefolkning som lever sine liv i jungelen, hinsides pengeøkonomiens logikk. Kanskje vi moderne mennesker burde innse at det vi har et reelt behov for å reflektere over, er hva vi tilegner verdi i livene våre? En slik form for utbredt refleksjon kan kanskje vekke flere. Slik kan muligens vi – menneskeheten – utvikle den viljen som må til for å etablere konkrete, politiske grep for å hindre at natur og miljø ofres på den evinnelige vekstens alter.
- Les også om Den dødelige soyamafiaen i Argentina
- Se filmens hjemmeside
- Se filmen hos nrktv.no
