Alt av verdi

The Borneo Case Regi: Erik Pauser, Dylan Williams.Sverige

Raseringen av regnskog på Borneo har ført til stor fremgang og økt rikdom – for de få. Hva gjør man med dét?

Vakre bilder fra Borneos jungel flimrer over lerretet. Trær, elver, fugler, dyr og mennesker – alt lever i symbiose med hverandre. Så forskyves perspektivet: Trærne hugges ned, palmeoljeplantasjer tar over, samtidig som store demninger legger skogen og dermed menneskers leveområder under vann.

Slik presenterer dokumentarfilmen The Borneo Case den dramatiske brytningen mellom ivaretakelse av naturmiljø og vekstmekanismens nådeløse fremdrift. I filmens sluttekst understrekes det at eksemplet like gjerne kunne vært Amazonas, Kongo, Kamerun eller Papua Ny-Guinea. I alle disse områdene ødelegges regnskog i skremmende tempo. Jungelen på Borneo har eksistert i 130 millioner år, men nesten 90 prosent av den er blitt borte i løpet av noen tiår. At menneskeheten kan få seg til å gjøre noe slikt burde være ubegripelig, men er i stedet bakt inn i rekker av tilsynelatende rasjonelle begrunnelser.

Mennesket i fokus. Temaer som dette kan belyses fra ulike synsvinkler. Vi kunne for eksempel inntatt et fugleperspektiv og gått rett på strukturene, de store aktørene, tallene og så videre. I stedet ruller filmen gradvis ut historien gjennom enkeltpersoners tanker og aktiviteter. Innledningsvis møter vi Bruno Manser, som levde i Malaysias regnskog i årene 1984–90. Han ble deretter en internasjonal aktivist i kampen mot skogshogsten, inntil han forsvant i jungelen i mai 2000. Med dette er tonen satt. Det er menneskenes erfaringer som danner filmens bunnlinje, og mulighetene som ligger i alt fra aktivisme til mer dip-
lomatiske strategier.

Målrettet, systematisk og langsiktig aktivisme kan faktisk utgjøre en forskjell, bidra til en bedre verden.

Den ene hovedpersonen er en mann ved navn Mutang Urud. Mutang vokste opp i jungelen, og var en viktig støttespiller for Manser på 1990-tallet. Etter å ha blitt utsatt for både fengsel og tortur flyktet han til Canada, og har fortsatt sitt engasjement derfra. Fra Mutang trekkes linjene videre til malaysiske Peter John Joban og den Borneo-fødte britiske journalisten Clare Rewcastle Brown. Disse to driver den London-baser-
te radiostasjonen Radio Free Sarawak, som ble etablert med med ett, ambisiøst mål: å gi befolkningen i den malaysiske delstaten Sarawak på Borneo sin egen stemme ut i offentligheten. Til sist introduseres vi for Lukens Straumann, lederen i Bruno Manser-stiftelsen, som jobber med samme formål; å redde det som er igjen av regnskogen.

Felles fiende. For alle disse menneskene er ødeleggelsens mekanismer deres felles fiende. I filmen forankres dette i stor grad i én person, nemlig Abdul Taib Mah-
mud. Han ble politiker i Malaysia på 1960-tallet, og hadde tidlig politisk ansvar for blant annet skogsdrift, industri og kommersiell aktivitet. Fra 1981 ble han førsteminister delstaten i Sarawak, med et moderniseringsprogram basert på å omgjøre naturressurser til vekst og fremskritt. Ikke ulikt det vi har gjort i Norge, bare at det på Borneo har kostet betydelig mer i form av ødeleggelse av uerstattelig natur.

I vekstmekanismens terminologi kan den lange regjeringstiden til Mahmud beskrives som en suksess: Sarawak har blitt verdens største eksportør av tropisk tømmer, og brutto nasjonalprodukt (BNP) har økt enormt på kort tid. Samtidig er det tydelig at dette kortsiktige økonomiske oppsvinget er bygd på forringelse av menneskehetens langsiktige livsvilkår. Slik er det gjerne innenfor vekstens diskurs: folks ve og vel, her og nå, får forme de politiske veivalgene – på bekostning av det etiske hensynet til våre barnebarn, til naturen i seg selv samt til de folkene som lever i naturen vi ødelegger.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.