En alminnelig klovn for alminnelige folk

Hva handler Petra Seliškars dokumentarfilm om den slovenske poeten Ježek egentlig om?

Nina Trige Andersen
Trige Andersen er frilansjournalist og historiker.

My World Is Upside Down

Petra Seliškar

Slovenia

Ingen ting, hverken i narrativet eller det narrative verktøyet, guider tilskueren gjennom filmen My World Is Upside Down. Du får liksom litt peiling: Dokumentaren sirkler om arbeidet så vel som tolkningene og selvfortolkningene til Frane Milčinski – vanligvis kjent som Ježek – en slovensk poet, satiriker og skribent som var aktiv på midten av 1900-tallet. Likevel er det en gjettelek, særlig om du ikke kjenner til Ježek fra før. Det virker som regissør Petra Seliškar enten vet mer om Ježek enn hun klarer å formidle, eller at Ježek er den slags person du aldri lærer ordentlig å kjenne. Arbeidet hans blir det som definerer ham, eller snarere det som tilslører personen bak det.

Se gjennom vegger. Med et spøkefullt og lett forvirret uttrykk i øynene ser Ježek rett på publikum i åpningsscenen, mens han snakker om sin forkjærlighet for å se gjennom vegger. De «menneskelige maurtuene» bak veggene er fascinerende, betror han oss, men legger til: «Av og til blir jeg skremt (…) Jeg ser utrolig tynne vegger skille glede og smerte, godt og vondt, liv og død. Jeg blir engstelig for dere.» Så sprekker det furete, skrukkete ansiktet hans opp i et smil: «Men jeg syns det er så morsomt å se gjennom vegger.»

Filmens struktur blir holdt sammen med stumper og stykker av Ježeks forestillinger – mer spesifikt opptak fra sceneopptredener og fra noe som synes å være intervjuer gjennomført hjemme hos ham på 1980-tallet, der han snakker om arbeidet sitt (og livet sitt), men på en måte som er like mye spilt som det han gjør på scenen. Disse Ježek-øyeblikkene er mikset med arkivopptak av magre arbeidsfolk – som sliter på marker og på søppelfyllinger – og av folk som står i kø utenfor offentlige kontorer eller kikker gjennom gjerdene som omgir byggeplasser.

Navnløse kvinner. Kanskje handler filmen mer om det Ježek så da han så gjennom vegger, og mindre om hvordan Ježek kunne sett ut dersom noen hadde sett gjennom hans vegg. I intervjudelene forteller han litt om seg selv – selv om historiene er omhyggelig iscenesatt, for eksempel om hvordan han tilbrakte ungdommen med å dra på loffen i feriene med en gitar. Slike «fattig kunstner»-historier tilslører at noen har mulighet til å velge en slik livsstil mens andre ikke kan unnslippe den. Eller at andre igjen sjelden kan nyte frihetene til en «vagabond – king of the world» (som Ježek skrev på gitaren sin), men er nødt til å finne seg i å være fanget som i en snare.

Gjennom det meste av filmen kommer de sistnevnte, nemlig kvinnene, bare til syne blant de navnløse massene i filmens arkivopptak. Ježeks fiksjonshelter er alltid gutter og menn (eller Mannen). Dagens musikere/band som nytolker Ježeks musikk og tekster i dokumentaren består av menn. I ett tilfelle er det med et damekor i en svært tradisjonell rolle: passivt, henvist til å stå i bakgrunnen og gjenta ordene til den mannlige solisten.

Halvveis i dokumentaren er det en scene som legemliggjør dette svært tydelig: Ježek kommer gående ut fra en tom teatersal mens han synger noe dypt om lykke – som en form for begjær – og i bakgrunnen soper en renholdsdame opp det som ligger igjen etter forestillingen.

Det skjer likevel en overraskende vending når Josipa Lisac synger Prisoner›s Ode to the Bedbug. Etter henne kommer en rekke kvinnelige sangere som tolker Ježeks arbeider. En av de mest minneverdige av disse er Bernays Propaganda-versjon av Darwin nima prav (Darwin tar feil) – en av de mest uttalt politiske Ježek-tekstene i My World is Upside Down:

«Nei, nei nei nei nei nei nei nei nei, Darwin tok feil (…) Mennesket er ikke ett, det er to slags Mennesker (…) det første er sunket ned i gjeld, det andre har gull, ære og makt (…) nei nei nei nei nei, Darwin tok feil!»

Filmen kutter fra Bernays Propaganda tilbake til Ježeks klovneutgave av denne delen, og han sier: «Men spørsmålet er: Når vil Darwin få rett?»

En ordinær klovn. Ježek hevder at han aldri har hatt «kunstneriske ambisjoner», og at han ikke er noen kunstner. «Jeg er bare en slags altmulig-service, noe som er tilgjengelig for folks daglige bruk (…) en alminnelig klovn for alminnelige folk,» som han uttrykker det.

Når arbeidene til denne alminnelige klovnen – som var vitne til grusomhetene i det 20. hundreåret, blant annet i den italienske konsentrasjonsleiren Gonars – blir tolket av det 21. århundres mannlige indierockere tilsynelatende kjemisk frie for selvironi, skjer det noe med ordene om alminnelige bekymringer som Ježek får til å flyte i luften: De faller plumpt til jorden. Dokumentarfilmen forsøker å vise hvordan arven fra Ježek lever videre, men uforvarende viser den også hvordan den ikke kan det i en tid preget av selvoppslukt alvor. Det forekommer selvsagt glimt av noe annet, selv i det 21. århundret, og i My World Is Upside Down kommer disse glimtene til syne gjennom Kimmo Pohjonens trekkspill og post-punk-raseriet til Bernays Propaganda.

I begynnelsen av filmen snakker Ježek om hvordan repertoaret hans «hender», og forteller om «timene og dagene med nytteløs tenking og søvnløse netter (…) endeløse søvnløse netter,» og så oppsummerer han: «Ja, noen ganger er det vanskelig, svært vanskelig,» fulgt av: «Og av og til er det veldig lett.» Ikke mer, ikke mindre. Det kunne kanskje være noe av det djerveste å strebe etter for en film som egentlig ikke handler om noe spesielt: å kreve rom for nytteløs tenking og søvnløse netter, inntil det øyeblikket inntreffer da en ørliten gnist plutselig skaper noe. Eller som Ježek sier det: «Som om to tanker møttes og vinket til hverandre.»

Filmen ble strømmet for NY TIDs abonnenter i hele februar. 

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.