Alltid beredt (for Gud og fedrelandet)

Mye felles tankegods forklarer hvorfor så mange av de fremste lederne for NS’ ungdomsarbeid hadde speiderbakgrunn, mener idéhistoriker Espen Schaaning.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Av: Tore Linné Eriksen

Espen Schaanning: Barneridderne. Baden-Powell og den norske speiderbevegelsen. Cappelen Damm Akademisk, 2015

Espen Schaanning er professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo, og har i flere bøker interessert seg for institusjoner og ideologier som er basert på lydighet og disiplinering. Ettersom han nå også røper sin mangeårige speidergjerning under oppveksten, er han derfor særdeles godt skodd når han foretar et nærstudium av speiderbevegelsens ideer. Det gjør han i et spennende, grundig og – i bokstavelig forstand – tungtveiende bidrag (på min kjøkkenvekt veier boken 1,47 kilo). Her er mye om den internasjonale speiderbevegelsens røtter, men aller mest nyskapende er den kritiske lesningen av tekster som springer ut fra den lange historien til Norsk Speiderguttforbund (NSF). Boken er ikke interessant bare for de av oss som har lært å steke pinnebrød, slå dobbel båtsmannsknop eller grave latriner, men for alle som er opptatt av oppvekst, forming av unge sinn og formidling (eller indoktrinering) av idealer knyttet til militære kommandoforhold, karakterdannelse, kristendom og verdien av en sunn kropp.

Tidstypisk rasisme. Robert Baden-Powell er det selvsagte utgangpunktet for å analysere både ideologi og praksis, ettersom han var speiderbevegelsens grunnlegger så vel som en dominerende førerskikkelse gjennom mer enn 30 år. Et biografisk riss gjør det lettere å forstå hvordan speiderbevegelsen sprang ut av Baden-Powells innsats i kriger mot alle som sto i veien for det britiske imperiet i India, Ghana, Zimbabwe og Sør-Afrika. (I dag kalles det humanitære intervensjoner.)
Da speidingen ble introdusert i Norge rett etter 1910, var imperiedimensjonen og forbindelsene til krig naturlig nok tonet ned. Men Schaanning minner samtidig om den militære organiseringen i patruljer og tropper, grader, merker og distinksjoner, uniformer, memorering av landemerker, signalering, oppstillinger og inspeksjoner, parader med hornsignal, avstandsbedømmelser, kartlesing, førstehjelp til sårede, og lydighet overfor ledere, Gud, konge og fedreland. Ettersom imperiets kriger ofte foregikk i tropiske og subtropiske områder, ble det naturlig nok lagt vekt på å vaske hender, koke vann, tyde dyrespor i kjent terreng og bære bredbremmet hatt som skjermer mot sol og tropisk regn. Heldigvis ble Baden-Powells utilslørte rasisme, der afrikanere fremstilles som late, feige, løgnaktige og trege kjeltringer på et lavere utviklingstrinn, mindre påtrengende etter hvert. Dette var nok mer en kulturell enn en biologisk rasisme, ettersom det var hjelp å få fra dem som brakte sivilisasjonens velsignelser inn med bajonettene.

Tenk positivt. Forfatteren får også klart frem at grunnmønsteret kan spores tilbake til viktoriatidens vekt på borgerlige dyder og disiplin, inkludert «renhet» i tanker og gjerning på det seksuelle området. Nær beslektet er det britiske aristokratiets bekymring over det moralske og fysiske forfallet i byene, i første rekke innenfor den fremvoksende arbeiderklassen. Fattigdom var da også en individuell – og langt på vei selvforskyldt – lyte. Turer i skog og mark, fysisk fostring og bedre hygiene gir dessuten bedre soldater og tilbyr villfarne gutter en sunn sjel i en sunn kropp. Ved nasjonal samling rundt leirbålet kunne Storbritannia skånes for klassekamp og sosial splittelse, og gode krefter kunne forenes i kampen mot det Baden-Powell omtalte som «jødebolsjevismen». Ikke overraskende gjaldt disse idealene – kjent som maskulin eller muskulær imperialisme – først bare for gutter, men etter hvert kom også jenter med et eget forbund. Da ble det innført merker i barnepleie, veving, strikking, matlaging og sekretærarbeid. Men for begge kjønn gjaldt det at en speider alltid er glad, starter dagen med et smilende ansikt, og møter motgang med å plystre og å ta en trall. Dette er en forløper for positiv tenkning og selvhjelp gjennom et lyst sinn.

[Baden-Powell] omtalte Mussolini som genial og human, og mente at Mein Kampf – lest etter krigsutbruddet – var en vidunderlig bok.

Rødt alternativ. Et sentralt poeng hos Schaanning er at den norske speiderbevegelsen helt fra starten fikk et mye sterkere religiøst preg enn den britiske. Lydigheten overfor imperiet og hæren er erstattet med lydighet overfor en gud i luthersk utgave. Mange av dem som ledet bevegelsen hadde teologisk eller kirkelig bakgrunn, og de sørget for å gi håndbøker, andaktsbøker, speiderløfter og -lover en langt mer forkynnende karakter. Jesus er ikke bare kjekk å ha med på tur – han er en frelser som tilbyr nåde gjennom et personlig trosforhold. Det som derimot er felles på tvers av nasjonale særtrekk, er idealet om at speiding er hevet over alt som forbindes med politisk strid. Selvsagt er det ikke «upolitisk» å utvise lydighet overfor stat, konge og øvrighet, eller å knytte seg til det middelalderske aristokratiets ridderidealer, og i mellomkrigstiden forsøkte deler av den norske arbeiderbevegelsen derfor å skape et alternativ i form av «røde speidere.»

Stolt inspirasjonskilde. Et av de kapitelene i Barneridderne som utvilsomt vil høste mest oppmerksomhet, handler om fascisme, NS’ ungdomsfylking og speiderbevegelsen i et sammenliknende perspektiv. Schaanning er klar over at han beveger seg inn i et minefelt, og manøvrerer forsiktig i et ulendt terreng. Men selv om speiderbevegelsen aldri hadde noen ideer om en totalitær stat, mener forfatteren likevel at det er en god del felles organisatorisk og ideologisk tankegods som forklarer hvorfor så mange av de fremste lederne for NS’ ungdomsarbeid hadde speiderbakgrunn. Avhørsprotokoller og domsavsigelser under rettsoppgjøret viser at ikke så få av dem selv la vekt på sin vei gjennom speidingen til NS. Den «upolitiske» holdningen hindret dessuten NSF i årene før 1940 å advare mot den fascistiske fremmarsjen i Europa. I flere reiseberetninger i bevegelsens egne publikasjoner finnes da også utilslørt begeistring for Hitlerjugend. («Det er gutter som kan gå i takt, og som har godt humør og sann arbeidsglede.») Interessant nok ble dette aldri problematisert på redaksjonelt hold, og det kom aldri noen protester eller leserinnlegg. Det er også godt belegg for at Baden-Powell selv var stolt over hvor mye inspirasjon Hitler og Mussolini hentet fra speiderbevegelsen når de lagde sine ungdomsorganisasjoner. Han omtalte Mussolini som genial og human, og mente at Mein Kampf – lest etter krigsutbruddet – var en vidunderlig bok.

NS og motstandsbevegelsen. Et av Schaannings mest interessante funn, som har betydning også for en mer allmenn forståelse av krigshistorien og norske holdninger til okkupasjonsmakten, er at ledelsen i Norsk Speiderguttforbund etter 9. april 1940 manet til besinnelse og lydighet overfor den nye statsmakten. Lojalitet og respekt for den til enhver tid gjeldende øvrighet, gjaldt også når den ble innsatt av en okkupasjonsmakt. I NSFs egne beretninger om krigstiden er dette skjøvet i bakgrunnen, mens det blir lagt vekt på at forbundet ble forbudt i september 1941. Men dette var et forbud som rammet alle organisasjoner, og handlet mest om å gi NS’ egen ungdomsfylking et monopol. I ettertid var dette heldig for NSFs renommé.
For sikkerhets skyld: Det legges også vekt på at mange speidere ble ledende motstandsfolk under krigen. I NSFs egen historieskrivning legges det vekt på hvordan fysisk fostring, erfaringer fra friluftsliv og mange praktiske speiderferdigheter gjorde dem bedre rustet til væpnet innsats. Schaannings fortjeneste er at han lar dette heroiske og ensidige bildet bli supplert med andre historier som er vel så interessante. Hans ønske er å gi en mer komplett – og dermed mer sannferdig – fremstilling. Det lykkes han med på en strålende måte.

Idéhistoriemerket. Det heter i speiderløftet at man skal gjøre en god gjerning hver dag. Siden det også heter «Én gang speider, alltid speider», består min gode gjerning i dag i å anbefale Espen Schaannings bok på det varmeste. Det finnes førstehjelpsmerker, knutemerker og andre ferdighetsmerker; Schaanning fortjener nå et idéhistoriemerke på sin gamle speiderskjorte. Det eneste minus er at nærmere 1728 fotnoter er satt med typografiens aller minste skriftstørrelse. Slik bør det ikke være i en bok som også refererer advarsler om at onani kan ødelegge hjernen og svekke synet. Forfatteren bør dessuten lese seg bedre opp på hva Anglo-Boer-krigen handlet om, studere et sørafrikansk kart og oppdatere sine betegnelser på sørafrikanske folkegrupper. Men dette går kjapt å rette opp i neste opplag. At et slikt vil komme, må et forlag alltid være beredt på.


Eriksen er professor emeritus i utviklingsstudier ved HiOA og tidligere kretsstyremedlem i Follo krets av Norsk Speiderguttforbund.

---
DEL