Av: Tore Linné Eriksen
Espen Schaanning: Barneridderne. Baden-Powell og den norske speiderbevegelsen. Cappelen Damm Akademisk, 2015
Espen Schaanning er professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo, og har i flere bøker interessert seg for institusjoner og ideologier som er basert på lydighet og disiplinering. Ettersom han nå også røper sin mangeårige speidergjerning under oppveksten, er han derfor særdeles godt skodd når han foretar et nærstudium av speiderbevegelsens ideer. Det gjør han i et spennende, grundig og – i bokstavelig forstand – tungtveiende bidrag (på min kjøkkenvekt veier boken 1,47 kilo). Her er mye om den internasjonale speiderbevegelsens røtter, men aller mest nyskapende er den kritiske lesningen av tekster som springer ut fra den lange historien til Norsk Speiderguttforbund (NSF). Boken er ikke interessant bare for de av oss som har lært å steke pinnebrød, slå dobbel båtsmannsknop eller grave latriner, men for alle som er opptatt av oppvekst, forming av unge sinn og formidling (eller indoktrinering) av idealer knyttet til militære kommandoforhold, karakterdannelse, kristendom og verdien av en sunn kropp.
Tidstypisk rasisme. Robert Baden-Powell er det selvsagte utgangpunktet for å analysere både ideologi og praksis, ettersom han var speiderbevegelsens grunnlegger så vel som en dominerende førerskikkelse gjennom mer enn 30 år. Et biografisk riss gjør det lettere å forstå hvordan speiderbevegelsen sprang ut av Baden-Powells innsats i kriger mot alle som sto i veien for det britiske imperiet i India, Ghana, Zimbabwe og Sør-Afrika. (I dag kalles det humanitære intervensjoner.)
Da speidingen ble introdusert i Norge rett etter 1910, var imperiedimensjonen og forbindelsene til krig naturlig nok tonet ned. Men Schaanning minner samtidig om den militære organiseringen i patruljer og tropper, grader, merker og distinksjoner, uniformer, memorering av landemerker, signalering, oppstillinger og inspeksjoner, parader med hornsignal, avstandsbedømmelser, kartlesing, førstehjelp til sårede, og lydighet overfor ledere, Gud, konge og fedreland. Ettersom imperiets kriger ofte foregikk i tropiske og subtropiske områder, ble det naturlig nok lagt vekt på å vaske hender, koke vann, tyde dyrespor i kjent terreng og bære bredbremmet hatt som skjermer mot sol og tropisk regn. Heldigvis ble Baden-Powells utilslørte rasisme, der afrikanere fremstilles som late, feige, løgnaktige og trege kjeltringer på et lavere utviklingstrinn, mindre påtrengende etter hvert. Dette var nok mer en kulturell enn en biologisk rasisme, ettersom det var hjelp å få fra dem som brakte sivilisasjonens velsignelser inn med bajonettene.
Tenk positivt. Forfatteren får også klart frem at grunnmønsteret kan spores tilbake til viktoriatidens vekt på borgerlige dyder og disiplin, inkludert «renhet» i tanker og gjerning på det seksuelle området. Nær beslektet er det britiske aristokratiets bekymring over det moralske og fysiske forfallet i byene, i første rekke innenfor den fremvoksende arbeiderklassen. Fattigdom var da også en individuell – og langt på vei selvforskyldt – lyte. Turer i skog og mark, fysisk fostring og bedre hygiene gir dessuten bedre soldater og tilbyr villfarne gutter en sunn sjel i en sunn kropp. Ved nasjonal samling rundt leirbålet kunne Storbritannia skånes for klassekamp og sosial splittelse, og gode krefter kunne forenes i kampen mot det Baden-Powell omtalte som «jødebolsjevismen». Ikke overraskende gjaldt disse idealene – kjent som maskulin eller muskulær imperialisme – først bare for gutter, men etter hvert kom også jenter med et eget forbund. Da ble det innført merker i barnepleie, veving, strikking, matlaging og sekretærarbeid. Men for begge kjønn gjaldt det at en speider alltid er glad, starter dagen med et smilende ansikt, og møter motgang med å plystre og å ta en trall. Dette er en forløper for positiv tenkning og selvhjelp gjennom et lyst sinn.
[Baden-Powell] omtalte Mussolini som genial og human, og mente at Mein Kampf – lest etter krigsutbruddet – var en vidunderlig bok.
