Alle snakker om været

Storbritannia rammes hardt av flom og tørke som følge av klimaendringer. Resultatet er en radikalisert klimapolitikk og bred enighet: Vi kan ikke fortsette som før.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[klima] Labours politikk har slått feil. Da fire profilerte britiske statsråder møtte pressen forrige uke, innrømmet de det selv. Målet om å redusere CO2-utslippene med 20 prosent i forhold til 1990-nivå innen 2010, vil sannsynligvis ikke nås.

Ministrene forsøkte å forklare at Storbritannia likevel er på rett vei. Regjeringen publiserte nemlig samtidig en lang og detaljert programliste over tiltak mot klimaendringene. De kunne likevel ikke bøte på det generelle inntrykket: «a grim admission of failure on what was meant to be one of Mr. Blair’s top priorities», ble programlisten kalt av en talsmann for den konservative opposisjonen.

Det hjelper ikke Blair at de britiske resultatene er betraktelig bedre enn de norske. Storbritannia ligger an til å oppnå Kyoto-målene, noe som innebærer at britiske utslipp reduseres med 12,5 prosent. Men det er ikke nok. Britene vet godt at Kyoto-avtalen bare er et ørlite skritt på veien. Avtalens største verdi er at den uttrykker en konkret og samlet vilje til å forholde seg til klimaendringene før det er for sent. Skal vi beholde et levelig klima må det tas hardere i. Som Blair selv har understreket: Man kan simpelthen ikke vente i fem år for å få i stand en ny klimaavtale.

Storbritannia har allerede fått merke klimaendringene, og vil høyst sannsynlig bli et av de hardest rammede europeiske landene i tiden framover. Det kan være en av grunnene til at debatten om den globale oppvarmingen befinner seg på et helt annet nivå i Storbritannia enn i Norge.

Flom og tørke samtidig

Det som i størst grad har preget den kollektive bevisstheten om klimaendringene i Storbritannia, er etter alt å dømme flommene som har rammet England og Skottland de siste årene. Regningen fra flomskadene er nå på godt over 20 milliarder kroner per år. Og det stopper ikke der. Kostnadene anslås å ville øke til mer enn 2000 milliarder per år dersom man ikke begynner å investere i forebyggende tiltak.

I London er nå en million innbyggere utsatt for flomfare, og opptil fire millioner briter trues av flom i nokså nær framtid. Det planlegges nye forsvarsverk, men myndighetene har måttet akseptere at det er umulig å beskytte hele Storbritannia. Lavtliggende landområder som tidligere var dyrket mark vil i fremtiden bli både forsvarsverker mot flom og våtmark. Det er snakk om ti tusen hektar jordbruksland de neste årene – for å holde tritt med økningen i springflo og stormer.

Samtidig, og bare tilsynelatende paradoksalt, er langvarig tørke blitt et tilbakevendende problem i Storbritannia. Allerede i februar i år ble britene, som franskmennene, bedt om å begrense sitt vannbruk.

Radikale endringer

Klimavern har siden 1997 vært en av Labours kjernesaker. I dag er støtten til klimavern større enn noensinne i det britiske Parlamentet. 349 parlamentsmedlemmer – over halvparten – har underskrevet et forslagsutkast (Early Day Motion) om et nasjonalt mål på tre prosent utslippskutt hvert år. Ingen andre forslag har fått tilsvarende oppslutning under denne parlamentssesjonen, skriver BBC.

En tverrpolitisk gruppe for klimavern (All-Party Parliamentary Climate Change Group) har også vokst frem, og samler nå over 100 folkevalgte fra de tre største politiske partiene. De har en ambisjon om å vise vei framover. «Business as usual», den systematiske jakten etter mer økonomisk vekst, må forlates, forklarer de.

Colin Challen, stortingsmedlem fra Labour og leder for dette samlende politiske initiativet, mener at man må tørre å tenke det utenkelige. «Klimaendringene betyr at business as usual er dødfødt. Det betyr at økonomisk vekst ‘as usual’ er død.» Problemet er, sier han, at politikken som skal fremme økonomisk vekst, og at «business as usual» fortsatt lever i beste velgående. Politikerne er fanget av sine løfter – løfter som bare kan oppnås ved mer plyndring av verdens ressurser.

Mens regjeringen viser til svært god økonomisk vekst for å rettferdiggjøre de dårlige klimamålsresultatene, mener kritikerne at dette bare forsterker deres poeng: Konstant økonomisk vekst nuller ut resultatene man oppnår ved å effektivisere produksjon og slippe ut mindre drivhusgasser per produsert enhet. Begrepet om vekst blir fullstendig villedende: «Uansett hvor stor den økonomiske veksten blir, kan den ikke betale for skadene som et nytt og ustabilt klima forårsaker,» forklarer Challen.

Bærekraftige tanker

Den tverrpolitiske stortingsgruppen foreslår et prinsipp om «kontraksjon og konvergens» som løsning på et av de største problemene for et samlet løft i klimapolitikken: Å tette igjen gapet mellom de forskjellige landenes behov og utslipp. Prinsippet ble først presentert for ti år siden, og har vekket interesse i mange miljøer. Tankegangen går ut på at de industrialiserte landene gradvis minsker utslippene ved å redusere sitt overforbruk av fossilt brensel til et bærekraftig nivå, mens fattige land utvikler sin energibruk, blant annet av fossilt brensel. Slik vil utslippsnivåene etter hvert møtes på et nivå som er i tråd med naturens evne til å absorbere klimagassene. Målet er at verdens innbyggere skal oppnå like utslippsrettigheter – samtidig som utslippsmengden ikke overstiger det klimasystemet kan leve med.

Dette kunne gjennomføres på det nasjonale nivået ved å introdusere rasjonering av utslippene, mener den tverrpolitiske stortingsgruppen. Både personer, selskaper, og etter hvert land, bør få lov til å slippe ut en bestemt og begrenset mengde med drivhusgasser. De som ikke bruker sin samlede kvote, ville kunne selge resten til andre. En slik tilnærming vil stimulere til investeringer både i effektivisering av eksisterende teknologier og i andre alternative energikilder og produksjonsmåter.

Slike radikale forslag er bare mulig med full politisk konsensus, derfor er det tverrpolitiske initiativet i Storbritannia banebrytende. Og uansett hvor radikale slike forslag høres ut, er de atskillig mer realistiske enn alternativet, nemlig «business as usual», som skaper større problemer enn man makter å løse.

Tidenes folkemord?

«Vår økonomiske modell er ikke så forskjellig, når man ser nøkternt på det, fra den Det tredje Riket hadde – som viste at det var enkelt å ekspandere ved å raske til seg det man trengte fra naboene.» Historiens verste folkemord fulgte, som kjent. Og Challen, som gjør denne sammenligningen, spør utfordrende: Hvem kan komme og si at folkemord ikke er en god beskrivelse av det vi nå gjør, når vi fortsetter med business as usual, og bevisst ignorerer konsekvensene av klimaendringene for verdens fattigste mennesker?

Den mest umiddelbare illustrasjonen av Challens poeng er sulten som daglig brer seg i store deler av Afrika etter flere års halsstarrig tørke. Den tilbakevendende tørken har blitt utvetydig knyttet til klimaendringene.

Det betyr ikke at klimaendringene er den eneste årsaken til at så mange millioner mennesker befinner seg i en akutt nødsituasjon. Her som ellers kommer klimaendringene i tillegg til mange andre og sammenfiltrede faktorer. Det er imidlertid det samlede resultatet folk må forholde seg til. Og uansett hvordan man snur og vender på det: Man kan ikke dyrke mat uten vann.

Dersom det ikke lykkes å begrense klimaendringene, vil det gå på livet løs for millioner av mennesker. Dette er bare én av grunnene til at den britiske gruppelederen snakker om folkemord. Og som han sier: Hvem kan si at ordet ikke vil være dekkende, dersom rikere land blindt fortsetter å ødelegge menneskers livsgrunnlag?

Look to Sweden

Avisa The Independent inviterte nylig sine lesere til å komme med kommentarer og forslag til klimapolitikken. Dagen etter forelå en svært lang liste med reflekterte innspill. Det er interessant at flere av innsenderne viser til Sverige, som nylig har annonsert et ambisiøst program for å bli helt uavhengig av oljeimport innen 2020, ved bruk av fornybare energiformer. Man kan lett forstå britenes frustrasjon over Blairs tvetydige lederskap. Samtidig bør vi la oss inspirere av den britiske debatten, der tør man i hvert fall å rette blikket rett inn i framtiden. n

post@nytid.no

Nina Dessau er sosialøkonom, statsviter og forfatter. Hennes siste bok, Den globale oppvarmingen, kom nettopp ut på Pax forlag.

---
DEL

Legg igjen et svar