I den drøyt tre timer lange dokumentaren Human fra 2015 lot den franske fotografen og filmskaperen Yann Arthus-Bertrand mennesker fra hele verden fortelle om sitt liv rett i kameraet – og dermed direkte til oss som tilskuere. Til sammen skal han ha intervjuet 2020 mennesker fra 60 forskjellige land, som alle ble stilt de samme spørsmålene, filmet mot en nøytral, sort bakgrunn.
Dette resulterte i en film som framhevet både ulikheter og fellesnevnere og skapte refleksjon rundt hva det vil si å være menneske. Human «blir en slags appell til tilskuerens empati og medmenneskelighet, samt en betraktning om menneskeheten generelt og betydningen av menneskelighet spesielt», skrev jeg i min omtale i herværende avis.
Brutal og hjertevarmende
Slik det framgår av tittelen, portretterer oppfølgerfilmen Woman den kvinnelige delen av klodens befolkning, med samme form og framgangsmåte. Dermed føles det betimelig at Arthus-Bertrand ikke står for regien alene denne gangen, men deler oppgaven med den kvinnelige ukrainskfødte journalisten og filmskaperen Anastasia Mikova. Den nye filmen er basert på intervjuer de har gjort med 2000 kvinner fra totalt 50 land.
«Det føles betimelig at Arthus-Bertrand ikke står for regien alene denne gang»
I likhet med forrige film er Woman inndelt i ulike temaer, som her omhandler forskjellige aspekter av hva det vil si å være kvinne. Allerede fra anslaget, hvor en kvinne forteller om å være offer for menneskehandel, blir det åpenbart at filmen ikke skal utelate volden og mishandlingen verdens kvinner utsettes for. Men de mange fortrolige beretningene rommer også humoristiske og hjertevarmende øyeblikk.
Kvinnen med stor K?
Med et så kjønnet premiss står dette prosjektet i en viss fare for å framheve oppfatningen av det kvinnelige i et motsetningsforhold til det mannlige. Verden trenger neppe en pretensiøs og gammelmodig hyllest til Kvinnen med stor K – for ikke å si «Quinden» med stor Q. Men Woman unngår heldigvis å bli overdrevent romantiserende i så måte, nettopp fordi det er kvinner selv som kommer til orde.
Siden forrige film har verden dessuten bevitnet framveksten av metoo-bevegelsen, og med det en fornyet oppmerksomhet på at visse, fortrinnsvis negative, erfaringer i større grad gjelder kvinner enn menn. For å si det med en mannlig soulsanger: Vi lever stadig i «a man’s world». Det har med andre ord neppe blitt mindre nødvendig at kvinner blir sett og hørt.
Summen av vitnemålene gir en følelse av styrke og muligheter, men også av grov urett.
I lys av dette kunne filmen gjerne ha gått mer inn på kvinners utfordringer (og gjennomslag) i vår vestlige del av verden, selv om kvinnefiendtlighet ofte er mer synlig i andre kulturer. Jeg hadde også foretrukket om Woman brukte noe mindre tid på morsrollen og det «livgivende» aspektet ved kvinnekjønnet, siden det lett kan knyttes til konservative oppfatninger om kvinnens plass i hjem og samfunn. Riktignok hadde det vært unaturlig (i ordets rette betydning) å forbigå dette temaet fullstendig, og det er liten tvil om at fødsel og morsrolle har stor betydning for mange kvinner. Men det forundrer meg like fullt at så få i filmen sier noe om ikke å ville ha barn – og når det tas opp, er det med en viss usikkerhet rundt dette valget.
Regissører Yann Arthus-Bertrand og Anastasia Mikova
Styrke og urett
I Human ble de «snakkende hodene» kombinert med betagende flyfotosekvenser filmet over hele kloden, som i mer bokstavelig forstand viste menneskeheten fra fugleperspektiv. I Woman har filmskaperne isteden valgt å bryte opp intervjuene med helfigurportretter av kvinner fra ulike samfunnslag og kulturer. Disse inkluderer dessuten bilder av familier, som også er et vektlagt tema i filmen, og med det er filmen heller ikke fullstendig fri for menn. I hvert fall ikke på den visuelle siden.
I mangel av en fullgod norsk oversettelse er «empowering» ordet som kanskje best beskriver Woman. Summen av vitnemålene gir en følelse av styrke og muligheter, men også av grov urett. Et slående eksempel på det sistnevnte er syreangrep mot kvinner som har brutt med menns krav til hvordan de skal oppføre seg. Det er fristende å bruke uttrykket «lammende urettferdighet» – om det ikke var for den unge kvinnen i filmen som har klart å finne en styrke i hva hun har gjennomlevd, og som også i fysisk forstand preger henne.
Fraværet av eleverte panoramabilder, samt den kortere spilletiden på under to timer, gjør at Woman ikke er en fullt så mektig filmopplevelse som Human. Likevel må den fortsatt sies å være både kraftfull, bevegende og tankevekkende.
Vil det være naturlig for Arthus-Bertrand å følge opp denne dokumentaren med en film om mannen? Man kan muligens innvende at det ikke er like nødvendig, all den tid det maskuline kjønn fortsatt er det mest privilegerte – men Woman er vel heller ikke laget utelukkende fordi kvinner gjerne har mindre makt. Selv vil jeg gjerne se et tilsvarende portrett av verdens menn, med alt sitt mangfold av makt, avmakt, roller og identiteter.
Woman har norsk kinopremiere 6. mars. Filmen vant publikumsprisen på Bergen Internasjonale Filmfestival i høst.
