Iransk-kurdiske Behrouz Boochanis beskrivelse av årene som flyktning og internert av australske myndigheter på øya Manus nord for Papua Ny-Guinea gir antakelig et godt bilde på livet til tusener av flyktninger over hele kloden. Det spesielle i dette tilfellet er at Australia, under den nåværende konservative regjeringen, aldri vil slippe dem inn i landet. De internerte kan i beste fall bli værende på Manus på ubestemt tid eller godta deportasjon tilbake til landet de flyktet fra.
Boochani flyktet fra Iran på grunn av sin aktivitet som redaktør for en avis som fremmet kurdernes sak. Han ble advart av venner at han risikerte arrestasjon og en mulig dødsdom – og dro. Han havnet i Indonesia, bestemte seg for å dra videre til Australia – og forsøkte to ganger å komme over dit i båt. Første båt havarerer. I andre forsøk plukkes flyktningene opp av australsk marine, og derfra går ferden videre, til Boochani etter hvert ender i interneringsleiren på Manus.
Fratatt alle rettigheter
Man kunne slik Boochani beskriver den, heller kalle det en konsentrasjonsleir. De internerte er praktisk talt fratatt alle rettigheter, både juridiske og humanitære. Kontaktmulighetene med omverdenen er minimale. Egen mobiltelefon er forbudt, og de flere hundre flyktninger deler på fem, seks fasttelefoner som man må stå i lange køer for å komme til. Maten er katastrofal, rasjonene er altfor små, og de internerte må også stå i lange køer i matsalen – under en stekende tropesol.
Boochani nevner ofte solen og tropevarmen, den er der hele tiden, de kan aldri beskytte seg mot den. I de overfylte sovesalene ligger menn i køyesenger og prøver å sove i den intense heten. Store vifter går kontinuerlig, men hjelper lite eller ingenting. I tillegg stinker det fra dusinvis av svettende, uvaskede kropper – mange av dem er også syke, noe som knapt gjør lukten noe bedre. Vannet de får i flasker, er alltid varmt, for varmt, det brenner i magen og gir dem ingen kjølende effekt.
De sanitære forholdene er forferdelige, toalettene og dusjrommene ligner mer på kloakker, lukter som kloakker, risikoen for smitte er høy. Folk blir også syke, men det medisinske tilbudet er minimalt, nærmest symbolsk. Bare i akutte tilfeller gis det noe som ligner på kompetent bistand fra kvalifiserte fagfolk.
Som Boochani skriver, har de svartkledde hele tiden australske vakter rundt seg, alle sammen utstyrt med svarte solbriller. Det er praktisk talt ingen kontakt mellom de internerte og vaktene, og alle klager på leirforholdene blir sendt videre til en udefinert, fjern ledelse som forkaster og avviser dem. I praksis har man ingen klagerett, og ikke nytter det stort å klage heller.
Metodene er nesten de samme som SS brukte i konsentrasjonsleirene, bare drapene og slavearbeidet mangler.
Dette er selvfølgelig et bevisst leirregime, en del av en gjennomtenkt og konsekvent strategi fra den australske regjeringens side. Båtflyktningene skal aldri sette fot på australsk jord, derfor tar man fra dem alt av menneskeverd – de internerte dehumaniseres, brytes ned både psykisk og fysisk. Metodene er nesten de samme som SS brukte i konsentrasjonsleirene, bare drapene og slavearbeidet mangler. Resultatet er likevel det samme.
Boochani registrerer hvordan alle rundt ham forfaller, hvordan de gradvis mister tro på og håp om et bedre liv, et liv i frihet. Solidariteten mellom dem forsvinner, samholdet pulveriseres, alle tenker bare på å klare seg, overleve, rive til seg en ekstra matbit, en plass i matkøen eller telefonkøen. Det er alle mot alle, den såkalte jungeltilstanden, uttenkt av Heinrich Himmlers psykologer og gjennomført av alle hans villige leirkommandanter.
Eneste mottrekk er å tviholde på sin egen bevissthet. Primo Levi klarte det i Auschwitz-Birkenau, og Boochani klarer det samme i leiren på Manus. Begge skaper litteratur ut av det de både observerer og gjennomlever i kropp og sjel. På hver sin måte tviholder de på sin egen humanitet. Boochani gjør dette ved ofte å skyte inn poetiske passasjer, dikt som bryter opp og letter opp flyten i tekstens prosaiske og ofte brutale partier. Dette er langt mer enn bare et forsøk på å skape såkalt kontraster, men ligner en nødvendig klang i teksten hans.
Australias største litteraturpris
Alt det han skriver, som etter hvert ble bok, ble sendt via en innsmuglet mobiltelefon til oversetteren Omid Tofighian i Australia. Han satte sammen alle meldingene til en sammenhengende tekst, en bok. Den kom ut på engelsk, og i 2019 mottok Boochani Victoria-prisen, Australias største litteraturpris – og det til tross for at han aldri slapp inn i landet. Forlaget og litteraturmiljøet definerer ham likevel som sin.
Primo Levi klarte det i AuschwitzBirkenau, og Boochani klarer det samme.
På samme måte kan mange av klodens flyktninger, som i dag teller over 50 millioner, kalle dette sin bok, sin dokumentasjon, siden de akkurat som Boochani og de andre på Manus stenges inne bak bevoktede gjerder på ubestemt tid. I realiteten er de fanger, fanger uten dom, i praksis uten de mest elementære humanitære rettighetene.
For Boochani kom løsningen: New Zealand ga ham flyktningstatus, og også en universitetsjobb. Det er selvfølgelig bare et unntak fra dagens flyktningpolitikk og Boochani vet dette langt bedre enn de fleste. Han flyktet fra revolusjonsgardens lange armer hjemme i Iran, druknet nesten i Det indiske hav, ble reddet, og satt deretter innesperret på en liten tropisk øy i seks år før friheten endelig kom, og kanskje bare rett og slett fordi han er et såkalt ressursmenneske. De fleste av de over 50 millioner flyktningene mangler hans ressurser, og han vet det – og vet derfor at han skriver for dem.
