Bestill vårutgaven med varslerbilaget her

Alle mot alle

Behrouz Boochani: Bare fjellene er min venn

FLYKTNINGER: Samholdet pulveriseres, alle tenker bare på å klare seg selv, overleve, rive til seg en ekstra matbit, en plass i matkøen eller telefonkøen.

(Maskin-oversatt fra Norsk av Gtranslate (utvidet Google))

Iransk-kurdiske Behrouz Boochanis beskrivelse av årene som flyktning og internert av australske myndigheter på øya Manus nord for Papua Ny-Guinea gir antakelig et godt bilde på livet til tusener av flyktninger over hele kloden. Det spesielle i dette tilfellet er at Australia, under den nåværende konservative regjeringen, aldri vil slippe dem inn i landet. De internerte kan i beste fall bli værende på Manus på ubestemt tid eller godta deportasjon tilbake til landet de flyktet fra.

Boochani flyktet fra Iran på grunn av sin aktivitet som redaktør for en avis som fremmet kurdernes sak. Han ble advart av venner at han risikerte arrestasjon og en mulig dødsdom – og dro. Han havnet i Indonesia, bestemte seg for å dra videre til Australia – og forsøkte to ganger å komme over dit i båt. Første båt havarerer. I andre forsøk plukkes flyktningene opp av australsk marine, og derfra går ferden videre, til Boochani etter hvert ender i interneringsleiren på Manus.

Fratatt alle rettigheter

Man kunne slik Boochani beskriver den, heller kalle det en konsentrasjonsleir. De internerte er praktisk talt fratatt alle rettigheter, både juridiske og humanitære. Kontaktmulighetene med omverdenen er minimale. Egen mobiltelefon er forbudt, og de flere hundre flyktninger deler på fem, seks fasttelefoner som man må stå i lange køer for å komme til. Maten er katastrofal, rasjonene er altfor små, og de internerte må også stå i lange køer i matsalen – under en stekende tropesol.

Boochani nevner ofte solen og tropevarmen, den er der hele tiden, de kan aldri beskytte seg mot den. I de overfylte sovesalene ligger menn i køyesenger og prøver å sove i den intense heten. Store vifter går kontinuerlig, men hjelper lite eller ingenting. I tillegg stinker det fra dusinvis av svettende, uvaskede kropper – mange av dem er også syke, noe som knapt gjør lukten noe bedre. Vannet de får i flasker, er alltid varmt, for varmt, det brenner i magen og gir dem ingen kjølende effekt.

- annonse -

Manus Leir. Foto. Wikimedia
Manus Leir. Foto. Wikimedia

De sanitære forholdene er forferdelige, toalettene og dusjrommene ligner mer på kloakker, lukter som kloakker, risikoen for smitte er høy. Folk blir også syke, men det medisinske tilbudet er minimalt, nærmest symbolsk. Bare i akutte tilfeller gis det noe som ligner på kompetent bistand fra kvalifiserte fagfolk.

Som Boochani skriver, har de svartkledde hele tiden australske vakter rundt seg, alle sammen utstyrt med svarte solbriller. Det er praktisk talt ingen kontakt mellom de internerte og vaktene, og alle klager på leirforholdene blir sendt videre til en udefinert, fjern ledelse som forkaster og avviser dem. I praksis har man ingen klagerett, og ikke nytter det stort å klage heller.

Metodene er nesten de samme som SS brukte i konsentrasjonsleirene, bare drapene og slavearbeidet mangler.

Dette er selvfølgelig et bevisst leirregime, en del av en gjennomtenkt og konsekvent strategi fra den australske regjeringens side. Båtflyktningene skal aldri sette fot på australsk jord, derfor tar man fra dem alt av menneskeverd – de internerte dehumaniseres, brytes ned både psykisk og fysisk. Metodene er nesten de samme som SS brukte i konsentrasjonsleirene, bare drapene og slavearbeidet mangler. Resultatet er likevel det samme.

Boochani registrerer hvordan alle rundt ham forfaller, hvordan de gradvis mister tro på og håp om et bedre liv, et liv i frihet. Solidariteten mellom dem forsvinner, samholdet pulveriseres, alle tenker bare på å klare seg, overleve, rive til seg en ekstra matbit, en plass i matkøen eller telefonkøen. Det er alle mot alle, den såkalte jungeltilstanden, uttenkt av Heinrich Himmlers psykologer og gjennomført av alle hans villige leirkommandanter.

Eneste mottrekk er å tviholde på sin egen bevissthet. Primo Levi klarte det i Auschwitz-Birkenau, og Boochani klarer det samme i leiren på Manus. Begge skaper litteratur ut av det de både observerer og gjennomlever i kropp og sjel. På hver sin måte tviholder de på sin egen humanitet. Boochani gjør dette ved ofte å skyte inn poetiske passasjer, dikt som bryter opp og letter opp flyten i tekstens prosaiske og ofte brutale partier. Dette er langt mer enn bare et forsøk på å skape såkalt kontraster, men ligner en nødvendig klang i teksten hans.

Australias største litteraturpris

Alt det han skriver, som etter hvert ble bok, ble sendt via en innsmuglet mobiltelefon til oversetteren Omid Tofighian i Australia. Han satte sammen alle meldingene til en sammenhengende tekst, en bok. Den kom ut på engelsk, og i 2019 mottok Boochani Victoria-prisen, Australias største litteraturpris – og det til tross for at han aldri slapp inn i landet. Forlaget og litteraturmiljøet definerer ham likevel som sin.

Primo Levi klarte det i AuschwitzBirkenau, og Boochani klarer det samme.

På samme måte kan mange av klodens flyktninger, som i dag teller over 50 millioner, kalle dette sin bok, sin dokumentasjon, siden de akkurat som Boochani og de andre på Manus stenges inne bak bevoktede gjerder på ubestemt tid. I realiteten er de fanger, fanger uten dom, i praksis uten de mest elementære humanitære rettighetene.

For Boochani kom løsningen: New Zealand ga ham flyktningstatus, og også en universitetsjobb. Det er selvfølgelig bare et unntak fra dagens flyktningpolitikk og Boochani vet dette langt bedre enn de fleste. Han flyktet fra revolusjonsgardens lange armer hjemme i Iran, druknet nesten i Det indiske hav, ble reddet, og satt deretter innesperret på en liten tropisk øy i seks år før friheten endelig kom, og kanskje bare rett og slett fordi han er et såkalt ressursmenneske. De fleste av de over 50 millioner flyktningene mangler hans ressurser, og han vet det – og vet derfor at han skriver for dem.

Kurt Sweeney
Litteraturkritiker.

Du vil kanskje også likeRELATERT
Anbefalte

Siste artikler

Journalistikk / «Stinkjournalistikk» mot varslereProfessor Gisle Selnes skriver at Harald Stanghelles kronikk i Aftenposten 23. februar 2020 «ser ut som en støtteerklæring, [men] ligger som en ramme rundt det forterpede angrepet på Assange». Han har rett. Men har Aftenposten alltid hatt dette forholdet til varslere, som for eksempel i tilfellet Edward Snowden?
Om Assange, tortur og straffNils Melzer, FNs spesialrapportør om tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling og straff, sier følgende om Assange:
Med ryggrad og etisk kompass intaktVARSLING Vi trenger en mediekultur og et samfunn bygget på etterrettelighet og sannhet. Det har vi ikke i dag.
Gimmick / Theory of the Gimmick (av Sianne Ngai)Sianne Ngai er én af sin generations mest originale marxistiske kulturteoretikere. Men hun synes opsat på at trække æstetikken ned i sølet.
Samlivsbrudd / Les ruptures conjugales en Afrique subsaharienne musulmane (av Alhassane A. Najoum)Det er dyrt å gifte seg i Niger selv om brudeprisen varierer, og ved skilsmisse plikter kvinner å betale brudeprisen tilbake.
Etikk / Hvilke etiske prinsipper ligger bak de første vaksinestikk?Bak myndighetenes vaksineringsstrategi råder et etisk kaos.
Kronikk / Norge på Europa-toppen i nasjonalisme?Vi hører stadig at Norge er verdens beste land, men det er ikke nødvendigvis slik det oppleves for det store flertallet av nordmenn og folk som flytter hit.
Filosofi / Disobey! A Philosophy of Resistance (av Frédéric Gros) Hvorfor, hvor, når og hvor lenge er vi lydige?
Essay / Jeg var helt ute av verdenForfatteren Hanne Ramsdal forteller her hva det vil si å bli satt ut av spill – og komme tilbake igjen. En hjernerystelse fører blant annet til at hjernen ikke klarer å dempe inntrykk og følelser.
Prio / Når man i stillhet vil disiplinere forskningenMange som reiser spørsmål om legitimiteten til USAs kriger, synes å bli presset ut fra forsknings- og mediainstitusjoner. Et eksempel er her Institutt for fredsforskning (PRIO), som har hatt forskere som historisk sett har vært kritiske til enhver angrepskrig – som neppe har tilhørt atomvåpnenes nære venner.
Spania / Er Spania en terrorstat?Landet får skarp kritikk internasjonalt for politiets og sivilgardens utstrakte bruk av tortur som aldri straffeforfølges. Regimeopprørere fengsles for bagateller. Europeiske anklager og innvendinger ignoreres.
Covid-19 / Vaksinetvang i skyggen av koronakrisen (av Trond Skaftnesmo)Fra offentlig hold ytres det ingen reell skepsis til koronavaksinen – man anbefaler vaksinering, og folket er positive til vaksinen. Men er omfavnelsen av vaksinen basert på en informert beslutning eller et blindt håp om en normal hverdag?
Militært / De militære sjefene ville utslette Sovjet og Kina, men Kennedy sto i veienVi tar for oss amerikansk strategisk militærtenkning (SAC) fra 1950 til i dag. Kommer den økonomiske krigen å bli supplert ved en biologisk krig?
Bjørneboe / HjemlengselJens Bjørneboes eldste datter reflekterer i dette essayet over en mindre kjent psykologisk side ved sin far.
Y-blokka / Arrestert og satt på glattcelle for Y-blokkaFem demonstranter ble ført vekk i går, blant dem Ellen de Vibe, tidligere direktør i Oslos plan- og bygningsetat. Samtidig havnet Y-interiøret i containere.
Tangen / En tilgitt, lutret og salvet korguttFinansnæringen tar kontroll over norsk offentlighet.
Miljø / Planet of The Humans (av Jeff Gibbs)For mange er grønne energiløsninger bare en ny måte å tjene penger på, hevder regissør Jeff Gibbs.
Mike davis / Pandemien vil skape en ny verdensordenIfølge aktivisten og historikeren Mike Davis ligger det i ville reservoarer, som blant flaggermus, opptil 400 typer koronavirus som bare venter på å smitte over til andre dyr og mennesker.
Samhold / Newtopia (av Audun Amundsen)Forventningen om et paradis fritt for moderne framskritt ble til fortellingen om det motsatte, men mest av alt handler Newtopia om to svært ulike menn som støtter og hjelper hverandre når livet er som mest brutalt.
Anoreksi / Selvportrett (av Margreth Olin, …)Ublu bruker Lene Marie Fossen sitt eget forpinte legeme som lerret for sorg, smerte og lengsel i sine serier av selvportretter – aktuelle både i dokumentarfilmen Selvportrett og i utstillingen Gatekeeper.