© pierreballouhey. se libex.eu

Alle begynner livet som narsissister

ESSAY: En reaksjon på dekonstruksjonen av subjektet er i dag en ny subjektiv bølge der alle skal oppdage seg selv på ny. Burde en del forlagsredaktører beskytte slike forfattere mot seg selv?

Eivind Tjønneland
Idehistoriker.
Email: e-tjoenn@online.no
Publisert: 01.10.2019

En ny dag begynner: Du står opp, går på badet og ser deg i speilet. Kontrollerer at du er presentabel. Selvopptatt og narsissistisk? Ja. Men det er helt normalt. Og du tar faktisk hensyn til andre – gir ikke blaffen i hvordan du framstår. Selvopptattheten er sosial.

Hvis du ser for jævlig ut, skammer du deg. Forskjellen på ideal og begredelig virkelighet blir for stor. Noen gir da opp, isolerer seg og blir asosiale gærninger. Noen fortrenger sin egen tilkortkommenhet og later som om alt er i orden.

Tendensen til å overvurdere avkommet,er spesielt utbredt blant narsissistiske foreldre.

Andre griper til sminke, Botox og plastisk kirurgi for at virkeligheten skal nærme seg idealet. Da blir det private også politisk, men ikke bare fordi kosmetikkindustrien bruker giftstoffer og plast i sine produkter. Når skjønnhetskapitalismen spekulerer i forskjellen mellom ideal og virkelighet, utbytter den også vår idealisme.

Skadelig med ros

Sigmund Freuds narsissisme-essay fra 1914 som nå er utgitt på norsk (Til innføring i narsissismen), forklarer hvorfor alle er utstyrt med et jeg-ideal. Når avstanden til idealet blir uutholdelig, kan man forsøke å forene ideal og virkelighet på en selvbedragersk måte. Freud mente at alle hadde denne tendensen, på både kollektivt og individuelt nivå. Han ga en enkel forklaring på idealet: Det er en erstatning for at barnets innbilte allmakt må gi tapt når det blir eldre. Siden vi i utgangspunktet er hjelpeløse, dannes et ideal. Alle barn ønsker å bli store, så de kan gjøre alt det de voksne får lov til.

Vi lengter tilbake til et tapt paradis, men må likevel lære å klare oss selv. I motsetning til mange andre pattedyr er mennesket født for tidlig. Det klarer seg ikke på egen hånd etter fødselen, men er fullstendig hjelpeløst.

En nederlandsk undersøkelse slår fast at foreldre som roser barna sine for mye, skaper narsissister. Et team rundt psykologen Eddie Brummelman i Nederland påviste at barn med dårlig selvtillit får mer ros. Det er forståelig – barna berømmes for sin person og ikke for det de gjør. Men overdreven ros virker mot sin hensikt: Den skiller ikke mellom prestasjon og person. Dette skaper en ond sirkel, mener Brummelman. Tendensen til å overvurdere avkommet er spesielt utbredt blant narsissistiske foreldre. Barna som overvurderes, er ikke mer intelligente eller flinkere enn andre.

Disse lederne tåler ikke å bli motsagt,og tapper selskapene for skyhøye lønninger.

I Til innføring i narsissismen skrev Freud: «Når man iakttar omsorgsfulle foreldres holdning overfor sine barn, må man forstå den som en gjenoppblomstring og reproduksjon av deres egen for lengst forlatte narsissisme. […] Barnet skal ha det bedre enn sine foreldre, det skal ikke underkastes de nødvendigheter som man har erkjent hersker i livet. Sykdom, død, avkall på nytelse, begrensning av egen vilje skal ikke gjelde for barnet.»

I 2009 skremte Jean M. Twenge og W. Keith Campbell oss ved å annonsere en narsissisme-«epidemi». God selvfølelse hadde tippet over i narsissisme på en selvdestruktiv måte. På spørsmålet om hvorvidt de var en viktig person, var det i 1950-årene bare 12 prosent som svarte ja. Sent på 1980-tallet økte dette til 80 prosent. Twenge og Campbell mente amerikanske foreldre hadde gått for langt i å skjemme bort barna sine ved å fortelle dem at de er «spesielle».

Narsissistiske ledere

En viktig forutsetning for demokrati er at flere hoder tenker bedre enn ett. I mange tilfeller er det omvendt: Jo flere kokker, jo mere søl. Beslutningsvegring, intrigemakeri og maktpolitikk fortrenger kunnskapsbasert langsiktighet. Man ser ikke lenger enn nesen rekker. Da kommer lengselen etter sterke menn som ordner opp.

Lederskikkelsen kan oppheve forskjellen mellom fantasi og realitet. I Massepsykologi og jeg-analyse (1921) beskrev Freud lederen som et speil for massen. Han ble den enkeltes jeg-ideal. Tilhengerne opplever lykke når skillet mellom ideal og virkelighet oppheves. Ikke rart vi blendes av ideologiske illusjoner.

Alle begynner livet som narsissister

Det bor en diktator i oss alle: Freud snakket om «the majesty his baby». Ledere som viser ekstrem selvtillit, dominans og autoritet, får tilslutning – i hvert fall til å begynne med. I verste fall lever lederen i en fantasiverden om selskapets finansielle styrke. Hvis den narsissistiske leder ikke oppnår sitt mål, er risikoen for uetisk eller illegal virksomhet høy. Storskalaundersøkelser viser en positiv korrelasjon mellom narsissisme og bedrageri. Narsissister av denne typen tror at de har en slags rett til privilegier selv om det ikke står i forhold til arbeidsinnsatsen. De oppførere seg derfor som en ny type adelige eller konger.

Disse lederne tåler ikke å bli motsagt, og tapper selskapene for skyhøye lønninger. Som alle narsissister lever de i en boble, ignorerer kritikk og lider av overdreven selvtillit. Dette har vært et tema lenge før Trump ble president. Den tyske psykologen Hans-Jürgen Wirth skrev i 2002 en bok med tittelen Narsissisme og makt med mange eksempler fra tysk politikk.

Jeg og meg

Den franske psykoanalytikeren Jacques Lacan skilte mellom subjekt (je) og jeg (moi). Når jeg ser meg i speilet, er jeg et objekt. Objektet idealiseres, det er noe av poenget med forskjellige former for speiling. Utseendet kan manipuleres på utallige måter for å møte verden med en fasade: Subjektet er ikke er identisk med sitt «image». I vår bildestyrte kultur møter vi hverandre gjennom masker og spiller roller. Men det betyr ikke at «jeg» slett ikke er «meg», at «jeg er en annen» (Rimbaud). Heller ikke at jegets fasade er en «fiksjon». For over 30 år siden advarte eksempelvis de franske filosofene Luc Ferry og Alain Renaut i La pensée 68 («68-tenkningen») mot en antihumanisme som bare oppfattet subjektet som en tilfeldig konstruksjon, oppløst i «diskursen», språksystemet og historisk foranderlige paradigmer.

Og postmodernismen overdrev

Det autentiske ble forkastet fordi det var historisk betinget («kontingent»). Men det meste av det som er oss, er både autentisk og historisk tilfeldig. Å kunne sykle eller svømme er tillærte ferdigheter. Når vi har innøvd disse historisk tilfeldige ferdighetene, utøves de automatisk. De er ikke «inautentiske» eller «fiktive» av den grunn. Og slik kompetanse, som utgjør det meste av subjektets handlingsrepertoar, kan heller ikke konstrueres gjennom image-bygging i speilet.

Som en reaksjon på postmodernismens dekonstruksjon av subjektet har vi fått en ny subjektiv bølge der alle skal oppdage seg selv på ny. Men selvfremstilling har ikke nødvendigvis allmenn interesse. Når man stirrer inn i speilet, blir verden ofte mindre. Selvutleveringen garanterer heller ikke autentisitet, for speilet lyver. Når narsissismen velter inn over skjønnlitteratur og sakprosa, burde forlagsredaktørene i en del tilfeller beskyttet skribentene mot seg selv.

Riset bak speilet vil straffe dem som har overskredet for mange grenser.


Tjønneland har oversatt og skrevet etterordet til boken Til innføring i narsissismen (Vidarforlaget). Dette er en selvstendig tekst i denne forbindelse.

Gratis prøve
Kommentarer