Allah og det moderne

Hvordan går islam og modernitet sammen?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Etter Sovjetunionens kollaps på begynnelsen av 90-tallet begynte en søken i mange miljøer i Vesten etter en ny fiende. Da den «røde fare» var borte, trengte det militær-industrielle kompleks en ny eksistensberettigelse. To «fargede» kandidater seilte opp: Man kunne fokusere på den «gule fare», fra Kina, eller en gammel kjenning, den «grønne svøpe», nemlig islam.

I tiden som fulgte må det ha vokst frem en erkjennelse av at Kina neppe var en god kandidat, ettersom det ville innebære problemer å skape en fiende av en nasjon som beveget seg så raskt fremover.

Da var islam og muslimer et enklere fiendebilde å dyrke frem hos publikum. Den var lettere å opprettholde, og lett å holde på et akseptabelt konfliktnivå. Angrepene mot New York den 11. september 2001 bekreftet og befestet dette fiendebildet ytterligere.

Fra 90-tallet har vi sett en utvikling, som på mange måter toppet seg etter angrepet mot New York, med et ras av mer eller mindre gode bøker som skal fortelle og forklare leseren om denne «nye fienden» – om islam. Det har kommet bøker som er en del av samfunnsdebatten, det har kommet biografier, det har kommet faktabøker, og en del bøker som vel ikke kan kalles akkurat det.

De tre bøkene som vi skal diskutere representerer et vidt mangfold av dette spekteret, men hører fortrinnsvis til den bedre delen – kvalitativt sett.

Azar Nafisi, Å lese Lolita i Teheran, bokessayet til Peter Normann Waage, Islam i en moderne verden, og Islam och moderniteten av den svensk-finske forfatteren og journalisten Peter Lodenius, holder alle på sine måter et relativt høyt nivå.

Emnet vi skal prøve å behandle med utgangspunkt i disse bøkene er forholdet mellom islam og modernitet. For mange, muslimer så vel som ikke muslimer, er det en klar og åpenbar konflikt mellom disse to, andre mener at dette er to kompatible størrelser.

Mot fordommer

La oss begynne med boken til Peter Normann Waage. I en kort og lettlest tekst fører Waage oss gjennom et komplekst landskap og greier å gi et nyansert bilde av den islamistiske bevegelsen. Boken er forfriskende fri for de stereotypiene vi møter i enklere og mer sensasjonelle bøkene – som det for øvrig kommer altfor mange av.

Waage utrykker holdningen til islamistene vis a vis vesten i den enkle men slående setningen: «Vi vil bli moderne, men vi vil ikke bli som dere». Boken er et prosjekt som har til hensikt å rive ned murene, og bygge broer mellom muslimer og det vestlige samfunn. I løpet av boken tråkker nok Waage – kanskje ubevisst – en del folk på tærne. Dette gjelder muslimer så vel som kristne. Tolkningen og forståelsen av begge religionene er nemlig ganske så kontroversiell. Særlig er tanken på islam som en kristen sekt noe som neppe vekker den helt store hallelujastemningen, verken hos kristne eller muslimer. Men om han ikke greier å overbevise oss om disse tingene, så greier han å sparke i gang en del tankeprosesser rundt likheter og ulikheter mellom de to religionene. Kanskje det er nettopp det forfatteren egentlig ønsker?

Waage er innom en rekke islamske teologer og lærde – klassiske så vel som de mer moderne. Den kanskje mest interessante blant dem i dagens opphetede debatt her I Norge, er den norske konvertitten Anne Sofie Roald. Hun regnes som en av de ledende skikkelsene innen den muslimske kvinnebevegelse, og en av hennes sentrale tanker, som vi blir presentert for i essayet, er at islam må bevege seg fra kollektivitet til individualitet. Dette bør forøvrig få en del deltagere i samfunnsdebatten til å tenke seg om, for de insisterer altfor ofte på å dytte muslimer tilbake til det kollektivistiske. Det hjelper neppe i den viktige utviklingsprosessen Roald ser som et essensielt steg på veien til en muslimsk modernitet.

Videre problematiserer Waage selve begrepet «modernitet» til en viss grad, og viser oss elementer av «det moderne» som muslimer uten tvil ønsker å ta del i. Ja, selv hos fundamentalister og islamister ser vi et ønske om tilgang til moderniteten. Det sier imidlertid stopp ved ting som anses å bryte med moralske prinsipper, slik som prostitusjon, bruk av rusmidler og promiskuøs seksuell adferd.

Waage peker på de lange og nære historiske sammenhengene mellom vesten og islam. Alt de har arvet og utviklet i kontakt med hverandre, hvordan skjebnen til disse to sivilisasjonene er tett sammenvevd gjennom historien, og hvordan den vil være det også i fremtiden.

Han påpeker at båssetting basert på enkle merkelapper fremmer fordommer, og at veien til dialog og respekt mellom islam og vesten beror på møter mellom enkeltindivider. Et annet viktig poeng, som kan virke noe banalt, er at disse møtene blir det vi gjør dem til. Ansvaret for utfallet flyttes ut til den enkelte og i møtene ansikt til ansikt – så får man håpe at folk tar utfordringen.

Modernitet eller vestliggjøring?

Den neste boken er på mange måter den som kommer tettest opp til å være en fagbok. Vi tenker på journalisten Peter Lodenius’ bok, Islam och moderniteten. Dette er ikke akkurat en innføringsbok i Islam, og den er på mange måter hovedsakelig kun for de spesielt interesserte. For disse inneholder den imidlertid et vell av informasjon.

Lodenius forsøker å skaffe et overblikk over hvorvidt islam og modernitet er kompatible med hverandre, og om eventuelle problemer kan overvinnes. Dette medfører at boken på mange måter er en samling av forskjellige synspunkter, presentert i en argumenterende form. Boken inneholder informasjon om alt fra forskjellige grupperinger innenfor islam til en innføring i den muslimske verdens mange ansikter i dag: Problemer islam, eller rettere sagt en del muslimer, har hatt med vitenskapen, måten man behandler dette på, kvinnens stilling innen islam, demokrati og islam, «gullalderen» for muslimer i Cordoba, korstogene. Alt dette og mer finner vi mellom de to permene. Heller enn å fremme egne synspunkter har Lodenius funnet folk med forskjellige syn, som han presenterer. Dette gir en utrolig vidtfavnende bok, som til tider retter et meget kritisk blikk mot muslimer, men også mot vestens rolle i prosessen.

Ingen gruppering slipper unna kritikk i Islam och modernitet, men samtidig får de fleste også presentert sitt perspektiv. Ved å favne alt fra anti-islamister, sekulære muslimer, ikke-muslimske forskere og islamister i samme bok, greier Lodenius å skape kritikk som nok kan virke tøff til tider, men samtidig er den troverdig. Mangfoldet av perspektiver som brytes mot hverandre, gir kritikken større legitimitet.

Men, kritikk til tross. Hovedtesen til Lodenius er at modernitet og islam lar seg forene. Forholdet mellom dem er bare ikke problemfritt i dag. En av utfordringene forfatteren peker på er ikke at moderniteten i seg selv oppfattes som feil eller problematisk av muslimer, men at for mange kobler moderniseringstanken med trusselen om vestliggjøring.

Dette er noe som skaper store vanskeligheter, spesielt i tiden etter det amerikanske angrepet og påfølgende okkupasjon av Irak.

Lodenius understreker riktignok veldig klart at utenverdenen har en rolle å spille når det gjelder modernitet og den arabiske befolkningen, men at retningen USA følger, der man prøver å påtvinge demokrati, verken er den rette eller særlig effektiv.

Boken har for så vidt en del av den samme problematisering rundt begrepet «modernitet» som det boken til Waage har, men i tillegg presenteres også en veldig variert bilde av islam, muslimer og hva de står for.

Lodenius skiller for eksempel mellom den muslimske verden, den arabiske verden og den nære orienten. Men han hopper raskt fra det ene begrepet til det andre, noe som fremstår litt rotete.

Boken har så mye informasjon trykket inn på så liten plass at det hele virker ganske overveldende. Lodenius forteller oss imidlertid at han i utgangspunktet skrev og samlet informasjon for sin egen del, og tanken med boken var at andre kanskje kunne ha interesse av å lese det de også. Dette får vi imidlertid vite til slutt i boken, og ikke i forordet som ville vært det normale. Likevel: Lodenius har i hvert fall greid å vise kompleksiteten i disse problemstillingene, og det er ikke dårlig i seg selv.

På lag med de neokonservative?

Å Lese Lolita i Teheran av Azar Nafisi, er vår siste bok i denne omgang. Det som gjør den interessant, er imidlertid like mye hvordan, og av hvem, den blir brukt, som hva som faktisk sies i den. Nafisi har blitt angrepet av mange på venstresiden i USA fordi teksten har blitt brukt av en del neokonservative grupperinger som blant annet vil forberede oppunionen på et nytt felttog – denne gangen mot Iran. Hadde Irak-konflikten utviklet seg slik Washington planla og håpet, kunne det faktisk hende at en krig mot Iran allerede var en realitet. Samtidig er det viktig å presisere at Nafisi ikke nødvendigvis støtter den neokonservative fløyen i USA – hun er bare flittig brukt av dem.

Boken er skrevet uten en fast tidslinje, og springer frem og tilbake i tid. Forfatteren greier imidlertid å bruke denne litt farlige og vanskelige teknikken slik at man kommer seg gjennom boken relativt greit.

Vi starter i 1995, da Nafisi hadde trukket seg tilbake fra professorstillingen sin. Hun samlet sammen syv av sine beste kvinnelige studenter, og satte opp klasser hjemme hos Nafisi der de møtes en gang i uken for å diskutere klassiske engelske tekster. Dette pågikk i to år, hvoretter Nafisi flyttet til USA. Gjennom boken følger vi Nafisi og de syv studentene hennes, som prøver å få orden på sine liv gjennom forståelsen av de forskjellige karakterene i bøkene de leser. Det er snakk om er en rekke klassikere fra engelsk litteratur, som Lolita, Invitation to a Beheading, The Great Gatsby, Huckleberry Finn, Daisy Miller, Pride and Prejudice og andre.

Å lese Lolita i Teheran er delt opp i fire deler: «Nabokov», «Fitzgerald», «James», og «Austen». De har alle fått navn fra og omhandler den respektive forfatterens litteratur. Gjennom verkene prøver Nafisi dermed å frigjøre sinnene til de syv jentene hun har tatt under sine vinger, og hun beskriver med nesten overdreven nøyaktighet sine studenter, samtaler med dem og enkeltepisoder. Dette leder videre til debatter rundt den sosiale, politiske og kulturelle opplevelsen av å leve under et autoritært styre.

Vi følger jentene gjennom livet, og Nafisi viser stadig vekk til det latterlige og tåpelige regelverket som disse støter på til enhver tid. Moralpolitiet og dets mange merkverdige påfunn er viet en stor plass i disse diskusjonene, og vi får også vite en del om disse jentene som enkeltindivider.

Navnet på boken er selvsagt ikke tilfeldig valgt, og Nafisi bruker Nabokovs Lolita som en metafor for å vise leseren paralleller til dagens Iran. Lolita ble, som mange andre bøker, forbudt av det iranske regimet, og universitetene ble nektet å bruke den i undervisningen grunnet dens umoralske vesen. Studentene bruker imidlertid Lolita, og de andre karakterene som prismer for å forstå sin egen virkelighet. Gradvis, via gjennomgangen av bøkene, får vi vite om hvordan jentene håndterer livet og dets vanskeligheter under det iranske regimet.

Boken skiller seg ut fra de to foregående på mange måter, deriblant ved at den ikke egentlig tar opp problematikken om islam og modernitet. Problemstillingen er snarere litt endret og deretter snudd på hodet. Å Lese Lolita i Teheran forteller oss nemlig at det iranske regimet i dag er totalt ukompatibelt med modernitet. Gjennom noen av sine religiøse studenter viser Nafisi imidlertid flere ganger til at «dette er ikke Islam». Hun forteller også om familien til en av de religiøse jentene, som også er meget religiøs, og som føler at den islamske revolusjonen har vært et svik mot islam Ved en spesiell anledning spør Nafisi også en av sine mannlige elever med en politisk-islamsk orientering om hvor hans lojalitet ligger, hos staten eller islam? Vi får ikke vite hva han svarer.

Boken er egentlig ikke bare en memoarbok, men samtidig også en innføring i vestlig litteratur – og et politisk manifest. Det er det siste som gjør den både populær og kontroversiell.

Nafisi forteller i boken om sin tid som studentradikaler ved University of Oklahoma i den amerikanske småbyen Norman på syttitallet, og om hvordan hun noe tvilende flytter tilbake til Iran grunnet farens død senere i det samme tiåret. Vel hjemme godtar et tilbud om en professorstilling i engelsk litteratur ved University of Tehran. Hennes nesten slaviske beundring av USA, amerikansk litteratur og kultur er lett gjenkjennbar gjennom hele boken, og inntrykket man får er at Nafisi og hennes familie må ha vært blant de privilegerte under Shahens regime før 1979. Kanskje var hun derfor meget beskyttet mot verden utenfor hjemmet? Samtidig får vi et innblikk i hvor fremmed religiøsitet er for henne. I dag jobber Nafisi ved Johns Hopkins universitetes School of Advanced International Studies i Washington. Hun er tilbake i USA.

Boken er generelt sett faktisk ganske god, men Nafisi trekker noen av parallellene for langt – som for eksempel der Gatsby som blir drept i svømmebassenget knyttes opp mot gamle revolusjonære venner som aldri kunne forestilt seg at de en dag selv skulle bli prøvd i en revolusjonsdomstol. Slikt blir vanskelig å følge. Videre går hun i en felle ved å overdrive det negative fokuset. Jeg mener ikke at hun ikke skal fortelle det hun vil, men en referanse på annenhver side til noe tåpelig, dumt eller umoralsk som den iranske regimet har gjort, blir litt for mye av det gode. Det mister sin virkning.

Hver gang Nafisi stiller en av meningsmotstanderne sine til veggs, så slutter den aktuelle beretningen brått. Vi får ikke noen reaksjon, eller noe etterspill, men en illusjon om at hun «vant» debatten. Innimellom kan det være en effektiv teknikk, når det blir så gjennomgående som her så mister det mye av sin kraft.

Spillet på åpningslinjene til Jane Austens Pride and Prejudice, «Det er en allment anerkjent sannhet at en muslimsk mann, uansett formue, nødvendigvis trenger en ni år gammel jomfrubrud», blir rett og slett å støtte opp under meget negative vestlige stereotypier av muslimer – noe som i hvert fall ikke leder mot en løsning.

Alt i alt er kritikken som kommer frem mot Iran ikke ueffen, og rent litterært passerer teksten greit, men samtidig kan man lett se hvorfor Nafisi blir angrepet og beskyldt for å gå de neokonservatives ærend. Boken blir veldig ensidig, ikke bare i kritikken mot det iranske regimet, men også i forhold til den engelske litteraturen som bare høster lovord. Enhver som kritiserer denne fremstilles som hjernevasket, og det kan vel neppe være en holdning som er en litteraturprofessor verdig.

Det er selvsagt sant at påtvunget religion, kan være et problem. Det er alle de tre bøkene innom. Den tilbedelsen man gjør frivillig er en sann form for tilbedelse, under tvang faller dette sammen, og man sitter igjen med rutinen, en tilbedelse som man følger fordi man må, og ikke fordi man vil. På samme måte er påtvunget demokrati, slik Vesten forsøker å skape i Irak, en minst like stor selvmotsigelse. Veien til en forening av islam og modernitet, må nødvendigvis gå et sted mellom disse ytterpunktene.

---
DEL

Legg igjen et svar