Alice in Warland

Patrick Cockburn: The Age of Jihad. Islamic State and The Great War in the Middle East Verso Books

Vesten har trodd på mirakler i Midtøsten, hevder stjernejournalisten Patrick Cockburn. 

Henning Næss
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost henning.ness@getmail.no

The Age of Jihad. Islamic State and The Great War in the Middle East

Patrick Cockburn

Verso Books

Patrick Cockburn er en av de mest respekterte journalistene i verden, og har gjennom mange år rapportert fra Midtøsten til blant annet The Independent. Ikke sjelden har hans spådommer vist seg å holde stikk – blant annet var hans forutsigelser om hvordan forholdene ville utvikle seg etter at USA invaderte Irak i 2003 så nøyaktige at det vakte oppsikt blant verdens ledende politikere.

Stor kunnskapskilde. Cockburn kjenner forholdene i regionen inngående, og selv en leser som pløyer seg gjennom kilovis med aviser hver dag for å holde seg oppdatert, kan bli overrasket over nye detaljer og sammenhenger.

Den vestlige verden har lenge lidd av «Alice in Wonderland-syndromet» når det gjelder Midtøsten, mener han: troen på at det vil hende «seks umulige ting før frokost». En av disse umulige tingene var at det skulle gå an å ødelegge IS og på samme tid kvitte seg med Syrias diktator Bashar al-Assad. Cockburn mener USA og deres allierte i Europa nektet å innse at al-Assads fall ville skape et maktvakuum som uunngåelig ville bli fylt av IS og Al-Qaida-liknende avleggere

Fra innsiden. The Age of Jihads største verdi ligger i de nære øyenvitneskildringene fra folk som har blitt såret under kriger i området. Forfatteren skriver at den beste måten å lære om hva som foregår i et krigsherjet land på, er å besøke militære hospitaler. Sårede soldater og andre involverte i krigshendelser kjeder seg ofte mens de ligger i rekonvalesens, og er derfor ivrige etter å fortelle hva de har opplevd. I juli 2015 besøkte Cockburn for eksempel Hussein Teaching Hospital i den hellige sjiabyen Karbala, hvor en avdeling var reservert sårede fra sjiamilitsen Hashid Shaabai. Når Cockburn spør soldatene hva som var hovedgrunnen til at de tapte for IS, er svaret at de ikke fikk nok militær trening, kun tre måneders militær opplæring, noe som førte til at de begikk alvorlige feil i krigføringen.

Djevelske detaljer. Man kan kanskje lure på om The Age of Jihad er utdatert, siden den er en samling essays fra 2001 til 2015. Dens verdi ligger imidlertid både i at man kan følge utviklingen i Midtøsten fra måned til måned, og ikke minst i at den gir oss kjennskap til grusomme detaljer. Dette skriver Cockburn 24. februar 2016: «Mosul-folk kaller det for ’Biteren’ eller ’Klipperen’ – et metallinstrument nylig tatt i bruk av IS for å straffe kvinner som ikke dekker kroppen fullstendig med sine klær. En forhenværende skolerektor som forlot byen tidligere denne måneden, forteller at redskapet forårsaker ubeskrivelig smerte når det kutter biter av kjøtt.»

Gjentakelse i Jemen. Cockburns bok er svært omfattende. Den skildrer blant annet forholdene i Jemen mellom 2009 og 2015 inngående. Forfatteren tilkjennegir sin spesielle kjærlighet til dette landet: «It is physically very beautiful with cutstone villages perched on mountain tops on the side which are cut like hundreds of terraces making the country look like an exaggerated Tuscan landscape.» I kontrast til denne skjønnheten synes han det er skrekkelig å se USA gjenta sine fatale feil fra Afghanistan og Irak i landet.

Spesielt sterkt inntrykk gjør fortellingen om den kvinnelige poeten Ayat al-Gormezi fra Bahrain, som ble fengslet og torturert etter å ha lest opp sitt eget dikt som fornærmet kongen i landet. Hun ble slått med elektriske kabler og tvunget til å vaske toaletter med bare hendene. Etterpå ble hun sendt i fengsel, hvor hun ble torturert gjennom et år.

Cockburn sammenlikner forholdene i Midtøsten med forholdene i Europa etter Det ottomanske rikets oppløsning, da Storbritannia og Frankrike karet til seg restene av dette kjemperiket. Sammenlikningen er god, ikke minst fordi 30 millioner kurdere ble statsløse etter kollapsen, og dermed spredt rundt i Irak, Tyrkia, Iran og Syria. Endelig begynner man nå å se slutten på Sykes-Picot-avtalen fra 1916 som lå til grunn for oppdelingen av riket. De 22 millionene kurdere i det nordlige Syria, 10 prosent av befolkningen, har nå fått kontroll over sine egne byer og oppnådd stor grad av autonomi. De vil kunne fortsette å styre seg selv, uansett hvem som måtte overta makten i Syria de nærmeste årene.

Sjakk matt. Når Patrick Cockburn til slutt spør seg selv hva disse til sammen åtte forskjellige krigene – syv i Midtøsten og én i Somalia – skyldes, vegrer han seg mot å trekke frem én enkelt årsak. Han unnlater likevel ikke å nevne demoniseringen av både Gaddafi i 2001, Saddam Hussein i 2003 og Bashar al-Assad i 2011 – personer ofte beskrevet som «roten til alt ondt».

Forfatteren summerer opp sin bok med en uttalelse fra militæreksperten Anthony Cordesman ved Senter for strategiske og internasjonale studier i Washington: «Et av problemene er at vi prøver å beskrive situasjonen som om den var svart eller hvit, mens det vi i virkeligheten er vitne til, er et tredimensjonalt sjakkspill med ni spillere og ingen regler.»

---
DEL