Algeries Bouteflika i fritt fall

Generalene i Algerie påstår at de har blitt demokrater. Så nå vil de ikke lenger støtte president Abdelaziz Bouteflika.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Rent konkret er det ikke så mye som har skjedd. Bare en litt tilfeldig bemerkning fra militærets førstemann om at hæren ikke har noen egen kandidat foran presidentvalget i april.

Men denne ene bemerkningen fra general Mohamed Lamari var nok til å kaste landet ut i total forvirring. For hva mente Lamari egentlig? Var det hele en bløff for å få dagens president Abdelaziz Bouteflika til å jenke seg etter militærets krav, eller vil generalene virkelig dra seg unna den politiske prosessen og la valgene gå sin gang – uten å blande seg inn?

Det vil i så fall være første gang etter uavhengigheten i 1962. Det er hæren og det gamle frigjøringspartiet FLN som har styrt Algerie. Det så man ikke minst i 1991, da islamistene vant valget bare for å se seieren blokkert av det gamle regimet. Borgerkrigen som fulgte krevde hundretusener av ofre.

Men nå er Algerie mer eller mindre fredelig. Islamistene er slått, opprøret i Kabylia har stilnet og bøndene flytter tilbake til de fruktbare områdene langs kysten og begynner å dyrke jorda igjen.

Med full kontroll, kan kanskje hæren trekke seg litt mer tilbake. Eller – de planlegger å feste grepet over landet ved å bringe Bouteflika inn i folden, eventuelt ved å støtte en annen kandidat.

Rakner for Bouteflika

Presidentvalget er i april. Det er fem år etter at Abdelaziz Bouteflika ble valgt med full støtte fra hæren.

Bouteflika har alle intensjoner om å bli gjenvalgt. Men han har ikke lenger sitt gamle støtteapparat rundt seg. Lamaris klare hint om at Bouteflika ikke lenger er deres mann, har fått det til å rakne rundt en presidentkandidat som antakelig trodde at valget ville bli en ren formalitet. Han har ikke lenger oppslutning i sitt gamle parti, revolusjonspartiet FLN (Front de Libération Nationale), som frigjorde landet fra franskmennene. Den mistet han da rivalen og tidligere statsminister Ali Benflis vant kampen om den politiske plattformen i fjor vår.

Ei heller har han støtte fra en annen av regimets sterke pillarer, fagbevegelsen i form av UGTA. De moderate islamistene, som så Bouteflika som det minst dårlige alternativet for fem år siden, har sviktet ham. Det samme har den fransk-språklige pressen, som også var en drivkraft i å få ham valgt.

Det betyr at det er fritt fram for alle. Noen melder seg på fordi de tror at hæren faktisk mener det de sier om at de ikke vil presse igjennom sin egen mann. Andre melder seg på fordi de ikke tror på hærens plutselige demokratiske sinnelag, men derimot fester lit til den delen av argumentasjonen som handler om at generalene ikke vil støtte Bouteflika.

Et førtitalls kandidater har meddelt sine intensjoner om å stille. Men bare få av dem vil faktisk delta i racet. Det skyldes at kandidater må godkjennes av forfatningsrådet, noe de bare blir hvis de klarer å samle 75.000 underskrifter fra halvparten av landets fylker. Bouteflika vil passere dette nåløyet lett. Det samme vil Ali Benflis, som ønsker å utfordre Bouteflika. Islamistene, med sitt nasjonale nettverk, vil også klare å samle nok støtte til å stille en egen kandidat.

De andre vil ha større vansker. Det gjelder kabyliske Saïd Saadi fra RCD – Rassemblement pour la culture et la démocratie; den pensjonerte generalen Rachid Benyellès, økonomen Ahmed Benbitour, reformisten Mouloud Hamrouche og den uavhengige Ahmed Taleb Ibrahimi.

Den eneste måten disse kandidatene kan få gjennomslag på, er om de klarer å mobilisere hæren på sin side. Men mange observatører tror generalene til syvende og sist vil lande på Bouteflika, og at uttalelsen fra Lamari er en taktisk manøver for å jekke ned en president som har gjort litt for mye ugagn de siste årene. For hva skyldes hærens plutselige fravær av tillit til sin tidligere allierte?

Vil vingeklippe hæren

Hæren skal visstnok være generelt misfornøyd med Bouteflikas arroganse og egenrådighet. Men det stikker dypere enn som så. Presidenten vil nemlig at generalene skal stå på geledd. Han har vist takter som tyder på at han vil vingeklippe de grønnkledte, pensjonere en god del av dem og fjerne politiske og økonomiske privilegier for andre.

Hvis han får en ny periode.

Dette liker selvfølgelig ikke generalene. Ei heller liker de at Bouteflika har gitt amnesti til en rekke islamister som deltok i den væpnede kampen. Som om ikke det var nok, har presidenten nedsatt en kommisjon som skal granske de mange «forsvinningene» i Algerie under borgerkrigen; mennesker som aldri kom tilbake etter å ha havnet i klørne på den militære sikkerhetstjenesten.

Det siste taler imot en teori om at Bouteflika i all hemmelighet skal ha sikret seg støtte i sikkerhetstjenesten, og at den vil utgjøre hans politiske base foran valget. Hvis det hadde vært tilfelle, skriver den franske avisa Le Monde, så hadde nok ikke FLN og UGTA turt å fjerne seg fra Bouteflika så mye som de har gjort.

Dersom uttalelsen fra Lamari er taktikk, kan man altså vente at Bouteflika gjør retrett på disse punktene. Alternativt; at hæren opprettholder sin distanse og på den måten sikrer seieren for en av de andre. Men alt er bare spekulasjoner. For det som virkelig er stemningen i Algerie nå, er total forvirring. Etter tiår med militært styre er det vanskelig for folk å tro på at hæren plutselig ikke interesserer seg for den politiske utviklingen mer men overlater til sivile å styre landet.

«Som om vi skulle vært et land som Sverige,» sier en funksjonær til Le Monde, under dekke av anonymitet – som det heter.

Andre, derimot, mener hæren har sett skriften på veggen. De er overbevist om at generalene mener det de sier. Det er et syn som deles av mange militære i den vestlige verden; i Frankrike for eksempel. Det som er målet til de militære lederne nå, er å profesjonalisere hæren, modernisere den og få på plass ny teknologi, heter det her. For generalene er det viktig at hæren i Algerie danker ut alle andre i et område fra Mauretania til Egypt, slik den gjør i dag. Det er allment antatt at den algeriske hæren ville vinne en eventuell krig med Marokko helt overlegent.

Og så er det dette med den nye tiden. I Marokko har man eksperimentert med demokrati ganske lenge. I Libya er selv oberst Khadaffi i ferd med å forlate gamle politiske doktriner.

Syns også de algeriske generalene at det er på tide med litt ordentlig demokrati?

Flyter på oljepenger

Det er ingen som tør å satse pengene sine på det ene eller andre alternativet. Enten faller hæren tilbake til gamle takter og driver fram sin kandidat, eller også holder de seg unna, slik de sier de skal.

Spørsmålet blir da mer om Bouteflika kan vinne et valg i kraft av seg selv. Og det burde han kunne, hvis hæren ikke velger en av de andre. For nå går alt så meget bedre i Algerie. Jordbruket er på vei oppover igjen, oljefatene soper inn penger og økonomien vokser med syv prosent i året.

Men reformene mangler, sier kritikerne, som betoner at økonomien går godt rett og slett fordi oljeprisen er høy. Hvis prisen på olje faller, vil de strukturelle svakhetene avdekkes og veksten vil falle, tror kritikerne.

Det er sikkert riktig. Men for tilhengerne av Bouteflika er trøsten at prisen nok vil holde seg høy til etter april.

---
DEL

Legg igjen et svar