Alexander den bifile nasjonsbygger?

En histori om nasjonalisme og homofobi

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

25 greske advokater truer med å saksøke Oliver Stone fordi han fremstiller Alexander den store som bifil i sin nye store film om verdenserobreren. Stone selv trekker på skuldrene av truslene, mens Colin Farell og Jared Leto som spiller Alexander og hans store kjærlighet Hephaistion bare er ergerlige fordi de ikke fikk spille inn noen virkelige heftige sexscener med hverandre.

Det mest interessante med søksmålet til de greske advokatene, er deres inderlige overbevisning. Enhver med den minste kunnskap om den greske antikken, vet at biseksualitet var alminnelig blant menn på den tiden. Når det gjelder Alexander, er antikke kilder fulle av beretninger om hans kjærlighet til andre menn. Om dette søksmålet når rettssalene, har det følgelig ikke en sjanse, men vil bli hevet rett ut som et nasjonalistisk og homofiendtlig forsøk på å omskrive historien.

Den heterofile helten

Logikken bak det absurde søksmålet synes å være noe slikt: Siden dagens greske menn

følger den ortodokse kirkens bestemmelser, og dermed per definisjon er heteroseksuelle, må dette også være tilfelle for Alexander. Han er jo en nasjonal helteskikkelse for det moderne Hellas, og homoseksualitet hører rett og slett ikke hjemme i det moderne greske nasjonale prosjekt.

Dagens grekere slåss også med dagens makedonere om Alexanders status som nasjonalhelt. Før den makedonske Alexander erobret halve verden, var det ingen skikkelige grekere som ville se på datidens makedonere i nord som annet enn et halvbarbarisk folkeslag. Før han kunne vende seg mot Asia, måtte Alexander også slå ned opprørske grekere som aldeles ikke likte å være styrt av sine halvsiviliserte naboer i nord. Verdensheltens greskhet blir i dag følgelig vurdert mer eller mindre fremtredende, ettersom om man hører til i Hellas eller i den tidligere jugoslaviske republikken. At Alexander ikke var bifil, er likevel noe de to ortodokse folkeslagene kan enes om. Men det at Oliver Stone også har latt produsere offisielle plakater med et flagg til forveksling lik det Makedonia brukte på 1990-tallet, garanterer likevel at ingen av dagens makedonere vil gå sammen med grekerne i sin antibifile rettssak.

Morsbundet Warhol som nasjonalhelt

Alexander er forøvrig ikke den eneste som ønskes omdefinert på grunn av nasjonalistiske krav. Rusynerne, et lite folkeslag på grensen mellom Slovakia og Ukraina, har også funnet sin nasjonalhelt: Andy Warhol er blitt symbolet på den aspirerende nasjonen.

Warhol selv var aldri i området, men begge hans foreldre var innfødte rusynere. Etter jernteppets fall tok hans bror på seg denne store nasjonale oppgaven og var sentral i å få startet Warhols Familiemuseum for Moderne Kunst i den rusynske byen Medzilaborce. Her finnes både et omfattende utvalg av Warhols egen kunst og enorme Campbell-suppebokser utenfor. Under nasjonale feiringer opptrer gjerne rusynske dansegrupper i sine blomstrede bunader og danser rundt disse suppeboksene.

Andy Warhol med sine transvestittsuperstjerner, generelt neddopede omgangskrets og lite bluferdige kunsteksperimenter, er kanskje blant de mer problematiske nasjonalheltene i verden. Nasjonalistiske rusynerne fremhever derfor at en person ikke nødvendigvis er identisk med sine omgivelser. At Warhol selv skulle ha brukt narkotika er selvfølgelig ikke tilfelle. De nokså allmenne påstandene om at Warhol var homofil, avvises som like så grunnløse. Han var bare veldig glad i sin mor.

Logikken er antagelig ikke ulik den bak det greske søksmålet mot Oliver Stone. Rusynske menn er også gode ortodokse og holder per definisjon ikke på med hverandre. At nasjonalhelten skulle gjort det, blir følgelig en umulighet. Å gå til det mest dramatiske ytterpunkt å gjøre Warhol til praktiserende heterofil, er det likevel ingen som har våget i denne nasjonalistiske omdefineringen.

At det warholianske nasjonale eksperimentet i Karpatene begynte først etter at hovedpersonen døde i 1987, gjør at vi alltid vil stå igjen med et sentralt spørsmål: Hvordan ville den rabulistiske Warhol selv reagert på sin rolle som nasjonalhelt. Dette er selvfølgelig umulig å si, men vi kan heller ikke utelukke at han ville elsket det, at han ville satt stor pris på folkedansen mellom suppeboksene og at han høyt og tydelig og med oppriktighet i stemmen ville erklært at han aldri hadde brukt narkotika og at han var veldig glad i sin mor. Å skulle hevde at Warhol ville være høyt hevet over slike absurditeter, ville jo vært minst like uetterrettelig som den antihomofile rusynske nasjonaldrømmen.

Å dele seng med Lincoln

Mens greske advokater saksøker og rusynske nasjonalister fornekter, er det andre igjen som prøver å gjøre tvert om. Log Cabin-republikanerne er en homofil gruppering innen det konservative amerikanske partiet som har tatt Abraham Lincolns enkle tømmerhytte til sitt symbol. Mens tømmerhytten for de fleste amerikanere vitner om hvordan Lincoln arbeidet seg opp fra svært beskjedne kår til å bli en av de viktigste presidentene, vektlegger Log Cabin-republikanerne også et annet aspekt. I tre år delte Lincoln både rom og seng med en mann ved navn Joshua Speed. Brev dem i mellom vitner om både kyss og hete omfavnelser.

Log Cabin-republikanerne vet at de har en særdeles vanskelig jobb foran seg når de forsøker å få flertallet i sitt eget parti til å innrømme homofile likestilling. De har derfor valgt å ikke mase høylytt om indikasjonene på Lincolns biseksualitet. Ved å ta Lincoln som forbilde og tømmerhytten som symbol, har de likevel skapt en uro omkring nasjonalhelten. Lincoln er så høyt hevet over den alminnelige amerikanske borger, at det er praktisk talt umulig å ødelegge hans status som forbilde. Den diskrete uroen Log Cabin-republikanerne har skapt ved å omfavne Lincoln, mannen som før han ble gift delte både seng og rom med en annen mann, kan således være med på å bidra til at noen flere amerikanere ser at homoseksualitet ikke er noe som truer nasjonen. Men det vil ta tid

Biseksualitet som forbilde

De homofile republikanerne ønsker å understreke Lincolns biseksualitet som nettopp en av de tingene som gjorde denne mannen virkelig stor. Sånn sett kan de også trekke linjene tilbake til antikken. Det er nemlig ikke bare Alexander som person som presenterer et problem for de homofobe greske advokatene. Den generelle holdningen i Alexanders samtid er kanskje en enda større utfordring i så måte. Hadde man klart å vekke til live samtidige vitner, ville nok de fleste forsvart Alexanders seksuelle appetitt på både kvinner og menn nettopp ut av lojalitet til det gudelike og mektige bildet av verdenserobreren. Da Alexander kysset en spesielt pen ung mann blant et teaterpublikum, reiste mengden seg spontant opp og jublet. At Alexander også var gift, var selvfølgelig fullstendig irrelevant. I antikken var seksuell trofasthet bare idealet for frie kvinner. En skikkelig mann derimot skulle ta de sjansene som bød seg.

Oliver Stone skildrer den generelle biseksuelle kulturen godt. Selv om Hephaistion helt klart er Alexanders store kjærlighet, viser Stone verdenserobreren både med sine dronninger og med sin vakre evnukk Bagoas. Stone viser også hvordan flere av Alexanders makedonske våpenbrødre er like så opptatt av sine pene menn som kongen var selv. Antagelig fordi han ønsker å plassere mistanken om mordet på Alexanders far, Flipp, ved hans mor Olympia, hopper regissøren likevel over det homoseksuelle dramaet som helt klart var medvirkende til dette drapet. Morderen selv, Pausanias, var en ung mann rasende av sjalusi fordi Filip hadde vendt sin erotiske oppmerksomhet bort fra ham og mot andre og yngre menn.

Alexanders biseksuelle nasjonalprosjekt

Alexander var selv klar over den symbolske styrken hans egen biseksualitet hadde og brukte den i sitt politiske prosjekt. Som det også kommer godt frem i filmen, så den makedonske kongen på forholdet mellom seg selv og Hephaistion som en refleksjon av kjærlighetsforholdet mellom superhelten Akilles og Patroklos i trojanerkrigen.

Grekerne hadde lenge sett på striden mellom hellenere og persere som en videreføring av krigen over alle kriger, krigen mellom grekere og trojanere. Det var igjen Europa mot Asia. Selv om grekerne hadde klart å stagge perserne, hersket det enorme Perserriket fremdeles over mesteparten av den kjente verden og representerte en formidabel trussel mot de forskjellige greske statene. Selv om dette selvfølgelig er århundrer før den moderne nasjonalismen så dagens lys, er det likevel naturlig å se grekernes kamp som en forløper. Den greske identiteten var sentral for alle de hellenske bystatene, og noe som også Alexander selv likte å fremheve som representant for et hellenisert folkeslag.

Slik Akilles og hans elskede Patroklos hadde spilt en hovedrolle da grekerne knuste de asiatiske trojanerne, understreket Alexander igjen og igjen hvordan han med sin elskede Hephaistion ved sin side på samme måte skulle knuse de asiatiske perserne. Da de selv kom til Troja, ofret Alexander til Akilles og Hephaistion til Patroklos før de sammen løp nakne rundt heroenes grav. Alexander og Hephaistion stoppet som kjent heller ikke ved Troja som mytenes helter, men dro enda lenger østover i sitt erobringstokt. Alexanders prosjekt av kjærlighet og erobring var med andre ord et forsøk på ikke bare å gjenskape mytenes bedrifter, men å overgå dem.

Alexander døde i en alder av 33 år. Antagelig drakk han seg i hjel. Stone gjør kongens knuste hjerte til den egentlige årsaken, ettersom hans elsker Hephaistion hadde dødd kort tid før. Dette er på ingen måte en usannsynlig teori, som bare underbygges ytterligere av momenter Stone har utelatt. Da Hephaistion døde, klamret Alexander seg til liket hans et helt døgn før vennene hans greide å rive ham bort. Alexander var fremdeles stum av sorg, uten evne eller vilje til å ta til seg mat de neste tre døgnene. Han barberte så hodet sitt som tegn på sin sorg og befalte at hver by fra Egeerhavet til India skulle holde sørgeriter over hans døde elsker.

Til Alexanders fortvilelse var han tilsynelatende blitt tatt igjen av mytene han hadde forsøkt å gjenskape. Slik Akilles mens han ennå var ung måtte begrave sin døde elsker, sto også Alexander alene igjen alt for tidlig, sønderknust med ingenting å se frem til annet enn å møte igjen sin store kjærlighet i dødsriket.

Andre tider, andre forbud

Grekernes forståelse av mannlig biseksualitet som forbilde, betydde på ingen måte at det var fritt frem for leve ut sin seksualitet slik man selv ønsket. Et grunnleggende prinsipp i enhver seksuell relasjon var at det var mellom en overlegen og en underlegen person og at de seksuelle handlingene skulle bekrefte dette forholdet. En manns forhold til en yngre mann ble dermed sett på som like naturlig som om han hadde et forhold til en kvinne, så lenge den eldre mannen var den aktive part. Menn kunne også ta seg for av sine slaver, så lenge han ikke lot seg selv penetrere av disse «mindreverdige» menneskene. Frie kvinner kunne derimot ikke hygge seg med sine mannlige slaver fordi penetreringen ville bety en reversering av plassene de hadde i det sosiale hierarkiet. Man kunne ikke la seg penetrere av de som sto lavere på den sosiale rangstigen uten å true selve hierarkiet.

Vennskapet i gresk kultur var tuftet på jevnbyrdighet. Man hadde følgelig heller ikke sex med sine venner fordi dette ville være med på å undergrave selve vennskapets prinsipp.

Selv om de begge var voldsomme stridsmenn, venner fra barndommen av, og slik på mange måter å forstå som jevnbyrdige, klarte likevel Alexander og Hephaistion å manøvrere godt mellom disse utfordringene. Her igjen kom mytene inn og hevet dem høyt over enhver skandaløs spekulasjon. Selv om de fleste greske kildene er enige i sin beskrivelse av forholdet mellom Akilles og Patroklos som erotisk, ser man likevel at dette forholdet skapte en del forvirring. Hvem var den aktive parten når Patroklos var den eldste og Akilles helt klart den største helten? Akilles og Patroklos var likevel så uangripelige som helter, at ingen av disse spekulasjonene kunne skade dem det minste. Ved å modellere forholdet mellom seg selv og Hephaistion på disse superheltene, skapte Alexander dermed en ny og enda mektigere sammenheng mellom nasjonal identitet og kjærligheten mellom menn.

---
DEL

Legg igjen et svar