Aleppos fall fra innsiden

Aleppos fall inntar et bakkeperspektiv til den syriske konflikten og kommer tidvis farlig tett på dramatikken i Syrias hovedstad. 

Aleksander Huser
Fast filmkritiker i Ny Tid.

Aleppos fall

Nizam Najar

Norge

«Jeg vil se opprøret fra innsiden,» sier regissør Nizam Najars fortellerstemme i dokumentaren Aleppos fall, som hadde verdenspremiere på den internasjonale dokumentarfilmfestivalen i Amsterdam (IDFA) nylig. Den Oslo-baserte filmskaperen har bakgrunn fra Syria, Libya og Sudan, og ble født i Aleppo der han i tillegg bodde fra han var 10 til han var 16 år.

I filmen reiser Najar tilbake til den nå sterkt krigsherjede syriske storbyen, ti år etter at han sist besøkte den. Sammen med en lokal fotograf bestemmer han seg for å oppsøke en av byens frontlinjer for å finne ut hvorfor opprørerne ikke har klart å bekjempe president Bashar al-Assad, tre år etter at opptøyene startet.

Ulike oppfatninger. I filmen følger de to en av byens angivelig 16 ulike militser innen Free Syrian Army, fra 2014 til 2016, frem til byen etter hvert faller for de russiskstøttede regjeringsstyrkenes overmakt. Denne opprørsgruppen ledes av Haj Khaled, som med filmskaperens ord er en slags farsskikkelse for mange av de unge mennene i militsen. Han utfordres likevel av den yngre og karismatiske nestlederen Omar, som har ansvaret for deres militære operasjoner, og som ofte forfekter helt andre standpunkter enn lederen. For eksempel om å respektere våpenhvilen som på et tidspunkt blir innført, som Omar mener er en anledning til å forsøke å samle de ulike grupperingene til en felles front – mens lederen Khaled synes å frykte at en samlet enhet vil være mer forutsigbar og enklere å manipulere for fienden.

Internt splittet. Aleppos fall er ikke en film som trekker de store linjer når det gjelder Syria-konflikten. Fokuset er hele tiden på den lokale gruppen, som Najar og hans fotograf har kommet imponerende tett på – ikke minst i farefulle situasjoner. Der vi langt oftere får høre om de mange som har flyktet fra Syria, handler denne filmen om dem som ble – som nektet å gi opp, slik filmskaperen har forklart det. Men, slik tittelen mer enn antyder, levner ikke filmen altfor mye håp om at deres kamp skal lykkes med det første.

Dokumentaren tegner et bilde av en internt splittet militsgruppe, og et vesentlig poeng synes å være at den manglende evnen til å stå sammen bidro til opprørernes nederlag og Aleppos fall. (Samtidig minner Najar oss om at Assad fikk hjelp av russiske bombefly, uten at opprørerne hadde noen tilsvarende støtte utenfra.) Her peker filmen utover den spesifikke militsgruppen – og muligens mot et mer generelt trekk ved den arabiske våren.

Mange av opprørerne virker opptatt av at religionen ikke skal bli for dominerende i det samfunnet de ønsker å skape.

Vanlige folk. Den siste tiden har det kommet en god del dokumentarfilmer om Syria-krigen, slik vi også nylig har sett en bølge av filmer om flyktningene fra både denne og andre konflikter. Aleppos fall gir en nærgående skildring av opprøreres kamp i Aleppo, i en tid da det knapt var noen internasjonale journalister i landet. Filmens fremste styrke er nettopp den unike tilgangen filmskaperen har fått til denne syriske militsen, som han også følger i direkte konfrontasjoner – og slik åpenbart utsetter seg selv for betydelig fare. I en av filmens sterkeste scener er han sågar til stede med kamera idet en av de sentrale karakterene blir skutt og drept av en snikskytter.

Menneskene i filmen fremstår som vanlige folk som er tvunget til soldatgjerningen – lederen Haj Khaled selv er egentlig skredder. Kanonene som brukes til å skyte mot regjeringsstyrkene, er til dels hjemmelagde. Omfattende bombeangrep inntreffer jevnlig i denne østlige delen av byen, som i stor grad allerede ligger i ruiner.

Mange av opprørerne virker opptatt av at religionen ikke skal bli for dominerende i det samfunnet de ønsker å skape. Som med valget av militære strategier, synes imidlertid dette spørsmålet å være gjenstand for en viss stridighet innad i gruppen, som igjen gjenspeiler mangelen på en samlende visjon. Men man kan naturligvis forstå deres behov for å signalisere avstand til IS, som jo også kjemper mot presidenten. Og på mange måter er vel IS et skrekkens eksempel på en gruppe med nettopp en samlende visjon.

Et vesentlig poeng synes å være at den manglende evnen til å stå sammen bidro til opprørernes nederlag og Aleppos fall.

Forsøksvis dagligliv. Filmen skildrer også soldatenes forsøk på å leve et mer normalt liv idet våpenhvilen trer i kraft, men filmskaperen er ikke like tett på sine karakterer i disse mer hverdagslige situasjonene. Når han først har valgt å inkludere sin egen fortellerstemme på lydsporet, kunne han gjerne i enda større grad ha satt de ulike episodene i sammenheng. Filmen er nemlig sterkere i sine dramatiske enkeltsekvenser enn som dramaturgisk helhet, og jeg mistenker at noen klargjørende grep ville ha gjort selve fremdriften i filmen lettere å følge. Det betyr imidlertid ikke at jeg etterlyser overforenklede forklaringer på en åpenbart kaotisk situasjon.

For Nizam Najar skal uansett berømmes for at han ikke forsøker å innta en allvitende, oppsummerende posisjon. Isteden lar han oss bli kjent med én utvalgt del av denne omfattende konflikten, som nokså konsekvent skildres fra bakkeplan. Og selv om filmskaperen kom seg ut før Aleppo faktisk falt under bomberegnet, er han til tider farlig tett på de dramatiske begivenhetene mens de utspiller seg.

Aleppos fall skal vises på Tromsø Internasjonale Filmfestival,
som arrangeres i perioden 15.–21. januar,
og på Oslo Dokumentarkino 23. januar.

---
DEL