Aldringens politikk II

Nyheten om slaveliknende tilstander i New Yorks neglesalonger maner til en oppfølging av aldringens politikk.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den 28. februar klokken 17 tok jeg en pedikyr og manikyr på West 79th street, Upper West Side. Det fremgår av min notatbok. Om dette skriver jeg kort og nøkternt: «Det satt en eldre, hvit kvinne ved siden av meg og ga utførlige instruksjoner til en yngre asiatisk kvinne om hvordan hun ville ha det. Snakket om å bli gammel. Omtalte seg selv som en brun, innskrumpa aprikos.» Slik innledet jeg mitt amerikabrev for Ny Tid siste uke. Korrespondentbrevet kretset rundt det å være feminist, kvinne og å bli eldre. Er aldringens politikk også resignasjonens politikk, spurte jeg, og viste til hvordan profilerte feminister virker å ha abdisert overfor en industri som tjener seg søkkrike på at kvinner kjøper ideen om at vi kan og skal holde oss evig unge. Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om helt andre ting denne uka, hadde det ikke vært for at New York Times to dager etter mitt siste brev var på trykk, slapp nyheten om slavelignende og helseskadelige forhold i New Yorks neglesalonger. Nyheten påkaller kritisk selvgranskning og en langt mer sofistikert kommentar til det feminister gjerne omtaler som «skjønnhetstyranniet». Først noen fakta: New York Times’ reportasje bygget på intervjuer med over 100 ansatte i neglesalonger. De fant at gjennomsnittsprisen for en manikyr lå på godt og vel ti dollar. Kvinnene jobber opp til 66 timer per uke, og lever bare på tips de første månedene. Overtidsbetaling og helgefri hører til sjeldenhetene. Cirka en fjerdedel av de 150 neglearbeiderne som New York Times var i kontakt med, fikk minimumslønna som er cirka ni dollar i timen. Etnisk forskjellsbehandling er utbredt. Koreanske neglearbeidere tjener 15–20 prosent mer enn sine kolleger, rett og slett fordi mange salonger er koreanskeide og de foretrekker å betale «sine egne» bedre. De koreanske arbeiderne har også forrang på jobb i mer «shina» salonger på Madison Avenue, hvor hvite kjøpesterke kvinner flokker seg sammen med rynkefrie panner, restylanelepper, veskehunder og velstelte tånegler i Jimmy Choo-stiletter. «Vi kan egentlig ikke gjøre det lenger», sa min venninne Heidi over en brunsj i Bedstuy sist helg, få dager etter reportasjen i New York Times. «Men hvis vi betaler skikkelig da?» innvendte jeg. «Det er det vi alle sier, men det gjør nok ikke store forskjellen. Du kan kanskje gi dem et nummer til en hotline hvis du likevel går. Vi er mange som lurer på hva vi nå skal gjøre.» Etter en kort FN-karriere i Uganda for noen år sida fikk jeg første gang smaken på manikyr og pedikyr – en hverdagslig luksus til en rimelig penge alle expatkvinner unner seg. Etter at jeg flyttet hjem til Norge ble besøkene færre. I Oslo koster en billig manikyr i underkant av 700 kroner. I New York, derimot, får jeg både manikyr og pedikyr til 20 dollar. Selv når jeg tipser den asiatiske neglearbeideren på Upper West raust, la oss si med 30 prosent, sparer jeg over 500 kroner. Hvilket selvfølgelig er helt rått. Og uetisk. Det er helt opplagt at med så lave priser betaler noen prisen for skjønnhetstyranniet. Og det er ikke meg (eller noen av alle de andre hvite kvinnene med velstelte føtter og hender som jeg trener yoga og chanter for fred sammen med, for den saks skyld).

«Dette har jeg gjort meg fortjent til,» sier vi til oss selv.

Reportasjen i New York Times utløste et ras av leserbrev. Én sa at hun heretter ville stelle neglene selv, en annen at det siste industrien trengte var velment forbrukerboikott, mens en tredje sa at man av hensyn til miljøet skulle «stemme med lommeboka». Et fjerde leserbrev, fra en salongeier, skrev «med stor sorg og sinne» at han aldri hadde gjort noe galt, og bare hadde «ønsket å leve ut den amerikanske drømmen». På twitter raste en tenåringsmamma: «Now I can’t even get my nails done without feeling white guilt. Can’t I have ONE THING?!» Og her er vi ved kjernen. Vi er stadig flere hvite kvinner som synes vi fortjener dette lille ekstra. Manikyren. Massasjen. Den polske vaskehjelpen som avlaster oss litt i en hverdag med tidsklemme. Kanskje en veske som er litt dyrere enn vi vil være bekjent av? «Dette har jeg gjort meg fortjent til,» sier vi til oss selv. Noen av oss sier dette oftere og oftere i et samfunn der svaret på mer stress ikke er blitt å jobbe mindre eller senke forbruket, men å kjøpe mer luksus. Et annet ord som vanskelig lar seg oversette til godt norsk er entitlement, en oppfatning om at man har krav på visse privilegier eller særbehandling. I The Beauty Myth skriver Naomi Wolf at i takt med at kvinner de siste 100 årene har fått mer makt og formelle rettigheter, har kravene til kvinnelig skjønnhet skutt fart. Undertrykkingen er langt mer subtil og farlig, mener hun, fordi det er snakk om en slags psykologisk krigføring der man rammer kvinnen på det aller såreste punktet – hvem hun er og hvordan hun ser ut, ikke hva hun sier. Det er flere interessante og presise poenger i Wolfs nittitallsbibel. Allikevel hadde analysen stått seg sterkere om det hadde blitt presisert at det er i takt med at privilegerte kvinner har fått mer makt, at kravene til deres skjønnhet har økt. Attpåtil internaliseres og kamufleres skjønnhetsindustriens repressive mekanismer i selvpleiens behagelige, muskelavslappende og stresslindrende luksusatmosfære. Intet er som å flykte fra akademias prestasjonsjag, og fra de fotoretusjerte rompene på reklamebillboards i det offentlige rommet, og inn på en massasjeklinikk. Jeg lover. Aldringens politikk er sterkt rase- og klassedelt i USA. Mens noen av oss sitter i massasjestolen og gruer oss til å bli inntørka aprikoser, starter andre arbeidsdagen før daggry. De reiser fra sine små leiligheter i Queens og Bronx, tar oss nennsomt i sine hender mens de taust sitter og fjerner død hud og filer og lakkerer negler, i time etter time, mens de selv innånder aceton og får neglestøv i lungene. De må tåle å høre kundene si idiotiske ting som: «Jeg kan ikke leve uten stelling av tærne og hendene hver fjerde uke.» For velstående, og i særdeleshet hvite, kvinner handler aldringens politikk om gnagende dårlig selvfølelse. Det er ille nok. Men for alle de andre handler det mer om pur overlevelse fra dag til dag. Alt dette leder tankene mine tilbake til mitt første besøk til USA i 2007. Da intervjua jeg den svarte feministen og standpunktteoretikeren Patricia Hill Collins for tidsskriftet Fett. Jeg fikk kjeft. På mitt håpløse spørsmål om hva hvite kvinner kan gjøre for å «hjelpe» svarte kvinner, svarte Collins kontant: «We don’t need your pity! Assess your own privilege!» Negledamene trenger verken hjelp eller almisser i form av rause tips eller et telefonnummer til en hotline, slik New York Times og flere av deres lesere foreslår. De trenger privilegerte amerikanerne som bruker sin innflytelse til å stemme frem politikk som endrer maktforhold de selv tjener på. Den amerikanske feministen Audre Lorde skal ha sagt at det viktigste fokuset for revolusjonær endring ikke er undertrykkelsen vi selv forsøker å unnslippe, men undertrykkeren som er plantet dypt inni oss. Det handler ifølge Collins ikke om å sammenlikne og rangere hvem som har det verst. Det vil bare bringe oss inn i et dødvann der vi konkurrerer om oppmerksomhet, ressurser og teoretisk overlegenhet. Det handler derimot om å ta seg bryet med å identifisere strukturene vi selv deltar i, og nyter, og som kanskje er årsak til andres undertrykkelse.


Anne Bitsch er samfunnsgeograf og fast spaltist i Ny Tid. Gjesteforsker på Columbia University våren 2015.  

---
DEL