Alder

Hvor kommer denne redselen fra, av alle ting ikke redsel for opprusting, borgerkrig i den tredje verden eller sult, men redsel for å bli gammel.

© TINE POPPE. Everything was Forever, Until it was No More. (Se www.tinepoppe.no)
Ole Robert Sunde
Forfatter. Essayist. Skriver jevnlig i Ny Tid. Se Gyldendal

Jeg husker det året jeg ble 44, da tenkte jeg hver dag på at jeg hadde blitt 44 år, nesten som en pastisj over Montaignes praktisering av å lære seg å dø («Å filosofere er å lære å dø») som mer er et forsøk på å overvinne frykten, ved å se døden overalt; jeg minnet meg på dette om å være 44 år, for å prøve å huske hvor fort et år går, eller hvor langsomt, og ikke for å tenke på å dø, som jeg gjør hver dag, men for å huske at jeg det året ble 44 år, og det var i 1996.

Åpningen av årsmøtene i Den norske forfatterforeningen begynner med oppramsing av døde medlemmer, så et minutts stillhet for å ære våre døde kollegaer, og alltid synes jeg at tiden går svært langsomt, og jeg hører de som hoster, og som står urolig, akkurat som meg, og da er det pussig at et munnhell er nettopp tidens voldsomme gang, når dette ene minuttet snegler seg av sted, og hvem er det tiden går fort for, det sier aldri barn, det er de voksne som sier dét, og ofte de som har kommet til skjells år og alder, og tilføyelsen er at tiden bare går fortere og fortere.

Hvor mange av mine aldrer sitter i kroppen, og kan jeg huske alle de forutgående aldrene og deres ulike stiler, eller følelsen av de ulike aldrene fra den gangen jeg var barn, skolebarn, ungdom, halvvoksen på vei til å bli voksen, som tyveåring, trettiåring, førtiåring og helt opp til den alderen jeg har nå, eller har de visnet vekk som blanke sider i hukommelsen, hvis ikke, hvor sitter de; i hendene, i armene eller rett og slett i fjeset, eller hva med øyene, som ikke bærer så mye preg, bare det som er rundt øyene, av aldring – eller som hos Falstaff, i vomma?
Min svigermor, som nå er 92 år gammel, sier at hun føler seg som en 18-åring; hvor, spør jeg, og hun sier det sitter i hodet, ikke i hennes kropp, for den er preget av hennes 92 år, men ikke mer enn andre 92-åringers, for hun er sprek og klar i hodet, om enn hun har problemer med synet; så kanskje også de andre aldrene våre sitter i hodet.

Kunne jeg føle meg frem til mine ulike aldrer, hvis de ennå sitter i kroppen, som svake ekko av den jeg en gang var, eller er det fånyttes, liksom de ulike aldrene er bortblåste, hvis ikke, hvordan skulle jeg da greie å lokke dem frem, som om de døser i meg, hele veien tilbake til da jeg var ti år, og resten av livet, hvis Sigurd Hoel har rett, er bare en repetisjon, all den stund det er de ti første årene hvor alt er nytt, liksom det å bli 13 år, som jeg stadig vekk kan huske, var kjedelig og bare en trist rutine, nesten som en overforbrukt vane.

På et pressende spørsmål om det er slik at ingenting hviler, svarte Zenon: Jo, den flyvende pilen hviler.

Jeg studerer mine hender og tenker hvor mange aldrer er det i dem; jeg har arvet mine fars hender, hvor mye av ham er det i mine hender, og tenkte han noen gang på sine mange aldrer, han ble en gammel mann, nesten 90 år, som hans far igjen, og det er alltid rart å se fotografier av min far som ung mann; 30 år gammel, etter krigen, helt ulik meg, ettersom jeg arvet min mors teint, og hennes mørke øyne.

I sin dagbok skriver Kafka at han er for svak til å ha en stor kropp, og har for lange bein, ettersom blodet må rekke forbi knærne og helt ned til tærne; han er urolig over sin kropp og dagboken er skrevet mellom 1909 til 1923; han dør i 1924; den 17. november 1921 skriver han: «Det kan ligge en hensikt bak det at jeg ikke har lært noe nyttig og latt kroppen forfalle – disse to tingene henger sammen. Jeg vil ikke distraheres, ikke distraheres av en nyttig og sunn manns livsglede. Som om sykdom og fortvilelse ikke ville distrahere minst like mye.»
Han er på vei til å bli 40 år og dør som 41-åring, av tuberkulose i halsen, eller som Walter Benjamin skriver i sitt essay om Kafka: «Men når det mest bortglemte av alt fremmed er kroppen vår – vår egen kropp – så forstår man hvorfor Kafka kalte hosten som brøt ut av hans indre for ’dyret’. Det var den store hjortens mest fremskutte utpost»; på vei til å bli 41 år og hardt rammet av sykdom, og fremmed, som det står, overfor sin egen kropp, og dermed hans alder eller hans kropps alder, og som en reaksjon på hans uro, tenker jeg, om enn mange år før han dør, skriver han en vakker aforisme, nesten noe i nærheten av et zenbuddistisk koan, 17. desember 1910: «På et pressende spørsmål om det er slik at ingenting hviler, svarte Zenon fra Elea: Jo, den flyvende pilen hviler.»
I sin bok Alderdommen skriver Simone de Beauvoir at Trotskij, som var så besatt av å jobbe, gruet seg for å bli gammel: «Han husket engstelig Turgénevs ord, som Lenin ofte siterte: ’Vet dere hva som er den største synd? Å være mer enn 55 år.’ Og nettopp da han var 55 år, i 1933, klagde han i et brev til sin kone over tretthet, søvnløshet og dårlig hukommelse»; da var jo Lenin død, og lå på lit de parade, som en voksdukke bak tykt glass, kanskje utbrent og sliten av å ha innført revolusjon i et fattig bondesamfunn, omgitt av livredde klakører; Lenin dør i 1924, 53 år gammel, altså to år før han ville ha blitt 55, dermed slapp han å begå den største synden.
Simone de Beauvoir siterer også Goethe: «Alderen tar fatt i oss som en overraskelse» og hun siterer seg selv: «Allerede da jeg var 40 år, ble jeg stående vantro foran speilet og si til meg selv. ’Jeg er 40 år’»; det er nesten som et ran, og ikke bare «en overraskelse», som Goethe skriver, men som om noen har rant henne vekk fra hennes unge år; hvem, må det gå an å spørre, eller hva er det med aldringen, og hvorfor er den så vanskelig, og hvorfor vil vi bare være ikledd vår unge alder og ikke den tunge og gamle aldringen?
Hva er det som er så grusomt med å bli gammel, og hvorfor er Simone de Beauvoir så livredd for å bli gammel, er det den klare toppens svinnende lys hun er redd for, og dermed bli irettesatt av kroppens forfall og rynkene som dukker opp og som hun mener vil gjøre henne mindre attraktiv, om ikke det er et annet status quo, i Frankrike, i 1970, da boken kom ut, enn i dag, og var det redselen for å bli sett på som noe gammelt, unyttig og kraftløst; ufilosofisk, rett og slett, som om all hennes legitime styrke var hennes utseende og kropp som ung og ikke som eldre, liksom alle argumentasjoner ikke var verbale, men uretoriske, og fysiske.

Hele den franske intellektuelle opposisjonen på 50- og 60-tallet var jo ikke utdannet til å forbli unge; Sartre var vel aldri ung, han må ha vært født gammel; skjeløyd, pykniker, full av tung akademisk retorikk, så hvor kom denne redselen fra, og av alle ting ikke redsel for opprusting, borgerkrig i den tredje verden, eller sult, om ikke indre franske problemer, og det var nok å ta av, men redsel for å bli gammel, til og med, tror jeg, var det noe flaut over å bli gammel, som om hele det filosofiske prosjektet ble byttet ut med det å bli gammel; uargumentativt, og stille – de Beauvoir siterer Sartre om alderdommen som han kaller «det urealiserbare», og hun forlenger sitatet: Det urealiserbare er «min væren på avstand som begrenser alle mine valg og utgjør deres bakside».
I hvilken alder er ikke «min væren på avstand»; noe som dermed ikke «begrenser alle mine valg», da vi er midt i livet som voksne, etter å ha kommet oss gjennom den usikre puberteten, hvor alt er på prøve, som om det som er imellom puberteten og alderdommen er der vår væren ikke er i en avstand, hvis ikke avstanden også er geografisk og i tid; Beauvoirs bok kom ut i 1970, og det hun skriver om å være gammel i Frankrike da, og det å være gammel i Frankrike nå, eller i kongeriket, er to forskjellige ting, all den tid alder også er underlagt kulturelle prosesser, derfor tror jeg Undset tok feil da hun hevdet at «menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager».

I det 12. bindet av På sporet av den tapte tid, det som da heter «Den gjenfundne tid», møter bokens Marcel sine gamle venner; han har ikke sett dem på lenge og blir rett og slett forbløffet over hvor mye tid som har gått siden sist han så dem: «Først skjønte jeg ikke hvorfor jeg nølte med å gjenkjenne både husets herre og de forskjellige gjestene, og hvorfor alle lot til å ha anlagt maske, i de fleste tilfeller pudderparykker som forvandlet dem helt. Idet han tok imot meg hadde prinsen fremdeles sin godmodige eventyr-
aktige kongemine som jeg hadde lagt merke til allerede første gang jeg så ham, men denne gangen lot det til at han også underkastet seg den etiketten han påla sine gjester og hadde utstyrt seg med et hvitt skjegg.»

Jeg tenker på min avdøde kones sted, ikke bare i grava, men rundt meg, på en måte, som død, og hinsides all min fornuft, som gjenferd, eller noe annet som jeg ikke vet hva er, bare at det er noe i min nærhet, hjemme hos meg, eller noe som jeg tror er der, og noen ganger fryser jeg idet jeg hører en merkelig lyd fra kjøkkenet, eller jeg ser noen raske skygger, og at noe bryter lyset fra vinduene, bare en brøkdel av et sekund, og det aner meg at hun er her, uten alder, eller med all verdens aldrer.

---
DEL