© TINE POPPE. Everything was Forever, Until it was No More. (Se www.tinepoppe.no)

Alder


Hvor kommer denne redselen fra, av alle ting ikke redsel for opprusting, borgerkrig i den tredje verden eller sult, men redsel for å bli gammel.

Email: ors@olerobertsunde.com
Publisert: 2017-08-18

Jeg husker det året jeg ble 44, da tenkte jeg hver dag på at jeg hadde blitt 44 år, nesten som en pastisj over Montaignes praktisering av å lære seg å dø («Å filosofere er å lære å dø») som mer er et forsøk på å overvinne frykten, ved å se døden overalt; jeg minnet meg på dette om å være 44 år, for å prøve å huske hvor fort et år går, eller hvor langsomt, og ikke for å tenke på å dø, som jeg gjør hver dag, men for å huske at jeg det året ble 44 år, og det var i 1996.

Åpningen av årsmøtene i Den norske forfatterforeningen begynner med oppramsing av døde medlemmer, så et minutts stillhet for å ære våre døde kollegaer, og alltid synes jeg at tiden går svært langsomt, og jeg hører de som hoster, og som står urolig, akkurat som meg, og da er det pussig at et munnhell er nettopp tidens voldsomme gang, når dette ene minuttet snegler seg av sted, og hvem er det tiden går fort for, det sier aldri barn, det er de voksne som sier dét, og ofte de som har kommet til skjells år og alder, og tilføyelsen er at tiden bare går fortere og fortere.

Hvor mange av mine aldrer sitter i kroppen, og kan jeg huske alle de forutgående aldrene og deres ulike stiler, eller følelsen av de ulike aldrene fra den gangen jeg var barn, skolebarn, ungdom, halvvoksen på vei til å bli voksen, som tyveåring, trettiåring, førtiåring og helt opp til den alderen jeg har nå, eller har de visnet vekk som blanke sider i hukommelsen, hvis ikke, hvor sitter de; i hendene, i armene eller rett og slett i fjeset, eller hva med øyene, som ikke bærer så mye preg, bare det som er rundt øyene, av aldring – eller som hos Falstaff, i vomma?
Min svigermor, som nå er 92 år gammel, sier at hun føler seg som en 18-åring; hvor, spør jeg, og hun sier det sitter i hodet, ikke i hennes kropp, for den er preget av hennes 92 år, men ikke mer enn andre 92-åringers, for hun er sprek og klar i hodet, om enn hun har problemer med synet; så kanskje også de andre aldrene våre sitter i hodet.

Kunne jeg føle meg frem til mine ulike aldrer, hvis de ennå sitter i kroppen, som svake ekko av den jeg en gang var, eller er det fånyttes, liksom de ulike aldrene er bortblåste, hvis ikke, hvordan skulle jeg da greie å lokke dem frem, som om de døser i meg, hele veien tilbake til da jeg var ti år, og resten av livet, hvis Sigurd Hoel har rett, er bare en repetisjon, all den stund det er de ti …

Abonnement halvår kr 450

Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)