Alder

Hvor kommer denne redselen fra, av alle ting ikke redsel for opprusting, borgerkrig i den tredje verden eller sult, men redsel for å bli gammel.

© TINE POPPE. Everything was Forever, Until it was No More. (Se www.tinepoppe.no)

Jeg husker det året jeg ble 44, da tenkte jeg hver dag på at jeg hadde blitt 44 år, nesten som en pastisj over Montaignes praktisering av å lære seg å dø («Å filosofere er å lære å dø») som mer er et forsøk på å overvinne frykten, ved å se døden overalt; jeg minnet meg på dette om å være 44 år, for å prøve å huske hvor fort et år går, eller hvor langsomt, og ikke for å tenke på å dø, som jeg gjør hver dag, men for å huske at jeg det året ble 44 år, og det var i 1996.

Åpningen av årsmøtene i Den norske forfatterforeningen begynner med oppramsing av døde medlemmer, så et minutts stillhet for å ære våre døde kollegaer, og alltid synes jeg at tiden går svært langsomt, og jeg hører de som hoster, og som står urolig, akkurat som meg, og da er det pussig at et munnhell er nettopp tidens voldsomme gang, når dette ene minuttet snegler seg av sted, og hvem er det tiden går fort for, det sier aldri barn, det er de voksne som sier dét, og ofte de som har kommet til skjells år og alder, og tilføyelsen er at tiden bare går fortere og fortere.

Hvor mange av mine aldrer sitter i kroppen, og kan jeg huske alle de forutgående aldrene og deres ulike stiler, eller følelsen av de ulike aldrene fra den gangen jeg var barn, skolebarn, ungdom, halvvoksen på vei til å bli voksen, som tyveåring, trettiåring, førtiåring og helt opp til den alderen jeg har nå, eller har de visnet vekk som blanke sider i hukommelsen, hvis ikke, hvor sitter de; i hendene, i armene eller rett og slett i fjeset, eller hva med øyene, som ikke bærer så mye preg, bare det som er rundt øyene, av aldring – eller som hos Falstaff, i vomma?
Min svigermor, som nå er 92 år gammel, sier at hun føler seg som en 18-åring; hvor, spør jeg, og hun sier det sitter i hodet, ikke i hennes kropp, for den er preget av hennes 92 år, men ikke mer enn andre 92-åringers, for hun er sprek og klar i hodet, om enn hun har problemer med synet; så kanskje også de andre aldrene våre sitter i hodet.

Kunne jeg føle meg frem til mine ulike aldrer, hvis de ennå sitter i kroppen, som svake ekko av den jeg en gang var, eller er det fånyttes, liksom de ulike aldrene er bortblåste, hvis ikke, hvordan skulle jeg da greie å lokke dem frem, som om de døser i meg, hele veien tilbake til da jeg var ti år, og resten av livet, hvis Sigurd Hoel har rett, er bare en repetisjon, all den stund det er de ti første årene hvor alt er nytt, liksom det å bli 13 år, som jeg stadig vekk kan huske, var kjedelig og bare en trist rutine, nesten som en overforbrukt vane.

På et pressende spørsmål om det er slik at ingenting hviler, svarte Zenon: Jo, den flyvende pilen hviler.

Jeg studerer mine hender og tenker hvor mange aldrer er det i dem; jeg har arvet mine fars hender, hvor mye av ham er det i mine hender, og tenkte han noen gang på sine mange aldrer, han ble en gammel mann, nesten 90 år, som hans far igjen, og det er alltid rart å se fotografier av min far som ung mann; 30 år gammel, etter krigen, helt ulik meg, ettersom jeg arvet min mors teint, og hennes mørke øyne.

I sin dagbok skriver Kafka at han er for svak til å ha en stor kropp, og har for lange bein, ettersom blodet må rekke forbi knærne og helt ned til tærne; han er urolig over sin kropp og dagboken er skrevet mellom 1909 til 1923; han dør i 1924; den 17. november 1921 skriver han: «Det kan ligge en hensikt bak det at jeg ikke har lært noe nyttig og latt kroppen forfalle – disse to tingene henger sammen. Jeg vil ikke distraheres, ikke distraheres av en nyttig og sunn manns livsglede. Som om sykdom og fortvilelse ikke ville distrahere minst like mye.»

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here