Albansk sår åpnet på Balkan

Alt går så mye bedre nå, både i Jugoslavia og Bosnia. Men det er nettopp den positive utviklingen som kan skape en ny krig på Balkan.

Først vant opposisjonen valget i Jugoslavia. Slobodan Milosevic måtte gå, og Vojislav Kostunica ble ny president i føderasjonen.

Det skjedde i september i fjor.

Deretter vant opposisjonen valget i del-republikken Serbia. Milosevic’ lakeier måtte gå, og Zoran Djindjic ble Serbias sterke mann.

Det skjedde i desember i fjor.

En måned før hadde opposisjonen også vunnet valgene i Bosnia. Sosialdemokratene installerte seg i Sarajevo, og de tre nasjonalistiske partiene gikk i opposisjon.

Over hele fjøla var det gladmeldinger. Det internasjonale samfunnet var fornøyd, og pengene begynte å strømme til Balkan igjen.

Men kroatene i Bosnia var ikke fornøyd. Og albanerne i Serbia, Kosovo og Makedonia var heller ikke fornøyd. Nå står KFOR-styrkene i Kosovo klare til å ta opp kampen med væpnede albanske separatister. Og i Bosnia truer kroatene med å melde seg ut av føderasjonen.

Det albanske spørsmålet

Det er det albanske spørsmålet som har fått mest oppmerksomhet de siste ukene og dagene. Tre geriljagrupper er på offensiven; en i det sørlige Serbia som kaller seg UCPMB, en i Makedonia som kaller seg UCK-M eller NLA i engelsk oversettelse, og en i Kosovo som fortsatt bærer navnet UCK, eller KLA på engelsk.

Det er mange forkortelser og mye virvar, og det gjelder ikke bare navnene. Det er uklart om og hvordan gruppene samarbeider, og det er like uklart om de er samordnet internt.

Det som synes klart, er at de albanske separatistene i Makedonia er en slags underavdeling av UCK i Kosovo. Mange av disse – rundt ett tusen lyder meldingene – skal ha kjempet sammen med kosovo-albanerne mot den serbiske hæren før Nato tvang Beograd til retrett.

I dag er Nato mer på parti med serberne og myndighetene i Beograd enn de er med albanerne, og den serbiske hæren har fått lov til å rykke inn i deler av sikkerhetssonen som skiller selve Serbia fra Kosovo. Det gjelder Presevo-dalen inn mot grensa til Makedonia og Kosovo, der UCPMB kjemper for løsrivelse fra sine serbiske herrer. De tre siste bokstavene i navnet står for Presevo, Medvedja og Bujanovac, og dette er områder med albansk flertall som innbyggerne ønsker forenet med «moderlandet» Kosovo.

Albanerne i Makedonia har ikke satt fram noe krav om forening med Kosovo. De ønsker å bli «befridd fra det slaviske åket,» og er antakelig ute etter å framprovosere en situasjon «à là Kosovo» slik at internasjonale styrker kan bli sendt inn i området. Etniske albanere utgjør et sted mellom 23 og 30 prosent av Makedonias to millioner innbyggere, og de ønsker status som folkegruppe og ikke bare minoritet. De ønsker en mer rettferdig fordeling av administrative stillinger, flere albanere i politi, hær og rettsvesen og en anerkjennelse av det albanske universitetet i Tetovo.

Men bortsett fra det handler den albanske kampen om helt andre ting. Etter at demokratene – les opposisjonen – kom til makta i Beograd, er det internasjonale samfunnet mer uvillig enn noensinne til å vurdere selvstendighet for Kosovo. Albanerne har fått sitt protektorat, og det får være bra nok. Det er helt uaktuelt med flere grenseendringer på Balkan, og det er like uaktuelt å destabilisere den skjøre nasjonen Makedonia. For ikke å snakke om det nye, demokratiske Jugoslavia.

Dessuten så har jo albanerne reelle politiske rettigheter i Makedonia, heter det. De sitter blant annet i regjeringen, der de har fem ministerposter inkludert en visestatsminister og en justisminister. De har sine egne politistyrker i de albanske områdene, og de har skoler hvor de lærer albansk helt opp på universitetsnivå.

de har de rettighetene de trenger. Det er bare det at albanerne ikke er enige. Drømmen om en selvstendig stat er fortsatt levende i det albanske samfunnet, som ønsker løsrivelse fra sine slaviske herrer – det være seg serbere eller makedonere.

En ny krig?

Betyr det at det blir en ny krig på Balkan? Jada. Det betyr det. Men det er ikke sikkert krigen kommer nå. KFOR og den serbiske hæren i fellesskap er vel sterke nok til å knuse noen albanske separatister. Kanskje.

De har i hvert fall tatt grep de siste dagene. Amerikanske Nato-soldater har vært inne i Makedonia, i byen Tanusevci, og rensket opp der. Og serberne vil vel på propert vis ta seg av opprørerne i Presevo-dalen. Så langt har det vært kamper i hele grenseområdet mot Serbia og Kosovo, og amerikanske KFOR-soldater har skutt mot albanske separatister inne i Kosovo.

Det har vært tildels harde kamper, og situasjonen er spent. Serbiske stridsvogner og pansrede kjøretøy har tatt oppstilling i sikkerhetssonen, og det meldes at alle forsyninger til Presevo-dalen er stanset av de serbiske styrkene. Også makedonske soldater og pansrede kjøretøyer har kjørt inn i området, på den andre siden av grensa.

at en krig i Makedonia vil føre til en svær konflikt på Balkan som også kan trekke med seg Bulgaria … og Tyrkia … og Hellas.

Den virkelige konflikten på Balkan er den mellom albanere og slavere, mener mange. Det er en konflikt som gir seg utslag i to splittede samfunn som ikke har noe med hverandre å gjøre sånn til daglig. De gifter seg ikke med hverandre, og de bor adskilt fra hverandre.

Det gir på ingen måte grobunn for gode dialoger. Og det hjelper ikke at Nato og KFOR ikke har filla snøring på hva slags politisk mål de har og hvilke virkemidler de skal bruke for å komme dit.

Ny uro i Bosnia

Lørdag 3. mars tok kroatene i Bosnia skrittet fullt ut og proklamerte sitt «autonome område» i føderasjonen. Under en samling i Mostar besluttet de enstemmig å opprette et eget kroatisk parlament og en kroatisk regjering, stikk i strid med intensjonene i Dayton-avtalen.

Utspillet ble fordømt både i den kroatiske hovedstaden Zagreb, og i Sarajevo der en reformvennlig koalisjon under ledelse av sosial-demokratene nå sitter med makten. Det var i november at denne koalisjonen vant valget i både Bosnia som helhet og i den kroatisk-muslimske føderasjonen.

den serbiske Republika Srpska, og den muslimsk-kroatiske føderasjonen.

Muslimene og kroatene skulle dermed styre den ene enheten sammen, og det er denne situasjonen kroatene ønsker seg ut av.

Det kroatiske utspillet har skapt frykt for at den skjøre stabiliteten i Bosnia skal revne. Og det gjør ikke situasjonen bedre at den nye presidenten i Jugoslavia, Vojislav Kostunica, nylig inngikk en militær samarbeidsavtale med de serbiske nasjonalistene i Republika Srpska.

---
DEL

Legg igjen et svar