Aktivt avventende

Denne uka var det ett år siden opprøret mot Assaad-regimet startet. Mens Sverige og Canada reagerer med egen utenrikspolitikk, venter norsk UD på EU. Norge var land nummer 46 til å anerkjenne opposisjonen i Libya. Den rødgrønne regjeringen lovet i Soria Moria å ligge i front. Etter Hamas-dialogen i 2006 har Norge nå endt blant de siste, påpeker forskere.

Torbjørn Tumyr Nilsen
Tumyr Nilsen skriver jevnlig om miljø for Ny Tid.

Avventende. Den 15. mars var det ett år siden opprøret mot Syrias enehersker Bashar Al-Assad startet, da barn protesterte i den lille byen Daraa. Ett år senere har 8000 sivile mistet livet, ifølge FN.

Canada bestemte 5. mars å stenge sin ambassade i Damaskus, i protest mot regimets angrep på sivilbefolkningen. Det samme har europeiske land som Sveits, Spania, Storbritannia og Frankrike gjort. I Sverige vil man opprette formell kontakt med den syriske opposisjonen, Syrias Nasjonalråd (SNC).

Canadas utenriksminister John Baird hadde sist uke følgende beskjed til regimet: «Vi fortsetter å gjenta: Assad må gå. Endringen vil skje. Syrerne vil få sin dag – og Canada står med det syriske folk i kampen for en bedre og lysere fremtid.»

Men på den andre siden av Atlanterhavet, og i kontrast til Sverige og Sveits, har Norge valgt ikke å gå i front med en selvstendig norsk utenrikspolitikk. UD har det siste året vært sent ute, sammenlignet med andre europeiske land, i sine anerkjennelse av opposisjonen foran maktskiftene i både Tunisia, Egypt og Libya.

Faksimile: Ny Tid 16. mars

Nå er fokus på Syria-regimet. Da viser norsk UD snarere til konsensusvedtakene fra EUs 27 medlemsland. Og sterkere reaksjoner, som ambassadestengning, står ikke på programmet:

– Vi har alltid ment at å lukke øyne og ører gjennom å stenge ambassader, er et lite egnet politisk virkemiddel. Sammen med blant andre våre nordiske venner velger vi andre metoder for å markere politisk avstand til det syriske regimet. Nærværet gir også mulighet til fortsatt kontakt med opposisjonsgrupper i Syria, sier statssekretær Torgeir Larsen (Ap) til Ny Tid. 


Soria Moria-løftet

Den arabiske våren er den mest omveltende begivenheten i den rød-grønne regjeringsperioden fra høsten 2005 fram til i dag. Samarbeidsregjeringen mellom Senterpartiet, Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti skulle etter valgseieren høsten 2005 skyve norsk utenrikspolitikk til venstre. Den skulle bli mer solidariske enn Bondevik I-II og Stoltenberg I.

«Norge skal være en tydelig fredsnasjon. Regjeringen vil styrke Norges bidrag til å forebygge, dempe og løse konflikter,» står det i Soria Moria-erklæringen. Med SV i regjering skulle Norge i verden bli en enda mer progressiv aktør. Regjeringsprosjektet, tuftet på Soria Moria-erklæringen, ble omtalt som «Europas mest radikale regjeringsprosjekt».

I begynnelsen så det for mange slik ut. Etter at Hamas vant valget i Palestina i januar 2006, ble det oppfattet utad som om Støre og Norge gikk langt i anerkjenne bevegelsen. Dette var bare et par måneder etter at de rødgrønne hadde inntatt regjeringskontorene. I et intervju med TV 2 i januar 2007 sa Hamas-leder Khaled Meshaal:

«Vi setter stor pris på den norske regjeringen og dens politikk som er forskjellig fra den europeiske og amerikanske. Både når det gjelder Palestina-saken generelt og Hamas spesielt.» I samme innslag blir Jonas Gahr Støre konfrontert med samtaler han hadde med Hamas-lederen på telefon året før.

Få fulgte imidlertid etter Norge. Og George W. Bush-regjeringen likte ikke denne egenrådigheten. Utenriksdepartementet måtte også, etter flere medieoppslag, i 2010 legge ut en egen gjennomgang på sine nettsider: «Fakta om Norges holdning til Hamas» understreker at «Norge har aldri anerkjent Hamas eller opprettet forbindelser på politisk nivå med bevegelsen».

Spørsmålet er om tilnærmingen til Hamas, og det som virker som en påfølgende retrett etter sterk kritikk, er unntaket i den rødgrønne regjeringsperioden? Er det derfor Støre understreket farene med å være for frampå i utenrikspolitikken, i et intervju med Ny Tid i november: Der advarte Støre om risikoen med å være et utenrikspolitisk foregangsland: «Hvis du er en «frontrunner», så må du også være rede til å løpe ned spor som ikke fører frem. Så vi må være realistiske og djerve på samme tid», sa utenriksministeren den gangen.

Og i Damaskus kan chargé d’affaires ved den norske ambassaden, Aud Lise Norheim, opplyser om at det er lite endret i praksis ved Norges tilstedeværelse i det regimestyrte landet det siste året.

– Oppfølging av den innenrikspolitiske krisen har i økende grad blitt ambassadens hovedoppgave. Prosjekter på feltene bistand, kultur, næringsliv og norgesfremme, og bilateralt samarbeid, har naturlig nok blitt mindre prioritert i løpet av folkeopprøret, forteller Nordheim til Ny Tid.

107 år utenriks

Målet om en selvstendig norsk utenrikspolitikk var en av drivkreftene til de som kjempet fram unionsoppløsningen med Sverige i juni 1905. 100 år senere skrev NUPI-forskerne Halvard Leira og Iver B. Neumann historien om den norske utenrikstjenesten.

Denne boka ble offisielt hetende Aktiv og avventende. Utenrikstjenestens liv 1905-2005 (Pax Forlag 2005). Men Ny Tid kan i dag fortelle at boka egentlig skulle hete Aktivt avventende i 100 år, som gir en helt annen betydning. Norsk UD protesterte nemlig mot forlagets forslag og krevde en annen tittel. Eller som UD formulerer det:

– Forfatterne landet på tittelen Aktiv og avventende i samråd med kontaktutvalget i UD høsten 2004, uttaler kommunikasjonsrådgiver Kjetil Elsebutangen.

Halvard Leira, forfatter og seniorforsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt, forteller til Ny Tid at begrepet «aktiv avventende» brukes om en generell holdning i UD-systemet: Man er forsiktig med å kaste seg ut i prosesser internt i andre land. Han påpeker at dette ikke er unormalt heller for andre lands utenrikstjenester. Likevel virker det kontroversielt å innrømme at man sitter på gjerdet.

– Diplomatiet er av natur aktivt avventende. Man følger strømmen. Man er på situasjonen, men ikke for mye på, sier Leira.

– Hvordan vil du da beskrive norsk utenrikspolitikk i dag?

– Norge er pragmatisk. På noen felter og i noen situasjoner blander vi oss av hjertens lyst, basert på en liberal forestilling om at vi vet best. Andre ganger ikke. Norge blir dermed ofte et lite konsekvent land med ikke-avklart linje om hvordan vi forholder oss til andre lands suverenitet, sier Leira.

Den pragmatiske linjen til Norge gjør dermed seg gjeldende ved at Norge i noen tilfeller reagerer påfallende raskt. Men i en del nyere tilfeller er ikke Støre «først i klassen av diplomater», men snarere blant de siste til å ta et standpunkt:

Allerede i 1949 anerkjente Norge Maos kommunist-Kina. Dette var et par tiår før FN og USA gjorde det samme, i 1971. Kontakten med, og delvise anerkjennelsen av, Hamas som folkevalgte representanter var også i front. Men under det pågående folkeopprøret mot regimene i arabiske land, har flere påpekt at Norge i både 2011 og 2012 har vært påfallende passive, eller avventende.

Norsk utenrikspolitikk er da også preget av både en avventende «sitte på gjerdet»-holdning og en aktiv involvering, sier Leira.

– Man er ikke konsekvent og prinsipiell, men pragmatisk. Pragmatismen balanserer hensynet til andre lands statssuverenitet på den ene siden og hensynet til internasjonale kollektive normer, som menneskerettigheter, på den andresiden, uttaler NUPI-forskeren.

Samtidig peker Leira på at det grunnleggende verdensbildet til norske folkevalgte er bygget på et såkalt liberalt verdenssyn: En forståelse av at verden beveger seg i riktig retning, og at det er mulig å spille en rolle i den endringen som foregår.

– Over 90 prosent, fra SV til godt inn i Fremskrittspartiet, vil være enige i at verden kan bli et bedre sted, og at Norge kan spille en rolle i arbeidet for å bevege verden i riktig retning. Dette er også hovedlinjen og utgangspunkt for politikken til dagens regjering, sier Leira.

– Men, hvorfor er man da så avventende, hvis man samtidig ønsker å være en aktør?

– Pragmatismen og realpolitikken står noe sterkere under Støre enn i perioden 1990-2005. Norge erkjenner at vi er et land med relativt begrensede ressurser, et land som ikke kan kjempe alle kamper. I tillegg legger Støre vekt på norske egeninteresser på en ny måte, sier Leira.

Etterfølgerne

Det var med et mikroblogginnlegg at statsminister Jens Stoltenberg ble kjent for å reagerer offentlig på krisen i Syria. Søndag 4. mars klokka 12.18 kunne statsministerens over 130.000 følgere på Twitter lese meldingen fra Ap-ministeren:
«Det syriske regimet må slutte å drepe sitt eget folk. President al-Assad må trekke seg.»

Men allerede 18. juli 2011 hadde Sveriges utenriksminister, Carl Bildt, sagt det samme, og det offentlig på et møte mellom EUs utenriksministre. Bildt sa den gang rett ut at al Assads «regime må vike for et nytt regime, det er ganske opplagt. Tiden for dette regimet er over, det har mistet sin troverdighet og legitimitet».

To måneder senere, 18. august, ba Angela Merkel, David Cameron, Barack Obama og Nicolas Sarkozy om det samme. Da først, nøyaktig én måned etter sin konservative kollega i unionslandet Sverige, fulgte også Norge etter. Jonas Gahr Støre uttalte til norske medier samme dag at al-Assad «har gjentatte ganger avvist internasjonale oppfordringer om å besinne seg. Kravet om at han må gå av, er en tydeliggjøring av en holdning som har bygd seg opp».

Men disse uttalelsene kom etter at det var klart at EUs 27 land ville bli enige om en avgangserklæring. Norge fulgte etter de 27 EU-land den 24. august. Regjeringen sluttet seg da til en tekst fra EU-rådet, om utvidete EU-sanksjoner mot Syria fra 18. august: «EU merker seg at Bashar al-Assad har mistet all legitimitet hos det syriske folket, og at han må gå av.»

Utenriksdepartementet avviser at de var sene med å be om al-Assads avgang. De påpeker at de hele tiden har lagt seg etter EUs linje overfor Syria. Og at de ved flere anledninger har møtt representanter for det Syriske overgangsrådet.

– Dette er feil framstilt. Norge sluttet seg til dette kravet samme dag som EU og USA, 18. august 2011, noe som ble bredt dekket i norsk media, sier statssekretær Torgeir Larsen (Ap) til Ny Tid.
Internasjonal talsperson i Venstre, Ola Elvestuen, mener imidlertid Norge må gjøre mer.

– Det internasjonale samfunnet har anerkjent Det syriske nasjonalrådet som en samtalepartner, det bør Norge også gjøre, sier Elvestuen til Ny Tid.

Dette er innledningen til hovedsaken i ukemagasinet Ny Tids utgave 16. mars 2. 2012. Les mer i ukas utgave, i salgs i butikker over hele landet. Få tilsendt utgaven gratis ved å abonnere (abo@nytid.no), eller klikk her.

---
DEL