Agent MI5 synger ut

John Tanner, alias direktør Kristian Gleditsch ved Norges geografiske oppmåling, er avslørt – uten medvirkning fra Asbjørn Bryhn eller hans medarbeidere i overvåkingstjenesten. Det vil si: Gleditsch, nyss hjemkommet fra grenseoppgang i Pasvik, avslørte seg selv på en pressekonferanse tirsdag i nærvær av hele Oslo-pressen. Det er han som har skrevet den omtalte Spionen som elsket sin neste, Pax-boken med Lygren-saken som tydelig utgangspunkt. Boken har vakt adskillig oppsikt, ikke minst fordi det fremgår av omslaget at forfatteren tidligere har vært knyttet til etterretningstjenesten. Og det var nok en og annen som hadde gjettet seg til riktig løsning.

Kjell Cordtsen

FRA ORIENTERING OKTOBER 1967

«Jeg valgte anonymiteten, men ikke ut fra noe ønske om å skjule meg. Hvis jeg dét hadde villet, hadde jeg ikke latt forlaget behandle meg slik på omslaget som det har gjort,» sier Gleditsch. «For jeg kunne jo ikke vente å bli lenge skjult med dét. Men når man har sittet 22 år i en ganske høy embetsmannsstilling, lar det seg ikke unngå at publikum har dannet seg et bilde av en, eller rettere sagt to bilder: noen et sympatisk og andre et mindre sympatisk, andre igjen kanskje et mer nøytralt bilde. Jeg ønsket ikke at noen av disse bildene skulle forstyrre bedømmelsen av boken. Jeg ønsket den bedømt ut fra sitt innhold og ikke ut fra forfatterens status eller mulige egenskaper. Jeg hadde derfor regnet med bli avslørt, men håpet at noen av anmeldelsene skulle komme før avsløringen.»

Vi har etter pressekonferansen fått trukket direktøren med til et mer stillferdig hjørne på Bristol Inn. Pressekonferansen var nemlig langt fra stillferdig: Forretningsbladene demonstrerte sin indignasjon over at Pax Forlag tjente penger på boken! Bjerkmann og Gleditsch ble utsatt for en veritabel kryssild av hissige og irriterte spørsmål. Hvorfor ønsket forfatteren å være anonym? Hvilken kjennskap hadde Gleditsch til overvåkingstjenesten? Var det et forsøk på å ramme tidligere overvåkingssjef Asbjørn Bryhn personlig? Hvorfor skrev han egentlig denne boken?

«Jeg skrev den fordi der i 1965 hendte noe som virkelig rystet meg. Et menneske ble arrestert og siktet uten bevis, satt fengslet i ukevis og har etter to år fremdeles ikke fått noen erstatning. Det virkelig forskrekker meg; det avslørte et sykdomsfenomen i dette velferdssamfunn og dette demokrati som vi tror at hele verden beundrer. I visse situasjoner gjelder altså ikke de elementære demokratiske menneskerettigheter. Jeg hadde ikke trodd at det kunne skje i Norge.»

Skal vi da oppfatte boken som et varsko, et varselsrop? 

«Ja. Den er et varselsskrik, ikke bare et rop: at slikt må vi ikke tolerere. Og jeg må si at den reaksjon som foreløpig er kommet i de konservative Oslo-aviser har overbevist meg om at varselsskriket var berettiget.»

Men De har skrevet en nøkkelroman. Avisene gjenkjenner Bryhn, Evang, frøken Lygren og tidligere ambassadør Braadland som kanskje vil gå til injuriesøksmål.

«Når folk vil finne nøkkelromaner, så finner de det alltid. Sladderen har så lange ben at man aldri kan innhente den. Men i én forstand er det selvsagt en nøkkelroman, i selve utgangpunktet: den arrestasjon som ble foretatt i 1965. Naturligvis kunne jeg endret også dét. Jeg kunne gjort Ingrid Alsåker til sekretær hos forsvarssjefen, til justisminister eller hoff-frøken hos kongen. Men tror De ikke da, med hånden på hjertet, at de fleste anmeldere ville sagt: Nei, sånt kan ikke foregå i Norge. Derfor valgte jeg som utgangspunkt en ting som har foregått i Norge. Fra dette utgangspunkt har jeg fantasert – eller gjettet – med den kjennskap jeg har til bakgrunnsmiljøet. Hvis jeg har gjettet for godt, vel, så får jeg ta følgen av dét.»

Man har gjenkjent personene.

«Jeg skal til det ubetvilelige ha skildret Asbjørn Bryhn, han hadde bjørnsonske øyenbryn, som det står. Men titusener av nordmenn har det. Bjørnson hadde det blant annet, og jeg selv. Det vil si: Jeg har ikke så mye igjen av dem nå, jeg sjeneres sterkt når de blir lange og klipper dem vekk. Men, disse øyenbrynene skal da være det usvikelige bevis på at Gulden er Bryhn. Jeg skal også ha levert en nøyaktig skildring av Ingeborg Lygren, som jeg beviselig ikke har truffet. Der står om Ingrid Alsåker at det ikke var noe juks med henne; hun var storvokst og med noe grove trekk. Og, skriver jeg, det lyse håret hadde aldri sett farve. Det eneste bilde jeg har sett av frøken Lygren, tyder på mørkt eller mørkeblondt hår.»

«Også er det til og med noen som i disponent Høgård har gjenkjent Braadland. Jeg hadde bruk for en ambassadør, jeg forflyttet ham bevisst fra Moskva til Warszawa for at ikke Braadland skulle komme i skuddlinjen. Jeg har gjort ambassadøren til en slik karikatur at ikke noe menneske burde kunne gjenkjenne seg i den, og så får jeg gud hjelpe meg høre at Braadland er blitt fornærmet.»

Gleditsch snakker flytende og distinkt med sterk betoning av visse ord og uttrykk.

De er lett å intervjue, Gleditsch. Er denne formelle dyktighet noe De har fra Mot Dag?

«Jeg håper det.» Gleditsch ler. «Det skal ikke lykkes å få meg til å si ett vondt ord om Mot Dag.»

Vi spør selvsagt fordi tidligere etterretningssjef Vilhelm Evang også var tilknyttet Mot Dag. Mange har da villet se et samspill mellom Dem og Evang i denne saken for å ramme Asbjørn Bryhn.

«Selvsagt. Da norske aviser falt over India-fondet, fant de jo også ut at Karl Evang, Sunnanå og jeg som satt i styret, alle hadde vært Mot Dag-ister. Det er ganske riktig at Vilhelm Evang og jeg var meget gode venner for 22 år siden. Etter dét har jeg antagelig sett ham ti–tolv gan-ger, og aldri har han fortalt noe om Lygren-saken til meg. Men jeg er fullt forberedt på at ingen tror dette. Sladderen har, som jeg sa, så lange ben at man aldri kan innhente den.»

Deres sympati i denne aktuelle sak synes likevel å ligge på etterretningstjenestens side mot overvåkingstjenesten.

«Er det noen forbrytelse? Jeg kjenner ikke til at den har begått noen store feilgrep.»

Hvor mye vet De egentlig om dette, Gleditsch?

«Det jeg har lest i avisene. Men jeg har som sagt en del kjennskap til det bakgrunnsmiljø man her har å gjøre med, spesielt det miljø som knytter seg til spioner, kontraspioner og avhoppere – og jeg har gjettet ut fra dét. Nå er det naturligvis mye mulig at mitt bakgrunnsbilde ikke er helt à jour. Men man skal på den annen side huske at min tid i sikkerhetstjenesten var under krig, nærmere bestemt fra omkring nyttår 1941 til oktober 1945. Da var disse tingene blodig alvor. Engelskmennene hadde Europas best utviklede etterretningsnett, vi hadde dem til å lære oss opp – og vi lærte mye rart.» Gleditsch ler godt.

Det er blitt hevdet at mange av de informasjoner overvåkingstjenesten bygget på i årene etter krigen, skrev seg fra fengslede norske nazister. Tror De det kan være riktig?

«Det er meget mulig, og jeg kan bare si at jeg håper det ikke er sant. Jeg avhørte jo i England en del nordmenn som var gått i tysk tjeneste, og det var ganske utrolig hva sånne folk kunne få seg til å si.»

Vi har lenge hatt mistanke om at det også opp gjennom 50-årene foregikk ting av høyst tvilsom karakter. Fagforeningene hadde i sine kartotek medlemmer merket med «K-symp.», og det foregikk et intimt samarbeid med overvåkingstjenesten, kort sagt: folk ble satt i hemmelige arkiv for sin overbevisnings skyld.

«At folk ble satt i kartotek for sin overbevisnings skyld, kan det neppe herske noen som helst slags tvil om. Jeg så en av anmelderne gjorde seg lystig over at jeg i en litt spøkefull form forteller om to statsråder, begge EEC-motstandere, som var kommet i arkiv. Hvis man går tilbake til debatten den gang, tror jeg man vil se at tanken ikke er så helt absurd likevel.»

De tenker på Bryhns uttalelse i et VG-intervju om at folk som motarbeidet EEC, handlet i strid med landets interesser og gikk østblokkens ærend?

«Ja, det var tåpelig. Eller for å si det med Talleyrand: Det er verre enn en forbrytelse, det er en dumhet.»

Vi kan av dét altså slutte at atom- og EEC-protestanter er havnet i arkivene?

«Jeg tror man må ha en viss mistanke om det.»

Men nå hevder Mellbye-utvalget at ingen er kommet i de hemmelige arkivene for sin overbevisnings skyld, bare for politiske handlinger som kan gi støt til mistanke. Er det mulig å sette noe skille her?

«Nei, De kan så spørre. Hva er forskjellen mellom politisk overbevisning og politisk handling? Det må i tilfelle være at man ikke tar den mann som er for feig til å ta konsekvensen av sin overbevisning. Det er en holdning jeg forakter. Det lyder kanskje litt høyttravende, men jeg husker Arnulf Øverlands ord fra den gang: «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv!» Vi er altfor flinke til å tåle den urett som ikke rammer oss selv.»

Ja, ikke minst han som skrev det. Men betyr dette at De mener en stor del av den norske befolkning står i de hemmelige kartotekene?

«En stor del? Det tror jeg var veldig sterkt sagt. Jeg tror det er meget begrenset; ja, jeg skulle tro at kartoteket i dag er noe mindre enn det vi hadde i England under krigen.»

Og hvor stort var dét?

Han visste spørsmålet ville komme, og ler hjertelig. «Etter to kritiske utskiftelser var det omtrent 30 000.»

Hva med en aldri så liten utskillelse i dag? Har De noe forslag til løsning?

«Det er et meget langt lerret å bleke. Jeg er imidlertid glad for at Mellbye-utvalget ble nedsatt, og jeg håper rapporten blir offentliggjort. Selv har jeg vært i utlandet i tre uker, og deretter ligget i ødemarken ved Pasvik, så jeg fikk innstillingen – eller avisreferatene av den – først i morges. Men jeg har ikke fått tid til å lese den ennå.»

Det er jo tegn som tyder på at den bare blir offentliggjort i utdrag, og at ikke engang stortingsmennene får se rapporten sin helhet.

«Jeg vil si at så grandios som den skandalen var – ja, da er det tåpelig å hemmeligholde den. Til et visst punkt skal man respektere de hemmelige tjenesters ønske om å få arbeide i fred. Det er ganske åpenbart at hvis de ikke opp til et visst punkt får arbeide i fred, så kan man like godt nedlegge dem. Men når det ble gjort en så eventyrlig tabbe som i tilfellet med frøken Lygren, da tror jeg den eneste fornuftige løsning er å legge kortene på bordet.»

Arbeide i fred, javel. Men overvåkingstjenesten bør vel til enhver tid stå under betryggende kontroll?

«Jo, det er klart. Kontrollen skal bare ikke legge seg opp i detaljer. Så lenge politiet gjør sitt arbeid fornuftig og i stillhet, får man la dem ha et visst albuerom. Men i det øyeblikk de manifest og åpenbart krenker de enkleste menneskerettigheter, kan man ikke lenger la dem arbeide i fred.

Lygren-saken er vel i så måte heller ikke noe enkeltfenomen?

«Jeg mener Lygren-saken er det verste eksempel, skjønt neppe det eneste. Visse ting – som for eksempel denne Bakfjord-saken – synes å tyde på at det ikke er noe enkeltfenomen. Men dette vet jeg ikke nok om, i hvert fall ikke til å kunne skrive en roman om det.»

Noen helt alminnelig roman er det vel ikke. De har skrevet boken som et skrik, sa De.

«Ja, som et skrik. At det som har skjedd, kan skje – det forskrekker meg, det virkelig forskrekker meg, slik at jeg mener nesten hva som helst er nødvendig for å forhindre at det skjer igjen. Vi må ikke beskytte demokratiet på en slik måte at vi likviderer vårt eget demokrati.»

---
DEL