Bestill sommerutgaven her

Agamben: Et brennende hus

Quando la casa brucia, L’irqrealizzabile. Per una politica dell’ontologia
FILOSOFI / Italienske Giorgio Agamben beskriver og tenker andre forløp for vår tenkning enn dagens mer teknologisk nihilistiske viljedrevne produksjonsparadigme. To bøker søker inn i andre muligheter enn den ‘brannen’ han mener vi befinner oss i. I dette essayet forsøker Astrid Nordang å bringe frem noe av dette kompliserte materialet.

Under covid-19-pandemien har den italienske filosofen og forfatteren Giorgio Agamben måttet tåle mye kritikk for å ha hevdet at myndighetenes vaksinasjonsprogram behandler uvaksinerte som vår tids ikke-ariske. En unntakstilstand som nærmest kom som bestilt for en filosof som har gjort nettopp begrepet ‘unntakstilstand’ til sitt. Begrepet videreføres i Quando la casa brucia («Når huset brenner») fra pandemiens begynnelse og årets filosofiske tungvekter L’irrealizzabile. Per una politica dell’ontologia («Det urealiserbare. For en ontologisk politikk»).

Allerede i fembindsverket Homo Sacer fra 1995 og utover argumenterer Giorgio Agamben med at vi nå alle er hensatt i en unntakstilstand. Homo sacer henspiller på en figur fra antikkens Roma og betyr ‘den lovløse’, ‘den hellige’, ‘nakent liv’
– nærmest et fritt vilt som kan drepes da det har havnet utenfor.

På samme måte reduseres det ikke-lydige mennesket til et mindreverdig liv av et system som styres av biopolitikk, et uttrykk som bygger på Michel Foucaults tekster fra 1970-tallet. Ifølge ham oppsto en politikk som i stor grad undertrykket og disiplinerte individer. Men Agamben mener at det alltid har vært politikkens anliggende å styre over borgernes kropp. Selv om privatlivet med moderniteten fikk myndighetenes oppmerksomhet, har menneskelivet som art og levende kropp alltid vært i spill. Den suverene myndighet har både nå og da erklært unntakstilstand og tillatt at den som står utenfor, Homo sacer, skal kunne drepes uten at drapet straffes. På samme måte vil loven ‘ta hånd om’ livet når borgerne redusert til dette ‘zoe’  Aristoteles’ begrep for det ‘nakne livet’, som står i kontrast til ‘bios’ – det livet, eller menneskene, som deltar i samfunnsmaskineriet.

Med den såkalte biomakten lar unntakstilstanden seg generalisere, unntaket blir regelen.

Med den såkalte biomakten lar unntakstilstanden seg generalisere, unntaket blir regelen. Det mest ekstreme eksemplet på dette er nazistenes konsentrasjonsleire. Men Agamben har også trukket frem Guantánamo og hvordan den moderne statens kontroll gjør de fleste steder til potensielle leire.

Messiansk tid

Innenfor Agambens «filosofiske arkeologi» finnes også motsetningen mellom levd og ulevd liv. Ifølge Peter Forrás (Agora 4, 2011) er metoden å forhindre at politikken blir hjemsøkt av en såkalt ulevd fortid. Men hva betyr det?

Han omtaler det ennå «u-skjedde», muligheten for at ikke-hendelser ligger i kim i det som har vært. Enten skjult i en form for fremtidig fortid, eller fordi enkelte hendelser ikke har funnet sted. Her støtter Agamben seg til Walter Benjamins «messianske tid» og viser, med Paulus’ brev, hvordan denne kan yte motstand mot den nevnte biomakten. Et annet begrep er ‘kairos’, som står i motsetning til det kronologiske (‘kronos’), et begrep som litteraturviteren Kari Løvås i sin doktoravhandling (Be for meg også. Om forkrøpling og lengsel etter forløsning i moderne litteratur og poetikk, 2021) definerer som «den rette tiden å handle på, men også den tiden frelsen inntreffer og griper inn i den menneskelige historien utenfra, uten vår innflytelse».

Messiansk tid unndrar seg kronologiske beskrivelser som historiske forløp. Ved å gå vekk fra en slik kvantitativ eller empirisk tidsforståelse åpner kairosblikket for en mer kvalitativ, åpnende måte å beskrive tiden på.

Den digitale brannen

«Ingenting av det jeg gjør, gir mening hvis huset brenner.» Slik åpner den italienske boken Quando la casa brucia. Agamben henvender seg til et lyrisk du, som må forlate sitt brennende hus. For hvor skal du gå når Europa, ja, hele verden brenner, når byene er svidd av og vi lever i en brannruin?

Denne «brannen» er blitt digital og usynlig. Vi serveres løgner om at brannen ikke eter seg innpå oss, vi skal ha blind tiltro til å leve med dagens teknologiske samfunn. Men hva med Gud, vil Gud ta imot bønner eller ofre? Og hva med språket, som a priori er «vårt ansikt»? Som en profet taler Agamben her om tyrannen «uten ansikt» som ikke kjenner igjen egne og andres gester, om en nedslaktning – der vi må lære oss å omgås slakterne uten å bli sett. Sikter han til Big Tech – de store teknologigantene – som overtar gestene våre? Og kan vi finne en utvei i at «ansiktet er i Gud»?

Quando la casa brucia er gåtefull og vond lesning. Jeg er usikker på om jeg kan stole på håpet om at redningen er «de andre» – så forskjellig fra Jean-Paul Sartres poeng om at det er de andre som er helvete?

Denne brannen tvinger oss ifølge Agamben til å «tre inn i andre territorier, forlate ens identitet og ens navn, uten å ta noe nytt». Her ligger det faktisk en potensialitet om at det ikke-skjedde også kan skje. Stilt overfor virkelighetens tynne slør aner vi selve det mulige, det vi kan eller ikke kan gjøre. Negasjonen, som Aristoteles’ potensialitet også rommer, fremstilles altså som en mulighet.

Her har Agamben før sitert Melvilles karakter Bartleby, som konfrontert med å måtte velge svarer «I would prefer not to» – og slik illustrerer en im-potensialitet. Et «jeg kan, men vil ikke». Hva som står igjen etter brannen, synes ikke å være annet enn noe prehistorisk, noen rester etter filosofiens og poesiens «døde» språk. Ingen betydninger eller trosartikler, «kun det faktum at språk finnes, at vi uten navn er åpne i navnet, og dermed åpne i en gest, i et utsatt og ugjenkjennelig ansikt». Og mens jeg leser dette, hører jeg med ett Waterboys synge Yeats’ verselinje: «I am looking for the face I had before the world was made.»

Terskeltenker

Mennesket er ingen gitt størrelse for Agamben, men et mulighetsvesen. I en posthistorisk tid er mennesket fritt fra de tanker, funksjoner og oppgaver som har preget det opp gjennom historien, og kan nå vie seg til kontemplasjon og uvirksomhet.

Mennesket er ingen gitt størrelse for Agamben, men et mulighetsvesen.

Her er han inspirert av det franske ‘désœuvrement’ (av-verking, avmaktifisering, destitusjon). Mennesket kan bli til noe annet, og i begge disse bøkene viser Agamben seg som en terskeltenker, der han reflekterer over grensesoner, tilblivelse og potensialitet.

Betegnende nok har derfor begge bøkene en kapitteloverskrift kalt ‘Soglia’ (terskel). Et annet nøkkelord er ‘porta’ (dør) med dens åpne/lukke-funksjoner og det å være en passasje. Dør-terskelen voktes av engler, portnere og digitale kodere (nettets gatekeepers?), som sørger for at den rette kommer inn.

Kafka viser oss at loven er døren. Men i Agambens hjemby Venezia trengs ingen dører; tersklene er lagunen og kanalene. Som gjennom en passasje kan man vandre, synke eller bevege seg inn i byen – men man kan ikke lukke døren etter seg. På den måten er ‘adito’ (adgang) blitt til ‘ambito’ (stemning). Her klinger Walter Benjamins Passasjeverket med, hvor terskelen er en sone. Det tyske ordet ‘schwellen’ rommer også det å svelle opp, ese ut – en tanke Agamben viderefører med ord som betegner utenfor og utgang, og muligheten for å operere i mellomrommet.

Agamben i den etruskiske regionen

Under et kursopphold i sommer i Venezia forsøkte vi i NY TID å få til et intervju med Agamben. Han svarte på e-post at han ikke var i hjembyen da. Han var i Tuscia, i den etruskiske regionen. Hvorfor nevnte han etruskerne?

Etter å ha lest om det urealiserbare i årets Agamben-utgivelse L’irrealizzabile. Per una politica dell’ontologia, slo det meg at Agambens skjeling til etruskerne kunne ha å gjøre med at dette folket med mystisk opphav både realiserte sitt potensial og forsvant fra jordens overflate. Med sine bysamfunn styrte de over store deler av den italiske halvøya. Sågar moren til Romus og Remulus var etruskisk, dronning Silvia sendte dem nedover Tiberen fordi de var resultatet av at hun var blitt voldtatt av krigsguden Mars. Resten er historie – eller nettopp ikke. For det første skjedde ikke det som skulle skje. Silvia var den første vestalinnen, ildens vokter, hennes kropp skulle derfor ha beholdt sin hellige integritas for å sikre folkets videre dominans. Da etruskerne døde ut rundt år 300 før vår tidsregning, var det, mener historikere, fordi deres rolle med Cæsarenes herredømme ble utspilt.

Så ble deres potensial som folk realisert eller ikke? Hvilken gåte må de ikke være for Agamben. Ikke engang deres døde språk har blitt dekodet, til det er inn-
skrifter og lignende for få. Om overgangsritene deres vet vi imidlertid en hel del: De brukte dager på å få sjelen uskadd fra dødsrikets terskel til anenes festbankett, i en seremoni fylt av vold, seksualitet, dans og spott.

Livets avgrunnsdyp

Jeg er blitt fortalt at nevnte L’irrealizzabile er en kommentar til Immanuel Kants Opus Postumum (1882/1936).

Boken avslutter med en forelesning om Agambens fremstilling av den selvaffiseringen som opptok Kant mot slutten av livet – og som relateres til Aristoteles’ dynamis/energeia-begreper. Her ses eksistensen eller Væren som relatert til kroppen og den åpnende tenkningen.

Vi erkjenner verden gjennom intuisjon og følelser, og for Agamben er det myndighetene som truer med å redusere oss til ren kropp. Derfor må vi benytte oss av «potensialitetens vokabular» – som betyr å hente inn noe utenkelig i et «jeg kan» der man ville forventet et «jeg kan ikke». Som i en unntakstilstand.

Agambens omdreiningspunkt her er vel den fremveksten av selvrefleksjon som er gjenstand for Martin Heideggers sentrale tese i Kant-monografien fra 1929. Her hevdes det at tre kilder til bevissthet reduseres til to, til følelser og intellekt, og at den «transcendentale forestillingsevnen» stenges ute. Avgrunnen tildekkes – den lukker seg. Der Heidegger mente at Kant vendte seg til fornuften, søker Agamben å vise at Kant aldri sluttet å skue ned i avgrunnen – mot sjelens sublime «utstilling av ideer som naturen umulig kan oppnå». Kants imaginarium har en negativ fremvisning – der nulla blir utstilt.

Dette er altså filosofi for den innvidde. Før Agamben skalerer ned til det basale ved å gi en historisk gjennomgang av det latinske begrepet ‘res’ (ting), på italiensk cosa, som har gitt opphav til ‘res publica’, republikken. Agamben har en metafysisk og drøftende tilnærming til det han tidligere har omtalt som ‘Il grande trasformazione’ (Den store endringen) i de vestlige demokratiene. Som i blogginnleggene advarer han mot at vi i «biosikkerhetens navn» gir avkall på den demokratiske borgermodellen med rettigheter og parlamentarisk politikk. Agambens løsning er å fremme et
‘désœuvrement’, en deaktivering eller destitusjon, fremfor å fullbyrde historien, slik den i dag forløper som et uhemmet teknologisk viljesløp av produksjon, forbruk, militarisme og maktbruk. Vi må avvikle, slutte å foreta oss så mye.

Med Agamben pekes det ut et annet videre forløp, der potensialitet, kontemplasjon og uvirksomhet blir det vesentlige.

Astrid Nordang
Nortdang er fast litteraturanmelder i NY TID. Er oversetter og forfatter.

Du vil kanskje også like