Agamben og avståelsens etikk

Fellesskapet som skal komme er en lærd, rik, kompleks og til dels dunkel tekst. Her og der grenser den til mystikken: Agamben tømmer væren for en patriarkalsk Gud Fader med den ene hånden og gjeninnfører med Spinoza alle tings guddommelighet med den andre, før han trekker det hele tilbake inn i det profane, for så å holde «løsningen», en dirrende aura, frem for oss.

© Tine Poppe. Post factual landscapes derive from observing a political culture in which debate is framed largely by appeals to emotion disconnected from the details of policy

Fellesskapet som skal komme

Giorgio Agamben

H//O//F

Norge

To forsøk på å etablere fellesskap preget forrige århundre; begge led skipbrudd. Det ene, sovjetkommunismens, som i utgangspunktet søkte rettferdighet, ville bygge et fellesskap basert på kollektiv eiendomsrett, styrt av en selvoppnevnt elite, proletariatets diktatur. Det andre, fascismens, som søkte urettferdighet, ville bygge et fellesskap basert på biologisk renhet og styrke, styrt av en selvbestaltet diktator.
Begge samfunnsformene delte ett sentralt trekk med fellesskapene som menneskene gjennom tidene har etablert, om det har vært klanens, klassens, rasens, religionens, krigens, kjønnets eller fedrelandets: Fellesskapene vi kjenner til blir etablert ved å avgrense seg i forhold til omverdenen og utelukke den som ikke underlegger seg.
I Russland ble kommunismen erstattet av oligarkisk kapitalisme hvor folket nå bindes sammen av en ekskluderende, religionsunderstøttet nasjonalisme; i Vesten ble et etter hvert uthulet demokrati erstattet av en hyperkapitalisme (som er i ferd med å svi av klodens ressurser), hvor folket bindes sammen av ideologisk selvforherligelse og illusjonen om individuell frihet som ny himmel over plyndringen av mennesker og natur.

Fellesskapets mulighet. Å tenke fellesskapet på nytt etter forrige århundres katastrofer har ikke vært lett, og er mye av grunnen til at en aggressiv kapitalisme har hatt fritt spillerom; det har ikke foreligget åpenbare alternativer. Bortsett fra enkelte forsøk på seksti- og syttitallet, hvor det blant annet ble eksperimentert med flate maktstrukturer, og nå viktige, pågående, altfor lite påaktede eksperimenter med økokollektiv og økolandsbyer, har det stått stille rundt selve tenkningen om hva et fellesskap som ikke er basert på utelukkelse kan være.
Men i 1983 ble stillheten brutt. Da kom Jean Luc-Nancys bok La communauté désoeuvrée, som kan oversettes med «Det av-arbeidende» eller «Det ikke-iverksettende fellesskapet». Boken ble samme år møtt av Maurice Blanchots La Communauté inavouable, «Det uuttalte fellesskapet». I 1990 publiserer Giorgio Agamben boken som her skal omtales: La comunità che viene, Fellesskapet som skal komme; i 1994 gir den amerikanske Levinas-oversetteren Alphonso Lingis ut The Community of Those Who Have Nothing in Common, og i 1998 publiserer Roberto Esposito sin analyse: Communitas, «Fellesskap».
Hovedkilden til denne rekken filosofiske verk finner vi i George Batailles eksperimenter med og refleksjoner rundt hva et fellesskap kan være, fra 1935 og utover. Bataille forsto kolonialiseringen og undertrykkelsen av mennesker og natur som en følge av kapitalismens og kommunismens vektlegging av arbeid, verk og iverksettelse. Uansett hva man måtte mene om Bataille: Med stor personlig investering spør han igjen og igjen hva et fellesskap kan være om det ikke skal basere seg på undertrykkelse, tilegnelse og utelukkelse.

Ontologi. Der fagfilosofen Jean Luc-Nancy nytenker et fellesskap hvor man ikke iverksetter en ny, voldelig identitet, men kommer sammen for å dele, utforsker litteraten Maurice Blanchot blant annet kjærlighetens og litteraturens fellesskap, mens Agamben, med sin filosofiske arkeologi, åpner nye fellesrom. Og der den fenomenologiske og eksperimenterende Lingis kaster seg ut i fellesskapets sanselige erfaringer, går Esposito til romerretten og til biopolitikken for å avkle fellesskapenes destruktive genealogi og søke nye. Én ting forener disse prosjektene: nedbygging av det pompøse vestlige egoet og spørsmålet: Hvordan unngå å gjenta volden som fellesskapet utøver mot sine egne og mot omverdenen?
Av disse sentrale verkene i nyere kontinental filosofi er Agambens Fellesskapet som skal komme det eneste som er oversatt til norsk. Det er i seg selv en begivenhet.
Fellesskapet som skal komme er en komplisert bok, noen vil si sofistikert eller til og med filosofisk litt jålete. Men det er utenpå. Agamben trer med denne boken (som åpner for Homo sacer-verket) frem som en filosof man må regne med: Boken er også en ontologi – en undersøkelse av hva som er og på hvilken måte det er; en forutsetning for å kunne si noe vesentlig om verden og om politikken. Den er kort og fragmentarisk, den har et høyt abstraksjonsnivå, og den unndrar seg definisjon.

Det partikulære. De første kapitlene bruker Agamben til å fremstille det det gjelder. Og det er det partikulære som alltid gjelder – deg, meg, gjesten, den fremmede, en «hvilken-som-helst» væren fritatt for definisjon, egenskaper og tilhørighet, hverken dømt eller frelst, rød eller blå – Paulus ville sagt hverken mann eller kvinne, romer eller jøde, omskåret eller ikke-omskåret – og med like stor verdi som enhver annen «hvilken-som-helst» væren. Hvordan finne frihet og rom til denne «hvilken-som-helst» væren, som alltid undertrykkes, og som selv er en potensiell undertrykker, er Agambens prosjekt.

Det er i selve det å avstå fra å aktualisere et potensial – å ikke bygge en demning, grunnlegge et rike, gå til krig – at etikken åpner seg.

«Sannheten åpner både for seg selv og det usanne,» siterer Agamben fra et ordtak, og vender sentrale begrepspar i kulturen vår ut og inn for å vise hvordan størrelser som felles og eget, godt og ondt, det partikulære og universelle ikke står i motsetning til hverandre, men betinger hverandre, flyter over i hverandre, ja, når man går dypere, er avhengig av hverandre, og til slutt også oppløser hverandre. Og det er i dette åpne, ikke-ekskluderende rommet Agamben søker kimen til fellesskapet som skal komme, hvor «hvilken-som-helst» væren i sin streben etter å være i live kan finne kjærlighet og velbehag.
På mange måter ligner Agambens demontering av den vestlige metafysikken kinesisk filosofis måte å forstå åskammens avhengighet av dalbunnen på, hvor lys og skygge, varmt og kaldt, sterkt og svakt, én og mange forutsetter hverandre i en mer nøytral verden, der livet, ifølge Agamben, kanskje kan leves slik det er, før det bestemmes og klassifiseres, før det utstøter og utstøtes.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.