© Tine Poppe. Post factual landscapes derive from observing a political culture in which debate is framed largely by appeals to emotion disconnected from the details of policy

Agamben og avståelsens etikk


Fellesskapet som skal komme er en lærd, rik, kompleks og til dels dunkel tekst. Her og der grenser den til mystikken: Agamben tømmer væren for en patriarkalsk Gud Fader med den ene hånden og gjeninnfører med Spinoza alle tings guddommelighet med den andre, før han trekker det hele tilbake inn i det profane, for så å holde «løsningen», en dirrende aura, frem for oss.

Forfatter og essayist.
Email: ekio@online.no
Publisert: 2017-08-18
Fellesskapet som skal komme
Forfatter: Giorgio Agamben
H//O//F, Norge

To forsøk på å etablere fellesskap preget forrige århundre; begge led skipbrudd. Det ene, sovjetkommunismens, som i utgangspunktet søkte rettferdighet, ville bygge et fellesskap basert på kollektiv eiendomsrett, styrt av en selvoppnevnt elite, proletariatets diktatur. Det andre, fascismens, som søkte urettferdighet, ville bygge et fellesskap basert på biologisk renhet og styrke, styrt av en selvbestaltet diktator.
Begge samfunnsformene delte ett sentralt trekk med fellesskapene som menneskene gjennom tidene har etablert, om det har vært klanens, klassens, rasens, religionens, krigens, kjønnets eller fedrelandets: Fellesskapene vi kjenner til blir etablert ved å avgrense seg i forhold til omverdenen og utelukke den som ikke underlegger seg.
I Russland ble kommunismen erstattet av oligarkisk kapitalisme hvor folket nå bindes sammen av en ekskluderende, religionsunderstøttet nasjonalisme; i Vesten ble et etter hvert uthulet demokrati erstattet av en hyperkapitalisme (som er i ferd med å svi av klodens ressurser), hvor folket bindes sammen av ideologisk selvforherligelse og illusjonen om individuell frihet som ny himmel over plyndringen av mennesker og natur.

Fellesskapets mulighet. Å tenke fellesskapet på nytt etter forrige århundres katastrofer har ikke vært lett, og er mye av grunnen til at en aggressiv kapitalisme har hatt fritt spillerom; det har ikke foreligget åpenbare alternativer. Bortsett fra enkelte forsøk på seksti- og syttitallet, hvor det blant annet ble eksperimentert med flate maktstrukturer, og nå viktige, pågående, altfor lite påaktede eksperimenter med økokollektiv og økolandsbyer, har det stått stille rundt selve tenkningen om hva et fellesskap som ikke er basert på utelukkelse kan være.
Men i 1983 ble stillheten brutt. Da kom Jean Luc-Nancys bok La communauté désoeuvrée, som kan oversettes med «Det av-arbeidende» eller «Det ikke-iverksettende fellesskapet». Boken ble samme år møtt av Maurice Blanchots La Communauté inavouable, «Det uuttalte fellesskapet». I 1990 publiserer Giorgio Agamben boken som her skal omtales: La comunità che viene, Fellesskapet som skal komme; i 1994 gir den amerikanske Levinas-oversetteren Alphonso Lingis ut The Community of Those Who Have Nothing in Common, og i 1998 publiserer Roberto …


Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Abonnement halvår kr 450

Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)