Afrikas demokrati på prøve

Mens verden hyller Nelson Mandela på hans 90-årsdag, framstår Robert Mugabe som hans rake motsetning. Hvordan kunne de ende opp så forskjellig?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Optimismen var stor da Robert Mugabe ble Zimbabwes første demokratisk valgte president i 1980, etter å ha fått nedkjempet Ian Smiths udeomkratiske apartheidstyre.

Frigjøringshelten ble applaudert verden over, og for mange ble Zimbabwe selve symbolet på at demokratisering er nøkkelen til utvikling. I dag utsettes Mugabe for sterk kritikk fra store deler av verden, etter truslene mot valgvinner Morgan Tsvangirai og drapene på opposisjonen. Hvordan kunne Mugabe bli så forskjellig fra Nelson Mandela, som 18. juli fyller 90 år, og som nylig ble hyllet med en stor konsert på Wembley i London?

Norges miljø- og utviklingsminister Erik Solheim er blant dem som har engasjert seg mest for å få fram et nyansert bilde av Afrika. I fjor arrangerte han konferansen «Et annet Afrika» i Oslo.
– Hvis Mugabe hadde gått av etter 10 eller 15 år, ville han ha gått over i historien som en stor leder, sier Solheim til Ny Tid.

Men ikke alle er enige med dette perspektivet. Forskeren Amin Y. Kamete er født i Zimbabwe og er nå programkoordinator ved Nordiske Afrikainstitutet i Uppsala, Sverige. Han mener mange i Zimbabwe vil nekte for at Mugabe noen gang har vært en god statsleder.
– Mens hele verden anerkjente Mugabe som landets nye statsminister, sendte han tropper inn i Matebeleland og drepte 20 000 uskyldige mennesker. Det er derfor tvilsomt om man kan hevde at Mugabe noen gang har vært en demokrat, forteller Kamete.
Både Mugabe og Nelson Mandela ble kjent gjennom frigjøringsbevegelsen. Dette er trolig det eneste som kan sies å forene disse to personene i dag.

Cyril I. Obi, programkoordinator ved Nordiska Afrikainstitutet i Uppsala, mener deres ulike lederegenskaper er preget av at de tilhører ulike land og kontekster. I tillegg trekker han frem at de har veldig forskjellige personligheter. I følge Obi er det to viktige årsaker som har hatt stor innvirkning på deres utvikling som ledere.
– Mandela visste når han skulle slutte. Han gav seg når hyllesten var størst. I tillegg var han smart nok til ikke å ta tyren ved hornene ved å pirke borti spørsmålet om landfordeling, sier Obi og legger til at han mener Mugabe har feilet i begge tilfeller.

Skader med kritikk

Urolighetene i Zimbabwe den siste tiden har fått ulike statsledere til å reagere. For eksempel uttalte den franske utenriksministeren, Bernard Kouchner, til TV-kanalen France 2 at EU kun vil akseptere en regjering ledet av Tsvangirai. Mugabe på sin side har ved flere anledninger gitt klart uttrykk for at han ikke ønsker noen innblanding fra vestlige land.

Obi mener likevel at det er viktig at Mugabe får kritikk. Han tror dette vil være med å støtte opp om de demokratiske kreftene i landet.
– Men det kan også bidra til at Mugabes politiske elite i ZANU-PF kommer i forsvarsposisjon. Det åpner for at de kan svare på kritikken ved å fremme beskyldninger om dobbeltmoral blant europeiske ledere, som de mener overser andre afrikanske despoter de har bedre relasjoner til.

Obi får støtte av Solheim. Han mener at Mugabe bruker sitt vanskelige forhold til vesten, særlig den tidligere kolonimakta Storbritannia, for alt det er verdt.
– Den vanskelige situasjonen har blitt forsterket ved stadige vestlige uttalelser og kritikk av Zimbabwe, sier han.

Førstesekretær ved den sørafrikanske ambassaden i Norge, Daniel Mosimanegape Stemmer, framhever problemet knyttet til fortiden som tidligere britisk koloni.
– Vestens manglende forståelse av den historiske utviklingen under kolonitiden, bidrar i hvert fall ikke til å bedre situasjonen for Zimbabwe. Verken negativ kritikk av landet eller FN-sanksjoner, vil gjøre situasjonen bedre, tror han.

Solheim har heller ikke tro på utvidede sanksjoner som han mener kun vil føre til ytterligere lidelser for befolkningen.
– Men Norge kan gå lenger enn mange andre land i kritikk av regimet. På grunn av vår bakgrunn som støttespiller i kampen mot kolonimakta og mot apartheid, har Norge og statsminister Jens Stoltenberg vært offensive i sine uttalelser om Zimbabwe den siste tiden, forteller han.

Les mer i ukas utgave av Ny Tid

---
DEL