Afrikaanere krever status som kulturell minoritet

Afrikaanerne i Oransjefristaten tilhørte den etniske eliten i det gamle Sør-Afrika. Nå drømmer de om sin egen stat, og hevder deres kultur og tradisjoner er truet.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

– For å leve i frihet!

Svaret kommer kontant fra teologiprofessor Carel Boshoff. Han sitter klint opp i bakparten på en av sine fire kuer og melker henne for hånd. Spørsmålet han svarer på er hvorfor han har valgt å bosette seg i det lille afrikaanersamfunnet Orania, på grensen mellom Northern Cape-provinsen og Fristaten i Sør Afrika.

Orania er et driftig lite samfunn på seks hundre sjeler – eller seks hundre mennesker med fordreid og dårlig virkelighetssans, alt ettersom man ser det. Orania er et samfunn for afrikaaner-talende som drømmer om en egen selvstendig boerstat. Det finnes mellom to og en halv og tre millioner hvite afrikaans-talende i Sør Afrika.

Livet får mening i Orania

– Å bosette seg her gir livet en retning og et formål, er omkvedet blant settlerne vi snakker med.

Her er det pioneerånden som råder. Tradisjonen fra voortrekkerne lever videre her. Vootrekkerne forlot Cape-provinesen med sine oksekjerrer og slet seg over fjellene fram til det som senere ble Orange Free State og Transvaal for å slippe å leve under engelsk herredømme. Her etablerte de et sterkt bibeltro og patriarkalsk samfunn. Arbeidet foredlet mennesket, men de så også på seg selv som Guds utvalgte folk, utsett av Gud til å bringe sivilisasjonen til laverestående raser.

I dag sammenligner enkelte av afrikaanerne i Sør-Afrika seg med jødene. På samme måte som dem mener de at de er fordrevet fra sitt hjemland. De føler at deres kultur er truet og at de blir utsatt for tvangsassimilering fra den demokratisk valgte regjeringen i Sør-Afrika sin side. På samme måte som jødene har afrikaanerne bosatt seg spredt over store landområder. Det finnes ikke områder hvor afrikaanerne er i flertall og kan styre seg slik de vil. For noen av dem er det et stort problem.

– Forestillingen om Regnbuenasjonen er bare bløff, hevder John Strydom. Regjeringen her til lands er bare interessert i en sentralistisk økonomisk prolitikk og et flertallsdiktatur som ikke ivaretar minoritetskulturenes rettigheter og interesser.

Strydom er tidligere lege, men har valgt å bosette seg i Orania fordi han tror på visjonen om en afrikaanerstat og ønsker å ta et krafttak for å bevare de hvites kultur i landet. Han bruker hele dagen på å kjøre meg rundt i det lille samfunnet, presenterer meg for folk og forsøker å overbevise meg om nødvendigheten av en afrikaanerstat.

Et aksjeselskap

Administrativt er Orania en del av Hopetown kommune, men kan ivartea en stor grad av selvstendighet og omgå enkelte sørafrikanske lover på grunn av at samfunnet drives som et aksjeselskap. Alle som velger å slå seg ned i Orania blir store eller små medeiere i selskapet. Lokalvalgene organiseres etter aksjeloven og de som velges tiltrer som et forretningsmessig styre. Denne ordningen betyr blant annet at innbyggerne i Orania kan velge hvem som kan bosette seg i det lille samfunnet. Det medfører blant annet at svarte afrikanere ikke har adgang. Det betyr også at beboerne må gjøre alt arbeidet selv. Strydom blir merkbart irritert da jeg spør om det stemmer at svarte ikke har adgang til området.

– Vi foretrekker å snakke om hva vi er for, heller enn det vi er i mot, sier han. Vi er for er bevaringen av en truet kultur. Vi er etterkommere av folk som har bodd i Afrika i hundrevis av år. Vi er ikke kolonister, vi har ikke noe annet hjem enn Afrika og ønsker å bevare vår kultur på dette kontinentet. Vi er for et internasjonalt mangfoldig samfunn og mener at vi har vår plass i et slikt samfunn.

– Dersom noen ønsker å bosette seg her, må de slutte opp om vår visjon og føle seg hjemme i vår kultur. Ellers vil de ikke trives.

Det utelukker ikke bare svarte afrikanere, men også engelsktalende, såvel som fargede, både de som har afrikaans og de som har engelsk som morsmål.

Egeninnsats

Orania er et driftig samfunn. Innbyggerne har opphøyet egeninnsatsen til en dyd og gjør et stort poeng av at de ikke ansetter svarte tjenere. Innbyggerne gjør alt arbeidet selv, inklusive det manuelle arbeidet som overalt ellers i dagens Sør-Afrika gjøres av ufaglærte svarte arbeidere. Årsaken er et bibelsk syn på arbeidet som foredlende. Men det er også en annen årsak:

– Dersom man ansetter for mange tjenere, må man også gi dem stemmerett. Dermed kan de få flertall i alle demokartiske fora. Det ville i så fall bety slutten for vår drøm om at afrikaanerkulturen skal overleve, hevder Strydom.

Det lille samfunnet er i første rekke et jorbrukssamfunn. Orania eksporterer tonnevis av meloner til Europa og har satset sterkt også på eksport av pika-nøtter. Settler-bygda har dessuten knyttet til seg dyktig gullsmeder som prodserer smykker på bestilling.

Høyteknologi

Det lille afrikaaner-samfunnet har også tatt steget inn i data-alderen. Ildsjelen Adrian van den Bergh har utviklet et elektronisk læreprogram på afrikaans – Ken Web – som eksporteres til en rekke skoler over hele Sør Afrika. Ken Web henvender seg dessuten til voksne som ønsker etterutdanning eller ønsker å fullføre påbegynt utdanning i voksen alder. Programmene bringer store inntekter til Orania, men ingen vil ut med hvor mye. Undervisningsprogrammene testes ut blant elevene i Orania som på grunn av denne undervisningsformen utvikler seg til å bli selvstendige, selvgående elever.

– Langt mer modne for en universitets- eller høyskole-utdanning enn elever som har gått gjennom en mer tradisjonell form for undervisning, sier Strydom stolt.

Kampen mot globalisering er en del av det ideoligiske fundamentet for Orania. Globaliseringen sluker små kulturer, frykter settlerne. Oraniaboerne baserer sin økonomiske modell på begrepet lokalisme. I Orania betyr dette at lokalsamfunnet skal være mest mulig selvforsynt i forhold til maten som trengs. Videre betyr det at fortjenesten på verdiskapningen pløyes tilbake til lokalsamfunnet slik at dette kan videreutvikles til beboernes felles beste. Sist, men ikke minst, streber samfunnet etter å gi innbyggerne mest mulig kontroll over egne liv. Strydom forteller at «styret» for bedriften Orania vurderer å innføre en egen valuta for å beholde mest mulig av pengene som turister og andre besøkende legger igjen i lokalsamfunnet. På mange måter kan deler av ideologien, ikke minst den sterke antiglobalistiske tendensen, minne om Senterpartiets tankegang Norge.

I skyggen av Verwoerd

Det første møtet med Orania er sympatisk. Vi opplever ikke uttalt rasisme, tvert i mot, de fleste vi snakker med bedyrer at apartheid var en feilslått politikk. Svarte afrikanere er ingen trussel. Det er fremdeles britene afrikaanerne søker frihet fra.

Spørsmålet er imidlertid om ikke Orania klarere enn noe annet samfunn tydeliggjør den manglende realismen i en isolasjonistisk politikk og rasismen denne politikken muliggjør. Apartheid ligger like under den idylliske overflaten i Orania. Hendrik Verwoerd dyrkes som en stor helt i den lille landsbyen. Et minnesmerke over mannen troner på en høyde utenfor landsbyen. Det ene av byens to museer er helt og holdent tilegnet Verwoerd. Heltedyrkelsen går så langt at dressen han hadde på seg den dagen han ble myrdet er utstilt, med samtlige av knivstikkene markert. I Orania er arkitekten bak apartheid en martyr for afrikaanerkulturen.

Verwoerd var statsminister i Sør-Afrika frem til 1966 da han ble myrdet av en gal, hvit budbringer i Parlamentet i Cape Town. Han regnes som arkitekten bak apartheid og hjemlandspolitikken – politikken som fratok svarte deres statsborgerskap i Sør Afrika og henviste dem til fattige områder hvor det ikke engang var lov for private å investere i næringsutvikling. De svarte skulle kun fungere som billig arbeidskraft for den sørafrikanske industrien. Det sørafrikanske økonomiske vidunderet var bygget på utbytting av store folkegrupper.

Apartheid – et sosialt eksperiment

– Historien viste at apartheid var feilslått politikk, sier de fleste vi møter i Orania. Dette er den offisielle politikken. Men sterke og lendende krefter i bygda, som John Strydom, sier også:

– Apartheid var et sosialt eksperiment vi aldri fikk tid til å gjøre ferdig.

Med det mener Strydom at Verwoerds politikk om apartheid som «godt [men adskilt] naboskap» aldri ble satt skikkelig ut i livet. Tanken er utrolig nok at denne politikken ville ha sikret at alle sørafrikanse kulturer, inklusive afrikaanernes, hadde overlevd uten vanskeligheter.

På spørsmål om Orania ekskludering av alle som ikke tilhører afrikaanerkulturen nettopp ikke er en fortsettelse av Verwoerds politikk, sier Strydom at isolasjonismen er et middel for å sikre at kulturen skal overleve.

Forbindelsen til Verwoerd sees også gjennom det faktum at Carel Boshoff er den tidligere statsministerens svigersønn. Han var en av initiativtakerne til opprettelsen av landsbyen og både han og hans kone bor i Orania, «for å føle seg fri» som Boshoff uttrykker det. Boshoff er profesor i teoligi i den kirken som brukte teologien til å rettferdiggjøre apartheid.

At også Chris Jooste bor i landsbyen styrker forbindelsen til apartheid. Jooste var leder for SAPRA (South African Institute for Race Affairs) på 60-tallet. Han hadde dermed ansvar for gjennomføringen av Verwoerds politikk. I dag sier Jooste at hvis afrikaanerkulturen skal overleve, trenger denne delen av befolkningen å bli selvstyrt. Målet er å skape en egen stat, men selv en desentralisering etter britisk modell og indre selvstyre vil være en akseptabel løsning i første omgang.

Folketomt

– Det er grunnen til at vi har valgt å slå oss ned i dette øde og folketomme området av Sør-Afrika, forklarer Jooste. Her bor det nesten ikke andre mennesker som vil føle seg truet av vår kultur, men heller ikke andre som kan få flertall og kue oss.

Jooste understreker at borgerne i Orania ikke ønsker å bruke vold for å nå sine mål. Utviklingen skal skje med fredelige midler. FN skal sikre afrikaanerkulturen ved å gi afrikaanerne status som en kulturell minoritet.

– Dermed blir den sørafrikanske regjeringen tvunget til å gi oss de rettigheter som minoritetskulturer har i internasjonal lovgivning. På den måten vil vi ha nådd vårt første mål, sier Jooste.

Han hevder at dette er en politikk som ikke går på tvers av internasjonale tendenser med stadig større kulturblanding og kulturelt mangfold.

– Lokalismen er en internasjonal tendens med stadig mer vind i seilene, hevder han. Denne tendensen er en reaksjon på den økende globaliseringen og kulturblandingen vi ser rundt oss.

Gi oss Transvaal tilbake

Hvor realistiske Joostes strategier for en levedyktig afrikaansk kultur er, får vi en anelse om når han sier at det internasjonale samfunnet bør korrigere den feilen som ble gjort da Oransjefristaten og Republikken Transvaal ble innlemmet i Sør Afrika. Disse rebublikkene bør igjen bli selvstendige afrikaaner-stater, mener han.

Det er en utvikling ingen i Sør-Afrika er interessert i, ikke en gang den overveldende majoriteten av afrikaanere. Historikeren Hermann Giliomee, som selv er afrikaaner, sier i sin bok The Afrikaaners. Biography of a people at Orania-borgerne «lurer seg selv» og at deres politikk om «separat frihet» er en direkte fortsettelse av apartheidstatens og Nasjonalistpartiets politikk.

Trøsten er at Orania-entusiastene er et svært lite mindretall. 600 har valgt å bosette seg i det lille samfunnet, Orania-bevegelsen har ca 1.000 medlemmer på landsbasis.

---
DEL

Legg igjen et svar