Afrika som Edens have

Hva i all verden har skjedd når en kvinnelig svart detektiv blir ideal for hvite bokkjøpere?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Forførelse kan være et nyttig redskap, ikke minst i litteraturen. Vi nyter. Vi får våre mest lidenskapelige lyster tirret opp og kanskje til og med tilfredsstilt. Så våkner vi fra rusen og oppdager at vi har lært noe nytt, at noen grunnleggende holdninger har fått et alvorlig skudd for baugen. Omtrent slik er opplevelsen av Alexander McCall Smiths bøker om Precious Ramotswe, Botswanas første kvinnelige privatdetektiv.

De fem bøkene i serien har gått som en farsott over store deler av den vestlige verden. De selger i millionopplag og er oversatt til 20 språk. Den første er akkurat kommet på norsk med tittelen Damenes detektivbyrå nr. 1.

Anthony Minghella, regissøren av filmen Den engelske pasienten er så betatt av bøkene at han vil lage en TV-serie om den «tradisjonelt bygde» botswanske detektiven Precious Ramotswe og hennes forlovede, bilmekanikergeniet J. L. B. Matekoni. Geskjeftige reiseledere i Gaborone, Botswanas hovedstad, tilbyr guidede turer i Mma Ramtotswes verden. De er fullbooket ukevis i forveien ifølge ubekreftete rapporter fra Botswana. I Sør Afrika går den hvite mann av huse for å skaffe seg bøkene.

Glede

– Du har noe å glede deg til. De bøkene er fantastiske, sa en annen kunde til meg da jeg kjøpte første bind i serien i en bokhandel i Johannesburg. Uttalelsen var et mesterstykke i meningsbærende intonasjon. Det var ingen tvil om mannens begeistring og ønske om å ville formidle en stor leseropplevelse. Men samtidig sa han tydelig «velkommen etter, du er litt sen med å oppdage disse bøkene, men bedre sent enn aldri!»

En svart kvinnelig detektiv som egentlig ikke har noen kriminalmysterier å løse er blitt høyeste mote blant hvite sørafrikanere. De som ikke engang våger seg ut i townshippene for å se hva apartheid har gjort med svart kultur og levestandard, elsker en svart kvinnelig detektiv. Hvordan er det mulig?

Det hjelper nok at hun er en litterær og ikke en virkelig skikkelse, men som sagt, forførelse er et viktig grep. Allerede tittelen på bok nummer en, Damenes detektivbyrå nr. 1, er forførerisk. McCall Smith oppretter en kontrakt med leseren om at det de skal få er en kriminalroman. Etter noen få sider bryter han kontrakten og går over til å servere noe ganske annet, men da er leseren allerede trollbundet og fanget i Mma Ramotswes spesielle og vennlige verden.

Kanskje er det fordi McCall Smith har truffet en nerve i det vestlige samfunnet. I vår stressede hverdag er grunnleggende verdier i ferd med å bryte sammen. Solidariteten drukner i en konkurransepreget hverdag. I Mma Ramotswes verden holdes disse fremdeles høyt i hevd, selv om innflytelsen utenfra også gjør seg gjeldende i det Botswana forfatteren beskriver. Vi blir på en finurlig måte vitne til en kamp mellom verdier hvor «det gode» foreløpig ser ut til å gå av med seieren og vi som lesere vet utmerket godt hvilken side vi står på. McCall Smith realiserer drømmer og vinner kamper som i vår hverdag føler oss maktesløse overfor.

Bakgrunn i Afrika

Alexander McCall Smith er professor i medisinsk jus ved universitetet i Edinburgh. Han er født i Zimbabwe og har bodd en årrekke i Botswana. Han har produsert flere titalls bøker, blant annet den eneste studien av botswansk kriminal-lovgivning og en meget underholdende humorserie om den tyske filologen, professor dr. Moritz-Maria von Igelfeldt.

Det skjer noe forunderlig med oss når vi lar oss forføre av McCall Smiths bøker om privatdetektiven Precious Ramotswe; vi flykter fra ubetalte regninger, statusjag, tidsklemme og stressende arbeidsforhold over i en harmonisk verden. Afrika, nærmere bestemt Botswana blir et paradis, en Edens have.

Hos Mma Ramotswe befinner vi oss i en verden av vennlige, tenkende mennesker, mennesker med respekt og empati for andre, mennesker vi gjerne vil lytte til og lære noe av, mennesker som har noe å si oss. I sin fremstilling av Precious Ramotswe og medhjelperne hennes legger McCall Smith inn akkurat så mange lyter og svakheter at vi kan identifisere oss med dem og likevel samtidig idealisere og se opp til disse menneskene. Vi skulle egentlig gjerne vært som dem.

Svarte

Men vent litt! Precious og J. L. B. og sekretæren, frøken Makutsi og resten av det fargerike persongalleriet vi identifiserer oss med og idealiserer, er ikke de svarte afrikanere? Er ikke Precious i tillegg til å være svart, også fet, og dessuten kvinne? Tilhører ikke disse menneskene en folkegruppe som Fremskrittspartiet kaller for fjernkulturelle og som derfor ikke har noe til felles med oss, og som vi av den grunn ikke kan tillate å bosette seg her i landet?

McCall Smith forfører oss til å se «den andre» ikke bare som lik oss, men også som idealer å strekke seg etter.

Han sier imidlertid ikke at de er identisk med oss, for han strekker sine forførelseskunster lenger enn som så. For hvem i all verden vet noe om Botswana? I våre forestillinger er det et land i Afrika herjet av aids og tørke, vanstyrt og fattig. Det er det vi som oftest tror og vi gidder ikke forsøke å finne ut om forestillingene, eller i dette tilfellet fordommene våre, stemmer med virkeligheten.

McCall Smith endrer på det. Han presenterer Botswana som det er: Et afrikansk økonomisk mirakel, velstyrt og demokratisk. Etter at den britiske kolonimakten trakk seg ut fant botswanerne diamanter i store mengder og landets rikdom er basert på gruvedrift. Rikdommen betyr ikke at fattigdommen er utryddet i Botswana, tvert i mot. Landet har noen av de største forskjellene mellom rik og fattig i hele verden. Det betyr heller ikke at det ikke skjer maktmisbruk og at de tradisjonelle lederne ikke misbruker sine posisjoner. Ei heller kan vi underslå det faktum at 35 prosent av landets arbeidsføre befolkning er smittet av aids eller at en del av den tradisjonelle afrikanske religiøsiteten slår over i drap på unger fordi de rike og innflytelsesrike skaffer seg «muti» eller medisiner fra barnas kropper. Den tradisjonsbundne kulturen gir dessuten menn stor makt og trivialiserer kvinners betydning og innsats.

Afrikas menneskelige ressurser

Forfatteren synliggjør disse problemene og mer til. I den første boken er en elleveårig gutt offer for en medisinmanns onde gjerninger. Mma Ramotswes sekretær, unikumet frøken Makutsi, pleier i en senere bok sin aidssyke bror til han dør og også andre steder i romanen møter vi mennesker som er smittet eller på andre måter berørt av hiv/aids. Epidemien fører naturligvis til et stort antall foreldreløse barn. To av dem adopterer J. L. B. Matekoni som sine egne, for i tradisjonell afrikansk kultur er ungene hele landsbyens ansvar. Alle er foreldre, ikke bare barnas kjødelige opphav. Og Precious Ramotswe selv, i likhet med sekretæren frøken Makutsi, går stadig i klinch med menn, deres maktmisbruk og deres innbilskhet.

Det McCall Smith makter på en finurlig og ikke minst humoristisk måte er å synliggjøre alle disse problemene og ved hjelp av sine karakterer og deres handlemåte også å synliggjøre at det finnes afrikanske løsninger og afrikanske ressurser å sette inn mot disse problemene. Afrika kan være mer enn sult og katastrofer, det kan også være edens have. Det er ikke opplagt at europeernes løsninger er det beste for Afrika.

Synd på de hvite

«Hun syntes synd på de hvite som aldri kunne gjøre slikt, som bestandig hadde det travelt og fløy rundt og bekymret seg over ting som hendte uansett. Hva tjente det til å ha masse penger om man aldri kunne sitte i ro og bare se på at kuene spiste gress? Ingenting, etter hennes mening, absolutt ingenting, men det skjønte de ikke. Det hendte en gang iblant at man møtte hvite som forsto, som skjønte hvordan det i virkeligheten var. Men det var langt mellom dem, og andre hvite så ofte på dem med skepsis.»

Slik tenker Mma Ramotswe om de hvites verdier og kultur. Ikke noe å trakte etter, egentlig. Sitatet inneholder ikke bare en kritikk av europeiske verdier og europeisk kultur, men også en kvalitetsstempling av afrikanske tradisjoner og verdier. Og det er her vi må lete om vi skal finne løsningen på Afrikas problemer, sier Mma Ramotswe og sannsynligvis også McCall Smith for han er en stor beundrer av personen han har skapt, en slags frodig mor Afrika.

Verdiene er først og fremst å finne i solidariteten og den gjensidige støtte afrikanerne gir hverandre i tråd med den afrikanske humanismen eller ubuntufilosofien. Den forteller individet at du blir først menneske gjennom andre mennesker, altså i fellesskapet. Hvorfor, synes McCall Smith å si, skal vi pådytte Afrika et europeisk verdisystem som virker ødeleggende, når afrikanske tradisjoner har hjulpet Afrika gjennom en lang rekke kriser? Forfatteren ser imidlertid behovet for fornyelse og modernisering av de tradisjonelle verdier, ikke minst i forholdet til kvinner. De utgjør grunnfjellet i botswansk samfunnsliv, og deres innsats må synliggjøres og oppgraderes, sier McCall Smith. Kvinner av Mma Ramotswes kaliber vil gjøre Botswana til et enda bedre land å leve i. La dem slippe til!

Europa? Nei, takk!

Manglene til tross, Mma Ramotswe kunne ikke tenke seg å leve noe annet sted: «Mma Ramotswe ønsket ikke at Afrika skulle være annerledes. Hun ønsket ikke at hennes folk skulle bli som alle andre – sjelløse, egoistiske, ha glemt hva det vil si å være afrikaner, eller enda verre, være flaue over Afrika. Selv ville hun aldri være annet enn afrikaner. Dersom noen kom bort til henne og sa: «Her har du siste nytt i piller. Ta en, så blir du amerikaner,» ville hun si nei. Aldri i verden. Nei takk.»

Europa er ikke det forjettede land. Det er Afrika som er Edens have, om afrikanske verdier får lov til å råde, og McCall Smith punkterer våre selvgode forestilinger om at alle sultende, arbeidsløse, men arbeidsskye afrikanere bare drømmer om å komme til Europa og leve på sosialen. Europa er kaldt, mørkt og vått.

Andre romaner om Botswana

Selvsagt finnes det andre bøker om Botswana som mange ville si har større litterær verdi. Bessie Heads romaner er et eksempel. I Where rainclouds gather skildrer hun for eksempel resultatene av den store makten tradisjonelle ledere har og hvordan dette går ut over fattige menneskers liv og effektivt stopper økonomisk vekst og utvikling. I Maru viser hun det afrikanske slaveriets ansikt ved å fortelle at svart undertrykker svart. Dette er vidunderlige romaner som favner mye av Afrikas mysterier. Men det Head ikke skildrer i disse bøkene er afrikanere som ressurs, ikke bare som problem.

Romanen The Screaming of the Innocent av Botswanas eneste kvinnelige høyesterettsdommer, Unity Dow, fungerer på samme måten: Den forteller hjerteskjærende om tradisjonsbundne maktmennesker som skrupelløst dreper barn for å bruke kroppsdeler som talismaner for rikdom, ære og berømmelse. Dette er en engasjerende, ja, nesten opprørende roman til tross for at den komposisjonsmessig er svak, men den ser på alminnelige mennesker som ofre, ikke som en ressurs for nyskapning.

Det er her Alexander McCall Smiths uskyldige og upretensiøse bøker fungerer så annerledes og så forfriskende i sitt syn på Afrika og afrikanere. Ved hjelp av eskapismens og populærlitteraturens virkemidler forfører McCall Smith oss til en ny opplevelse av dette kontinentet. Han snur opp ned på tilvendte forestillinger om katastrofer, død og mennesker passivisert av sult, tørke og maktmisbruk. Han viser at afrikanere er mennesker med store ressurser og at de først og fremst er løsningen på Afrikas problemer. Og med sin millionsuksess får han fortalt ganske mange mennesker om akkurat det, kanskje til og med mennesker som har store fordommer mot Afrika og afrikanere.

Dette er populærlitteratur med politisk innhold. Det er vel også en kunst? Kanskje er det til og med kunst?

---
DEL

Legg igjen et svar