Afrika sett fra Akersgata

Dagbladet avslører den norske nærsyntheten. Uten å vite det selv.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[litteratur] Det er gjerne lettere å beholde vante og kjente forestillinger enn å arbeide seg fram til nye. Ideen om «Afrika» er en slik forestilling, som trass i at vi lever i både informasjonens og den politiske korrekthetens tid, har vist seg uvanlig levedyktig. «Afrika» er et eksotisk, underordnet og fremmed sted. Det viser seg ikke bare hos norske politikere når de skal ut å redde verden med tjukk lommebok, men også i den norske medieomtalen.

Senest for noen uker siden proklamerte Dagbladet på forsiden: «Vi setter søkelys på Afrika» (24. april). Det var «afrikanske» bøker redaksjonen hadde i tankene: «En, ny norsk roman om forholdet mellom Vesten og u-landene er oppsiktsvekkende godt skrevet,» kunne vi lese. Og i spalten Fem favoritter hevdet Fredrik Wandrup: «De siste åra er verdensdelens egen litteratur kommet mer og mer til syne. Men det har i alle år vært skrevet sterke romaner om møtet mellom den lokale kulturen og de inntrengende imperialistene.» (Mine uthevinger.)

Det trenger ikke være slik.

Kontrasten er stor til det britiske litteraturtidsskriftet Grantas utgivelse The View from Africa. Også Granta vil vise oss Afrika gjennom litteraturen. Tidsskriftets bakside prydes imidlertid av et manifest som påpeker at selv om Afrika har 54 land, syv klimaer og over 800 millioner innbygger og dermed er for stort og variert for generaliseringer, tenderer vi hele tiden mot forenklinger og glemmer at Sør-Afrika og Burkina Faso har like mye til felles som Spania og Usbekistan.

En sammenlikning mellom de to utgivelsene er nyttig. Da kommer det dypt problematiske ved de utbredte Afrika-bildene til syne.

Norske reportere, bistandsarbeidere, politikere og representanter fra kongehuset legger ansiktene i alvorlige folder og sier sult, krig, aids og katastrofe mens nok et barn dør av underernæring i bakgrunnen. Hvor ofte har vi ikke sett det? Hvordan former ikke dette vårt syn på kontinentet?

John Ryle, en av redaktørene i Granta, påpeker hvor lett det er for Vesten, og også for en del afrikanere, å la én virkelighet gjelde for hele kontinentet, som om det i vår forestilling om Afrika bare er rom for én enkelt fortelling av gangen. I virkeligheten er det selvfølgelig like mange fortellinger om Afrika som det er forfattere og skribenter der, og hver fortelling inneholder en kime til en kompleks og utvidet forestilling om verdensdelen. I The View from Africa får vi femten svært ulike tekster som fremstiller forskjellige syn på et Afrika skribentene selv har opplevd.

Hva var så problemet med Dagbladets bokmandag her for noen uker siden? I likhet med Grantas overskrift handlet Dagbladets om perspektiv, men denne gangen var det vår egen utsikt det dreide seg om: hva vi kan få øye på når søkelyset vendes mot noe som hittil har ligget i mørke.

Ordbruken i de to sitatene ovenfor er tydelig preget av et vi/dem-perspektiv. Man ser på «forholdet mellom Vesten og u-landene», underforstått: mellom oss og dem som er under og bak oss i utvikling. Det er «skrevet sterke romaner om møtet mellom den lokale kulturen og den inntrengende imperialismen,» hevder Wandrup, som om én lokal afrikansk kultur er noe annet enn en billig illusjon å ty til når virkeligheten blir for rotete.

I begge disse formuleringene er det underforstått at fortellinger om Afrika kun får liv gjennom Vestens blikk. De andre fortellingene, de som ikke aktiveres av Vestens oppmerksomhet, viskes ut. Afrikas stemme tier når Vesten snur ryggen til.

Ikke representativt.

Dette finner man igjen i Dagbladets utvalg av bøker. Av de ni som omtales er kun tre skrevet av afrikanere. To av forfatterne er Nadine Gordimer og J.M. Coetzee – begge sørafrikanere, begge nobelprisvinnere og begge hvite. Gordimer og Coetzee er selvsagt «ekte» afrikanere, men som hvite forfattere er litteraturen deres neppe særlig representativ. I tillegg er det underlig å omtale to nobelprisvinnere når så mange andre afrikanske forfattere er ukjente for norske lesere. Det virker overflødig å rette søkelyset mot dem som allerede står i flombelysningen. Nadine Gordimer er dessuten den eneste som har lagt handlingen til et afrikansk land. En av de beste skrevet av Kim Iseki, et antatt synonym for en ukjent norsk forfatter, foregår i det fiktive Amaria, Coetzees bok er lagt til Australia og Adam Hochschilds bok Begrav lenkene handler om noen få briters kamp mot slaveriet.

Wandrups fem favoritter er enda verre. Han kunne plukket fritt, uten å ta hensyn til anmeldelsenes aktualitetskrav, men valgte Robert Wilson, Graham Greene, Paul Bowles (to briter og en amerikaner) V.S.Naipaul (fra Trinidad) og Nuruddin Farah, som er fra Somalia, men som har tilbrakt mesteparten av livet i eksil.

Dagbladets søkelys på Afrika koker altså ned til at to-tredjedeler av de omtalte forfatterne ikke kommer derfra. Afrikas fortellinger, skal man tro Dagbladet, formidles best av noen andre enn afrikanere.

Nok å ta av.

Hvem kunne så avisene ha skrevet om? Det utgis få afrikanske bøker på norsk, men løfter man blikket, er utvalget stort. Den prisvinnende nigerianske lyrikeren, dramatikeren og essayisten Niyi Osundare har nylig utgitt Two Plays. Wonder Guchu fra Zimbabwe vant nettopp debutantprisen fra Zimbabwe Publishers’ Association for Sketches of High Density Life. Judah Seomeng og Annabel Dunns botswanske Dimo and the Little Bush Doctor har blitt valgt ut til White Ravens 2006 Catalogue, en katalog over fremragende barne- og ungdomslitteratur som skal lanseres på bokmessen i Bologna.

Den norske Forfatterforening ga i mars sin ytringsfrihetspris til etiopiske Tsegaye Gabre-Medhin, en tildeling som foreløpig har passert ubemerket hen i norsk offentlighet. I Stavanger er den zimbabwiske forfatteren Chenjeraj Hove i gang med å skrive et stykke for teater-

festivalen Den Unge Scenen. Hove har bodd som fribyforfatter i Stavanger siden 2005 og regnes som en av de viktigste afrikanske forfatterne i dag. Han har aldri tidligere blitt intervjuet i norske medier.

Mine favoritter hadde også inkludert Chinua Achebes Things Fall Apart og Ngugi wa Thiong’os Grain of Wheat. Begge bøkene har blitt stående som klassikere innenfor moderne afrikansk litteratur, og er fremragende eksempler på romaner som endrer måten vi leser kolonitiden på.

Med sitt oppslag avslører Dagbladet sin oppfatning av afrikansk litteratur. Den vitner om at norske medier har liten vilje til å endre synsvinkel, til å bryte med oppfatninger om oss og dem eller gi oss innblikk i et Afrika vi sjelden får se.

I juni arrangeres en bokmesse i Cape Town. Den skal handle om ny afrikansk litteratur. Flere etablerte og nye forfattere er invitert. Norske aviser burde spandere på seg en tur dit.

Av Ellinor Dalbye

masterstudent i litteratur

ellinod@student.hf.uio.no

---
DEL

Legg igjen et svar