Afrika på afrikanernes premisser

Felwine Sarr: Afrotopia Philippe Rey 

Det er et paradoks at Afrika måles opp mot Europa istedenfor å bli sammenliknet med seg selv og sine egne verdier. 

Senegals mestselgende bok i 2016 var essayet Afrotopia av Felwine Sarr. Sarr (f. 1972) har doktorgraden i økonomi fra Frankrike, men det er ikke økonomifaget han er mest opptatt av. Da jeg traff ham på en konferanse om Sahel-landene på Universitetet i Florida i vinter, holdt han innlegg om afrikansk filosofi. I pausene snakket han mest om litteratur og musikk, som han selv befatter seg med. Afrotopia, bestselgeren som kritiserer både Afrikas etteraping av Europa og Europas diskursive hegemoni om Afrika, hadde han valgt å gi ut i Paris. Og dette på tross av at han selv eier og driver et forlag i Senegals hovedstad Dakar. Grunnen var ønsket om en global leserskare; internasjonal distribusjon er lettere fra Paris enn Dakar. Men Sarr hadde insistert på at forleggeren solgte boken dobbelt så dyrt i Europa som i Afrika. Dette sier mye om noen av de paradoksale virkelighetene boken analyserer; den fortsatte avhengigheten afrikanske land har av sine tidligere koloniherrer og de store økonomiske forskjellene mellom Europa og Afrika.

Ulik betydning. I bokens økonomikapittel minner Sarr oss om fakta de fleste er klar over: Kontinentet er mangefasettert med sine én milliard innbyggere fordelt på 54 land; Afrika hadde mange mektige og rike kongedømmer før koloniseringen, ikke bare statsløse småsamfunn; i dag gir store naturressurser og en ung befolkning gode muligheter for økonomisk utvikling. De beste delene i kapittelet omhandler iøynefallende forbruk, – hvor det å vise seg frem er det viktigste – og relasjonell økonomi, som følger en helt annen logikk enn markedsøkonomi. (Jeg skulle ønske Sarr hadde utdypet disse temaene mer.)

I de andre elleve kapitlene briljerer Sarr med kunnskap og vidd. Han er en belest mann: Kryssreferansene mellom europeiske og afrikanske forskere og forfattere er mange og gode. Felwine Sarr leser franske Michel Foucault (f. 1926) opp mot ghanesiske Kwasi Wiredu (f. 1931) og er kritisk både til hvilke språk som brukes i Afrika, og hvordan språket brukes. At de offisielle språkene i Afrika fortsatt er europeiske, synes Sarr er opprørende. At språk både er kunnskap og makt vet vi, men at bruken av europeiske språk i Afrika understreker kontinentets underlegenhet, reflekterer Sarr godt omkring. Hvilke ord som brukes når vi snakker om Afrika og hva vi legger i disse ordene, er også viktig for vår forståelse av kontinentet. Ofte går ordene «utvikling», «globalisering» og (manglende) «fremskritt» igjen. Sarr påpeker paradokset som dermed oppstår ved at Afrika alltid blir målt opp mot Europa istedenfor å bli sammenliknet med seg selv og sine egne verdier. Er det så sikkert at «fremskritt» betyr det samme her som der? Hvorfor aksepterer afrikanere at europeere definerer hva som er utvikling for Afrika? Sarr minner oss på at globaliseringen innebærer langt flere friheter og muligheter for europeere enn afrikanere, og at «globalisering» derfor ikke er et globalt gode.

Er det så sikkert at «fremskritt» betyr det samme i Europa som i Afrika? 

På en ny måte. Sarr leser kenyanske Ngugi Wa Thiong’o – som gjester litteraturfestivalen på Lillehammer nå i mai – og argumenterer for å ta språket tilbake ved å begynne å bruke afrikanske morsmål i undervisning og definere betydninger av ord på måter som er kompatible med det afrikanske univers og afrikanske tenkemåter. Ngugi (f. 1938) skrev romaner på engelsk frem til 1970-tallet, da han som en protest mot den tidligere kolonimakten og som en identitetsmarkering begynte å skrive på sitt morsmål gikuyu. Bøkene hans ble så oversatt fra gikuyu til engelsk. 1970-tallet var et autentisitetstiår for store deler av Afrika. Eksempelvis skiftet presidenten i Tsjad både navnet på hovedstaden fra Fort-Lamy (Lamy var en fransk general som falt under koloniseringen av Tsjad) til N’Djamena (som på lokalarabisk betyr «stedet for hvile») og sitt eget fornavn fra François til Ngarta. I Kongo skiftet president Joseph Désiré Mobuto sitt eget fornavn til Sese Siko og landets navn til Zaire. Det Sarr her argumenterer for, er med andre ord ikke noe nytt, men det er fremført på en ny måte av en ny og yngre stemme blant intellektuelle afrikanere med internasjonal anerkjennelse. Språk og identitet blir løftet opp på et politisk plan hvor afrikanere oppfordres til å overta styringen selv.

Sarr diskuterer amerikanske Martha Nussbaum (f. 1947) og John Rawls (f. 1921) opp mot kongolesiske Valentin Mudimbe (f. 1941) og argumenterer for at både rettferdighet og menneskelige behov er diskutable størrelser som heller ikke er like i Europa og Afrika. Han forklarer oss hvorfor markedstenkning og kapitalisme ikke er kompatible med de mange afrikanske verdisyn som setter menneskelige relasjoner høyere enn økonomisk profittmaksimering. Han viser at verdi og pris kan være helt ulike størrelser, og at økonomisk aktivitet har en mengde ulike drivkrefter. Spesielt spennende er innføringen i brorskapet Mourides, der sufitilhengerne lever etter Cheikh Ahmadou Bambas (1853–1927) oppfordring om å «arbeide i dette livet som om du var udødelig og arbeide i det hinsidige som om du skulle dø i morgen»; mouridene arbeider mye samtidig som de er solidariske og deler mye av sin rikdom. Denne moralen har gjort deres hovedsete, innlandsbyen Touba, til et økonomisk lokomotiv i Senegal.

Afrikanske kulturer, samværsformer, identiteter og meninger med livet er annerledes enn europeiske.

Sin egen identitet. Hele prosjektet til Felwine Sarr i denne boken er å vise at Afrika er ulikt Europa, og at kontinentet med alle dets variasjoner må beskrives, analyseres og måles med konsepter og verdier som afrikanere kjenner seg igjen i. Vestliggjøringen av Afrika må opphøre. «Afrikanere må redefinere hva det ’moderne’ er på sitt eget kontinent og slutte med å oppføre seg som en dårlig kopi av europeere,» argumenterer Sarr. Afrikanske kulturer, samværsformer, identiteter og meninger med livet er annerledes enn europeiske og må snakkes om, diskuteres og analyseres på afrikanske premisser, ikke europeiske eller såkalt universelle.

For dem som har lest verker skrevet av franskkoloniserte intellektuelle som Frantz Fanon, Aimé Cesar, Cheikh Anta Diop eller Leopold Sédar Sengor, er ikke tankene til Felwine Sarr revolusjonerende nye. Men han formidler dem med mot, de tydelige og skarpe betraktningene han har om dagens Afrika. Reis til Senegal og kjøp Afrotopia billig for 5000 CFA, hent den hjem fra Paris for 15 euro eller vent på den engelsk utgaven som kommer i 2018.

DEL