Afrika på afrikanernes premisser

Felwine Sarr: Afrotopia Philippe Rey 

Det er et paradoks at Afrika måles opp mot Europa istedenfor å bli sammenliknet med seg selv og sine egne verdier. 

Hansen er fast anmelder i Ny Tid.

Senegals mestselgende bok i 2016 var essayet Afrotopia av Felwine Sarr. Sarr (f. 1972) har doktorgraden i økonomi fra Frankrike, men det er ikke økonomifaget han er mest opptatt av. Da jeg traff ham på en konferanse om Sahel-landene på Universitetet i Florida i vinter, holdt han innlegg om afrikansk filosofi. I pausene snakket han mest om litteratur og musikk, som han selv befatter seg med. Afrotopia, bestselgeren som kritiserer både Afrikas etteraping av Europa og Europas diskursive hegemoni om Afrika, hadde han valgt å gi ut i Paris. Og dette på tross av at han selv eier og driver et forlag i Senegals hovedstad Dakar. Grunnen var ønsket om en global leserskare; internasjonal distribusjon er lettere fra Paris enn Dakar. Men Sarr hadde insistert på at forleggeren solgte boken dobbelt så dyrt i Europa som i Afrika. Dette sier mye om noen av de paradoksale virkelighetene boken analyserer; den fortsatte avhengigheten afrikanske land har av sine tidligere koloniherrer og de store økonomiske forskjellene mellom Europa og Afrika.

Ulik betydning. I bokens økonomikapittel minner Sarr oss om fakta de fleste er klar over: Kontinentet er mangefasettert med sine én milliard innbyggere fordelt på 54 land; Afrika hadde mange mektige og rike kongedømmer før koloniseringen, ikke bare statsløse småsamfunn; i dag gir store naturressurser og en ung befolkning gode muligheter for økonomisk utvikling. De beste delene i kapittelet omhandler iøynefallende forbruk, – hvor det å vise seg frem er det viktigste – og relasjonell økonomi, som følger en helt annen logikk enn markedsøkonomi. (Jeg skulle ønske Sarr hadde utdypet disse temaene mer.)

I de andre elleve kapitlene briljerer Sarr med kunnskap og vidd. Han er en belest mann: Kryssreferansene mellom europeiske og afrikanske forskere og forfattere er mange og gode. Felwine Sarr leser franske Michel Foucault (f. 1926) opp mot ghanesiske Kwasi Wiredu (f. 1931) og er kritisk både til hvilke språk som brukes i Afrika, og hvordan språket brukes. At de offisielle språkene i Afrika fortsatt er europeiske, synes Sarr er opprørende. At språk både er kunnskap og makt vet vi, men at bruken av europeiske språk i Afrika understreker kontinentets underlegenhet, reflekterer Sarr godt omkring. Hvilke ord som brukes når vi snakker om Afrika og hva vi legger i disse ordene, er også viktig for vår forståelse av kontinentet. Ofte går ordene «utvikling», «globalisering» og (manglende) «fremskritt» igjen. Sarr påpeker paradokset som dermed oppstår ved at Afrika alltid blir målt opp mot Europa istedenfor å bli sammenliknet med seg selv og sine egne verdier. Er det så sikkert at «fremskritt» betyr det samme her som der? Hvorfor aksepterer afrikanere at europeere definerer hva som er utvikling for Afrika? Sarr minner oss på at globaliseringen innebærer langt flere friheter og muligheter for europeere enn afrikanere, og at «globalisering» derfor ikke er et globalt gode.

Er det så sikkert at «fremskritt» betyr det samme i Europa som i Afrika? 

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

DEL
Hansen er fast anmelder i Ny Tid.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here