Bestill sommerutgaven her

Afrika og «the brutish museums»


Leo Afrikaneren
Caravans of Gold - Fragments in Time - Art Culture and Exchanges Across Medieval Saharan Africa
The Brutish Museums
The Whole Picture

KULTURHISTORIE: Det er nødvendig å frasi seg eierskapet til kolonitidens tyvegods. Skattene i europeiske museer er blitt stjålet. Og hva med Kulturhistorisk museum i Oslo – som også står på listen over museer som har Benins stjålne bronseskulpturer?

(Obs. Artikkelen er maskin-oversatt fra norsk av Gtranslate)

Da jeg for noen år siden skuet de snødekte Atlasfjellene fra et hustak i Marrakesh, i det sørlige Marokko, kom jeg brått til å tenke på skildringene til Leo Afrikaneren (ca. 1485–1554). Eller al-Hasan ibn Muhammad al-Wazzan al-Fasi, som han opprinnelig het da han ble født i Granada i Spania. I likhet med jøder og muslimer flest måtte han og familien flykte over Middelhavet og til Afrika da inkvisisjonen bannlyste dem i det katolske Spania fra august 1492.

Og det var hit Leo Afrikaneren kom, til fjellene i dagens Marokko. Han begynte å studere i Fez, litt lenger nord, på al-Karaouine-universitetet – grunnlagt som en madrasa (skole) av den muslimske kvinnen Fatima al-Fihri (d. 880) i år 859. På Leo Afrikanerens tid hadde lærestedet blitt utvidet med et bibliotek – som regnes for å verdens eldste.

Som voksen skrev han den berømte Beskrivelse av Afrika (1526) – som i løpet av de følgende tiårene utkom på både italiensk, fransk og engelsk. I første del av sin Afrika-beskrivelse skildrer Leo Afrikaneren nettopp disse snøfulle Atlasfjellene, som på sitt høyeste rager mer enn 4000 meter over havet.

Lønnsomme bøker

Nå i det 21. århundre står folk flest på ski der: De leier slalåmski og tar skiheisene til toppen før de sklir nedover, som var de på Kvitfjell. Men på 1500-tallet fortalte Leo Afrikaneren om hvordan han hadde nok med å overleve da han sammen med noen sauegjetere måtte overnatte i fjellene i tre døgn grunnet kontinuerlig snøfall.

Edo-folket bygget ytre murer – fire ganger så omfattende som den kinesiske mur.

Etter denne opplevelsen skildrer han så, i del 7, sin reise sørover: gjennom Sahara og videre ned til legendariske Timbuktu, i dagens Mali. Der oppdager han at det er bøker som er det mest lønnsomme å handle med: «Her er en stor mengde leger, dommere, prester [imamer] og andre lærde menn, som lønnes svært godt av kongen. Og hit bringes manuskripter eller skrevne bøker ut fra barbareskstatene [red. anm.: dagens Marokko, Algerie og Tunisia i Nord-Afrika], og disse bøkene blir solgt for mer penger enn noen annen vare.»

Leo Afrikaneren omtaler her indirekte Songhai-dynastiets keiser Askia Muhammad (1443–1538). Muhammad la til rette for utdanning og lesekyndighet ved å støtte opp under lærestedet Sankore Madrasa – også omtalt som «Timbuktu-universitetet», grunnlagt på 1300-tallet.

Mansa Musa

Leo Afrikaneren var ikke alene om å beskrive bokhandelen og de enorme kulturskattene i «Afrika sør for Sahara», som det heter i dag. I Europa var de lesende godt kjent for eksempel med den mest berømte keiseren av Mali, Mansa Musa (1280–1337). Money Magazine kåret for fem år siden Mansa Musa til verdens rikeste person gjennom tidene: Denne keiseren kontrollerte nemlig nær halvparten av verdens tilgjengelige gullforekomster, med gullfeltene i Bambuk (Senegal) og Bure (sørvest for Bamako, på grensen Mali/Guinea) – og med tilgang også til gullutvinningen i Lobi (Burkino Faso) og Akan (Ghana/Elfenbenskysten). Da Mansa Musa dro innom Kairo på vei til Mekka på pilegrimsferd i 1324, hadde han med seg så mye gull og rikdom at gullstandarden i middelhavsregionen ble devaluert i et tiår. Ikke til å undres over at Mansa Musa i 1375 ble tegnet inn som den mest fremtredende person i verden, da regnet fra Atlanterhavet til Det kinesiske hav, i «Det katalanske atlas» (Abraham Cresques, Mallorca).

Kart fra Caravans-boken + kart m Mansa Musa fra 1375 (Mallorca), basert på kart fra 1339.

På vei tilbake fra Mekka kjøpte Mansa Musa med seg et enormt antall bøker, noe som medførte en ny intellektuell gullalder i Sahel-regionen. Ikke bare importerte de intellektuelle i Mali-riket bøker, de skrev dem selv også. Den lærde Muhammad Baba (d. 1606) skrev om morfologi, leksikografi, jus og poesi – på arabisk. Hans elev Ahmad Baba (1556–1627) skrev ikke mindre enn seksti verker, blant annet om etikk. Baba argumenterte mot slaveri av svarte som sådant. Den dag i dag finnes det tusenvis av eldgamle manuskripter i private hjem i Mali og Mauretania – i tillegg til dem i mer offisielle samlinger. Felles for manuskriptene er at de ennå venter på å bli oversatt og tilgjengeliggjort for et globalt publikum.

Caravans of Gold

Enda flere eksempler på bøker og intellektuelt arbeid i Vest-Afrika kan man finne i den nye praktboken Caravans of Gold, Fragments in Time: Art, Culture, and Exchanges Across Medieval Saharan Africa (Block Museum of Art, Northwestern University / Princeton University Press). Boken er basert på en omfattende utstillingsturné som ble avsluttet i Nord-Amerika i november 2020. Illustrasjonen på forsiden er av nevnte Mansa Musa, fra det nevnte katalanske atlaset.

Et av bokens hovedpoenger er noe av det jeg selv først forsto da jeg satt på takterrassen i Marrakesh, med utsikt til Atlasfjellene i øst og med Saharas ørken i sør. Jeg tenkte med ett på reisen Leo Afrikaneren foretok sørover for 500 år siden. Brått innså jeg at det ikke er noen avgrunn mellom «nord for Sahara» og «sør for Sahara» likevel, slik vårt språk og våre mentale oppdelinger av kontinentet vil ha det til. I det østlige Afrika blir det meningsløse ved en slik todeling ekstra tydelig, da Nilens konstante bevegelse mot havet binder elvens folk sammen fra Etiopia via Sudan til Nubia og Egypt – med «østørkenen» av Sahara på begge sider.

Men også i den vestlige delen av ørkenen viser denne kontinuerlige kontakten mellom sør og nord seg. Her er det ingen elv, men snarere Sahara som blir bindeleddet. Tross alt er det en grunn til at dromedarene blir kalt «ørkenens skip». Tuaregenes dromedarer som kulturelle og økonomiske fartøy.

Almoravid-imperiet

Ett konkret historisk eksempel på denne forbindelsen mellom sør og nord for Sahara viser seg med Almoravid-dynastiet. Dette riket ble opprettet av imazigh-folket («berbere») for et årtusen siden, og lederen Abu Bakr (d. 1087) grunnla Marrakesh i 1062. På begynnelsen av 1100-tallet styrte Almoravid-imperiet et område fra grensen til Frankrike i nord via Andalucia, i dagens Spania/Portugal, over Gibraltarstredet og ned via kysten og gjennom ørkenen til Nigerelven og Senegal-elvene i sør. Altså en region på hele 3000 kilometer i lengderetningen, over ørken, land, sjø og fjell. Både Middelhavet og Sahara fungerte her som kulturelle bindeledd.

I en region på hele 3000 kilometer fungerte både Middelhavet og Sahara som kulturelle bindeledd.

Interessant nok tar forbindelsene i Caravans of Gold oss enda lenger sør enn Timbuktu. Boken dokumenterer den løpende kulturelle og økonomiske kontakten ved å følge Nigerelven fra Djenne og Timbuktu (i dagens Mali) via Songhai-imperiet og nedover til ife- og igbo-kulturene (dagens Nigeria), nær elvens utløp ved guineakysten. For et halvt årtusen siden kjente Leo Afrikaneren godt til disse områdene: Han skildret interessant nok kulturlivet også i karavanbyen Agadez (i dag en UNESCO-by i Niger) og Kano i Hausaland (i dagens nordlige Nigeria).

Og da er vi nede ved området for nok-kulturen, som oppsto for 3500 år siden i det sentrale Nigeria, på østsiden av Nigerelven. Kobberutvinning ble igangsatt i nærheten (Azelick i Niger) allerede 1000 år før vår tidsregning. Og det er utrolige kulturprodukter nok-kulturen kan vise til fra denne tiden – terrakottafigurer og keramikk av høy kvalitet. I boken får vi også se eksempler fra den avanserte brenningsteknikken med bronse som igbo-ukwu-folket skapte for omtrent et årtusen siden, basert på råvarer i deres umiddelbare nærhet.

Nyere forskning viser at igboene utviklet sin bronseteknikk uavhengig av andre – og den er på et mer avansert nivå enn man klarte å oppnå i Europa både før og etter. Noe senere utviklet igboene i Ile-Ife-kongedømmet (yorubaene), på vestsiden av Niger-elven, fra 1200-tallet en unik formingsteknikk: Ansiktene til ulike individer ble gjenskapt som portrettskulpturer i bronse, eller rettere sagt messing.

Felles for kulturarven fra både nok, igbo og ile-ife er at det først var rundt andre verdenskrig at informasjonen om disse kulturene ble «gjenoppdaget» og mer kjent i verdens forskningsmiljøer. I begynnelsen kunne ikke de europeiske forskerne tro at slike kulturprodukter kunne oppstå av seg selv midt inne i Nigeria. Ennå er forskningen bare i startfasen. Og det vil ta lang tid å endre det allmenne bildet av Afrika. Kontinentet synes rammet av vår tids største «kulturelle etterslep», for å bruke William F. Ogburns begrep.

Røvertokt av det britiske imperiet

En annen av elvekulturene i dagens Nigeria var Beninriket, eller Edo-kongedømmet – ved utløpet av Beninelven, nær Niger og Guineagulfen. Dette imperiet varte fra 1100-tallet og til britene i februar 1897 brente ned Benin by, som ikke må forveksles med dagens stat Benin.

En 15 kilometer lang indre mur bygget av jord og leire omkranset bykjernen. Edo-folket bygget i tillegg ytre murer på til sammen 16 000 kilometer, 4 ganger så omfattende som den kinesiske mur. Benin-murene er av Guinness rekordbok kåret til verdens største førmoderne byggverk. Da den portugisiske kaptein Lourenço Pinto kom til Benin by i 1691, skrev han at byen «er større enn Lisboa; alle gatene er rette, og de går så langt øyet kan se. Husene er store, spesielt kongens hus, som er rikelig dekorert og har vakre søyler».

Bare i Musée du Quai Branly–Jacques Chirac i Paris befinner det seg ver 70 000 afrikanske gjenstander, de færreste ervervet på lovlig vis.

I dag er denne regionen av Nigeria kanskje mest kjent for «Benin-bronsene» («Benin Bronzes»), de naturalistiske bronse- og messingstatuene skapt fra 1200-tallet og fremover. Grunnet britenes plyndring i 1897 er i dag anslagsvis 10 000 av disse verkene spredt i 161 ulike museer, gallerier og samlinger verden rundt, anslår Dan Hicks, som er arkeologiprofessor ved University of Oxford og kurator ved Pitt Rivers-museet. I tillegg kommer de mange ukjente private eierne av Benin-bronsene. Museer og folk i rike land tjener fremdeles godt på Benin-kunsten: Sotheby i New York solgte for eksempel for får år siden et oba-bronsehode fra 1600-tallet for 4,7 millioner dollar. Pengene tilfalt et galleri i Buffalo i New York.

Benin-kunsten er i dag spredt for alle vinder. Og alt skyldes et bevisst og planlagt røvertokt av det britiske imperiet i februar 1897, rett før feiringen av dronning Victorias 60 år på tronen samme sommer. Allerede tidlig på 1890-tallet hadde britene planlagt å invadere Benin by. Rett før Victoria-jubileet fant britene på en unnskyldning. De kalte det hele en «straffeekspedisjon». I realiteten ble det foretatt en systematisk plyndring og nedbrenning av Benin by, noe som kan sidestilles med romernes destruksjon av Kartago i Nord-Afrika to tusen år tidligere.

All verdens tyvegods

Men nå er det nok, argumenterer nevnte professor Dan Hicks: Verdens museer kan ikke leve på en livsløgn, da råtner både de og vi innvending. I november 2020 kom Hicks med en brannfakkel av en bok: The Brutish Museums. The Benin Bronzes, Colonial Violence and Cultural Restitution (Pluto Press). Hovedtittelen er slående god: Det står altså ikke The British Museum, men The Brutish Museums – «de brutale museer». For når man går rundt i «The British Museum» i London, blir man jo nettopp slått av følgende: Hvor påfallende lite «britisk» det finnes å vise frem i museet. Hoveddelen består av all verdens tyvegods, eller gjenstander som man ikke helt greier å forklare hvordan kom i museets eie. Benin-bronsene er bare ett av flere eksempler på ulovlig ervervet eiendom. Eventuelt kan man kalle museet for «The British Booty Museum», det britiske krigsbyttemuseet.

Hicks er tydelig på hvor han står. Arbeidsplassen hans er da også Pitt Rivers-museet i Oxford, som innehar verdens største samling av Benin-bronser. Ironisk nok lever han selv av å forske på tyvegodset fra 1897. Han begynner da også boken med å sitere en engelsk oversettelse av den svenske forfatteren Sven Lindqvists pamflett «Gräv där du står» (1978). Grav der du står. Hicks begynner sin forskning og graving der han selv befinner seg, på sin egen arbeidsplass.

Hicks argumenterer i boken med at det er nødvendig å frasi seg eierskapet til kolonitidens tyvegods, slik man de siste par tiår har begynt å gjøre med nazistenes ran av kunst på jødiske hender. Benin-bronsene er ikke «kun» et krigsbytte med titusener av kulturskatter, skipet fra Vest-Afrika og til Europa for snart 125 år siden. Benin-bronsene inngår også i et større ran som pågår hver dag museene åpner sine utstillinger, skriver Hicks.

Kulturhistorisk museum i Oslo

I listen over hvilke museer i verden som innehar deler av tyvegodset – Benin-bronsene – står også Etnografisk museum i Oslo, underlagt Universitetet i Oslo. I et vedlegg til rammenotatet «Globalt samlingsansvar», til Etnografisk museums styremøte 17. april 2020, leser jeg at museumsdirektør Nielsen i 1920–23 kjøpte inn Benin-bronsefigurer (hode, maske og hane) fra Umlauf-museet i Hamburg. Som om tyskerne hadde ervervet Benin-kunsten på lovlig vis. Ifølge museets egen oversikt har de bare hatt én skiftende utstilling av Benin-kunsten, i 1952. Tydeligvis er det i Norge som i resten av verden: Uerstattelige kunstskatter stues ned i kjellere og på lagre. Ikke nok med at man ikke kan dokumentere at man har skaffet seg skattene på ærlig vis, man gjemmer tyvegodset bort i tillegg. Kulturhistorisk Museum i Oslo har hele 55 000 gjenstander, bare en brøkdel er tilgjengeliggjort. Museet viser det ikke frem digitalt engang. På sine nettsiders forside skriver museet likevel:

«Tilveksten til samlinga var som i andre europeiske land aller størst på slutten av 1800-tallet og dei fyrste tiåra av 1900-talet. Ein gjekk ut i frå at kolonisering og industrialisering ville utradere mykje av verdas materielle mangfald, og musea meinte det hasta med å redde så mykje som mogeleg.»

Dette er portretter av samme Person, Nemlig Av Den Mektige Dronning Idia (Som
Styrte Ibo-Folket, I Dagens Nigeria, 1504-1550 – Portrettene Ble Skapt På Den Tiden)

Dette er definisjonen på hvitvasking. Usannheten om at afrikansk kunst er tryggere i Europa enn i Afrika, viser seg ikke bare ved at europeiske og amerikanske museer har solgt afrikansk kunst for millioner av kroner til private samlere de siste tiårene. Hundrevis av Benin-bronser i Liverpool ble bombet i stykker av naziregimet under andre verdenskrig.

Museum of Black Civilizations

Hicks synes være den første fra selveste Oxford University og Pitt Rivers-museet som sier klart ifra. Men i Frankrike ble debatten reist fra øverste hold allerede i 2017: Da nedsatte president Emmanuel Macron en kommisjon bestående av ekspertene Felwine Sarr (Senegal) og Bénédicte Savoy (Frankrike). Deres Sarr-Savoy-rapport kom i november 2018, med den engelske tittelen «The Restitution of African Cultural Heritage: Toward a New Relational Ethics». Der argumenterer de for at kolonitidens stjålne og ulovlig uttransport kunst, som spesielt Afrika er blitt rammet av, må tilbakeføres til de landene den ble tatt fra. I det minste at landene gis eierskap til egne kulturskatter.

Fra midt på 1600-tallet begynte DanmarkNorge å anlegge fort og kolonier ved «Den danske Guldkyst». Her gjorde dansker og nordmenn også 110.000 vest-afrikanere til slaver.

Det nye Museum of Black Civilizations i Dakar i Senegal, som åpnet i desember 2018, er ett eksempel på et nytt og moderne afrikansk museum hvor gjenstandene bedre kan vises i sitt rette element. Mange ville nok vært mer enig i at det ville vært absurd dersom kinesere eller russere hadde invadert Norge og tatt med seg Osebergskipet, for så å stille vikingskipet ut i Moskva eller Beijing. Dette er altså realiteten for afrikansk kunst i dag: Anslagsvis 95 prosent av den bevarte kunsten befinner seg utenfor Afrika. Bare i Musée du Quai Branly – Jacques Chirac i Paris befinner det seg over 70 000 afrikanske gjenstander, de færreste ervervet på lovlig vis.

“Vegg Av Benin-Bronser”, Fra British Museum (Tatt I 1897): Fra Ca 1400-1500-Tallet, Beskrivelser Av Historiske Hendelser, Skapt I Messing

Allerede ett år før Sarr-Savoy-rapporten uttalte president Macron, i en tale på Ouagadougou-universitetet i Burkina Faso: «Jeg kan ikke akseptere at en stor andel av afrikanske lands kulturarv holdes i Frankrike.» Han uttalte at han innen november 2022 ville legge til rette for midlertidig eller permanent retur av afrikansk kulturarv til Afrika. Hvor mye som reelt kommer til å bli returnert, gjenstår imidlertid å se. I desember 2020 var et vedtak om returnering oppe til votering i parlamentet, der det oppsto uenighet med Senatet.

Vi får se hvordan det går. Byråkratiet maler langsomt. Og en rekke europeiske museer frykter for sin eksistens – det er som om livsløgnen blir tatt fra dem. Men debatten synes ikke å ville forsvinne. Kunst er kunst, og tyveri er tyveri. Kolonisering smertet, og dermed vil også ekte avkolonisering smerte.

Den enes brød er den andres død

Ved inngangen til 2021 og det nye tiåret sitter jeg her også med fjorårets bok fra australsk-britiske Alice Procter. Hun har de siste årene arrangert «Uncomfortable Art Tours» i London, der hun påviser den koloniale fortiden og de lite fortalte historiene, dette som de offisielle museene fortier. I The Whole Picture: The colonial story of the art in our museums & why we need to talk about it (Octopus/Hachette) viser Procter via 22 konkrete verker hvordan fortidens sår ennå ikke er leget. Museenes kunstverk er ofte både mer komplekse og mer samtidige enn vi innser.

Jeg kommer til å tenke tilbake til min reise til Marrakesh i dagens Marokko – byen som gjennom århundrer har vært et bindeledd mellom Skandinavia og Timbuktu. Beretningene om Mansa Musa og alt gullet i Vest-Afrika gjorde sitt til at også nordmenn og dansker søkte seg til Gullkysten, som kysten utenfor dagens Ghana treffende nok ble kalt. Fra midt på 1600-tallet begynte Danmark-Norge å anlegge fort og kolonier ved «Den danske Guldkyst», like ved Akan-gullfeltene. Her gjorde dansker og nordmenn også 110 000 vest-afrikanere til slaver, for så å sende dem på skip over Atlanterhavet til umenneskelig sukkerplantasjearbeid på tre dansk-norske øyer i Karibia. Historien har slik vevet en rød blodstenket tråd fra den tradisjonelle vestafrikanske rikdom til den nyervervede rikdom i Danmark-Norge de siste tre århundrer. Noen ganger passer faktisk ordtaket om at den enes brød er den andres død.

Jeg tenker også på Kano og de avanserte kultursivilisasjonene langs Nigerelven ned til Guineabukten i Nigeria. For et halvt årtusen siden skrev Leo Afrikaneren ikke bare at han var imponert over overfloden av korn, ris og bomull i Kano, i dagens Niger. Vel så imponert var han over de rike handelsmennene og de siviliserte innbyggerne. Husene og dets vegger var bygget av en type kalk som tydeligvis imponerte den besøkende fra nord. Snøen på Atlasfjellene ligger der ennå. Men det er helst bøkene som kaller.

Dag Herbjørnsrud
Tidligere redaktør i NY TID. Nå leder av Senter for global og komparativ idéhistorie.

Relaterte artikler