Afghanske traumer

Snart fem år etter angrepet på Taliban svikter Vesten fortsatt den herjede befolkningen.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I desember 2005 tilbragte jeg flere timer daglig i lobbyen til Intercontinental Hotel i Kabul, der jeg intervjuet noen av dem som gikk forbi. Hotellet har opplevd flere tøffe perioder i løpet av Afghanistans 23 år med krig. I 1992 brukte jeg hotellet som bunker i mer enn en måned. Først mens kommunistregimet vaklet og falt, deretter mens borgerkrigen spredte seg i byen under meg. Gjennom store deler av det neste tiåret manglet hotellet både strøm og vann, og du møtte aldri en afghansk kvinne der inne.

Da jeg i 2005 satt i sofaen i hotellets lobby, hadde jeg på min venstre side en tidligere Taliban-kommandant med skjegg ned til livet, og på min høyre side en ung og vakker afghansk kvinne fra Herat, som møtte kravene om å dekke seg til kun med et løst henslengt hodesjal. De var begge medlemmer av det nye, afghanske parlamentet som ble valgt

18. september 2005. Den siste uken hadde de mottatt instruksjoner fra FN-eksperter om hva et parlament er og hvordan man skal oppføre seg. De to timer lange lunsjpausene sørget for at parlamentsmedlemmene kunne møtes mer uformelt. Mens han satt og diskuterte med kvinnen var det åpenbart at den tidligere Taliban-offiseren fortsatt var i sjokk over at hun i det hele tatt var der.

Plasstildelingen 19. desember 2005 må ha vært et enda større sjokk. Da ble parlamentet åpnet av president Hamid Karzai under tilstedeværelse av den amerikanske visepresidenten Dick Cheney, som kom 20 minutter for sent. Mannlige og kvinnelige parlamentsmedlemmer ble plassert ved siden av hverandre i alfabetisk rekkefølge – og ingen klaget på plasseringen.

Parlamentet har bevist at det ikke er et stramt kontrollert verktøy for verken Karzai eller amerikanerne. Det satte i gang med sin første oppgave i mars 2006 med en oppriktighet og profesjonalitet man kunne forvente av en langt mer erfaren forsamling. Afghanistans nye grunnlov gir parlamentet makt til å godkjenne presidentens regjering, og parlamentsmedlemmene gjorde nettopp det. De krevde høflig at hver enkelt av Karzais 25 ministre skulle vise fram sine kvalifikasjoner, fortelle hva de hadde oppnådd og ønsket å oppnå, og deretter svare på tøffe, raskt avfyrte spørsmål fra parlamentsmedlemmene. Enda mer bemerkelsesverdig var det at hele prosedyren for første gang ble sendt direkte på tv og radio. En stor del av befolkningen fulgte med. I en måned stoppet arbeidet opp mens fjetrede afghanere hørte ministre som tidligere hadde vært stammeledere og krigsherrer famle etter ord for å forklare seg.

Man kan ikke overvurdere viktigheten av et så fritt parlament og de første frie valgene afghanere har opplevd siden 1973. Omlag 6,6 millioner afghanere avga sin stemme, og 41 prosent av dem var kvinner. Kvinnene innehar nå 68 plasser eller 27 prosent av de 249 plassene i Wolesi Jirga, underhuset som kalles «Folkets hus», og en sjettedel av plassene i Meshrano Jirga, overhuset eller senatet som kalles «De eldres hus». Det gir en langt større andel kvinnelige parlamentsmedlemmer enn i noe annet muslimsk land, eller i mange land i Vesten, for den saks skyld.

Valgene avsluttet den FN-ledede prosessen som begynte i slutten av november 2001, da FNs Lakhdar Brahimi og Francesc Vendrell overtalte de afghanske fraksjonene til å møtes i Bonn for å skissere et «veikart» for fremtiden. Siden den gang har afhganerne debattert og stemt over en ny grunnlov, gjennomført frie valg av president og parlament og utnevnt lokale styrer i alle landets 34 provinser. Til nå har mer enn 60.000 militssoldater blitt avvæpnet, fem millioner barn er sent tilbake til skolebenken og enkelte helsetjenester ytes også utenfor Kabul.

Veksten i Afghanistans bruttonasjonalprodukt – ikke medregnet landets hurtigvoksende opiumsproduksjon – har vært i gjennomsnitt 17 prosent hvert år siden 2002. I år forventes BNP-veksten å nå 14 prosent, og regjeringen vil finansiere 60 prosent av sitt årlige budsjett med egne midler i stedet for fra vestlige og andre givere – selv om midlene til hele budsjettet for utvikling og rekonstruksjon fortsatt kommer fra giverland. Like fullt vil de totale midlene staten har til rådighet kun utgjøre 5,4 prosent av ikke-narkotikarelatert BNP i 2006. Det er «mindre enn noe land med data,» ifølge Afghanistan-ekspert Barnett Rubins siste rapport, Afghanistan’s Uncertain Transition from Turmoil to Normalcy, utgitt av Council on Foreign Relations, i mars 2006. Rubin påpeker også det illevarslende i at den økonomiske boomen etter krigen nå er i ferd med å ta slutt.

De siste fem årenes forsøk på å gjenreise den afghanske staten har vært avhengig av fire aktører. På den afghanske siden finner vi Karzai og hans ministere, krigsherrene og de hardtarbeidende menneskerettighetsforkjemperne. Det internasjonale samfunnet har blitt ledet av generalsekretæren i FNs spesialrepresentant i Afghanistan.

De mest innflytelsesrike internasjonale representantene har vært amerikanerne, ført an av den amerikanske ambassadøren og de amerikanske generalene som etter tur har ledet koalisjonsstyrkene på 23.000 soldater. Flesteparten av dem er amerikanere som jakter på medlemmer av Al Qaida.

Til å begynne med avslo USA hjelp for å bevare freden i Afghanistan. En nyere deltaker i denne aktiviteten i Afghanistan er Nato, som siden august 2003 har ledet Den internasjonale sikkerhetsstyrken (Isaf), bestående av 8000 mann, i Kabul. I år sender Nato 11.000 nye soldater som skal organisere gjenoppbyggingsteam i 23 av landets 34 provinser. Neste år vil Nato også overta kommandoen over amerikanske styrker.

Det er nå fem år siden George W. Bush erklærte seier i Afghanistan og hevdet at terroristene var knust. Siden slutten av 2001 har koldtbordet av internasjonale militær- og utviklingsstyrker stadig blitt større. Hvordan har det seg da at Afghanistan igjen er på randen av kollaps? Årsaken, i korte trekk, er invasjonen av Irak: Washington har ikke tatt gjenoppbyggingen av staten Afghanistan alvorlig, men kastet seg i stedet ut i en resultatløs krig i Irak. For Afghanistan har konsekvensen vært for få vestlige tropper, for lite penger og mangel på samstemt strategi og vedvarende handlingsinitiativ fra vestlige og afghanske ledere.

Som følge av dette er Taliban-bevegelsen igjen på offensiven, og har gjort en tredjedel av landet uregjerlig. Sammen med Al Qaida forsøker Taliban-ledere å etablere nye baser på grensen mellom Afghanistan og Pakistan. De får støtte fra Afghanistans revitaliserte opiumsindustri, som har bidratt til vidtrekkende korrupsjon og lovløshet, spesielt i sør. Landets enorme valmueavling blir omgjort til opium og deretter heroin for eksport, som nå står for nesten 90 prosent av det globale markedet. Vårens avling ventes å være større enn noen gang, og rapporter antyder at narkotikasmuglere i stadig større grad inngår allianser med Taliban-krigere.

I februar 2006 signerte Karzai, FN og en rekke nasjoner et femårig gjenoppbyggingsprogram som på nytt fastslår verdens forpliktelser overfor Afghanistan, mens Kabul til gjengjeld forplikter seg til å gjenreise staten.

Programmet kan vise seg å være for lite, for sent – selv om det blir gjennomført til fulle. Rubin påpeker at den afghanske regjeringen vil måtte stå til rette for enhver svikt i oppnåelsen av programmets ambisiøse mål, mens det samme ikke gjelder for de vestlige nasjonene som var med på å finansiere dem. Vi har sett det samme mønsteret i Irak og Sudan. Det internasjonale samfunnet gir løfter som aldri innfris, bare for å gi dem på nytt noen år senere, i ny innpakning.

Natos øverstkommanderende, den amerikanske generalen James Jones, liker å hevde at Afghanistans største problem er narkotika, ikke Taliban. Men dersom man ikke tar for seg Taliban, kan man heller ikke få bukt med narkotikaproblemet.

Jeg er blitt fortalt at den amerikanske regjeringen har krevd at Nato blir mer aktive fordi den utskjelte Donald Rumsfeld er desperat etter å sende noen amerikanske tropper hjem før kongressvalget i november. Om lag 3000 av de 23.000 amerikanske soldatene som nå er utstasjonert i Afghanistan skal etter planen sendes hjem i løpet av sommeren. En begynnende amerikansk tilbaketrekking midt i Talibans aggressive tilbakekomst gjør naturligvis Karzai og hans regjering rasende. Det er spesielt desillusjonerende for millioner av afghanere, som i motsetning til irakerne fortsatt forbinder amerikansk militært nærvær med sikkerhet, internasjonal økonomisk hjelp og gjenoppbygging.

I Irak ønsker praktisk talt hele befolkningen at amerikanerne skal forsvinne, uansett hvor glade de måtte være for at Saddam Hussein ble avsatt. Men den nye afghanske regjeringen er avhengig av USAs ledelse og evne til å overbevise resten av verden om å støtte gjenoppbyggingen av landet. USA må sette penger bak løftene og vise seg villig til å fortsette arbeidet, men gjør ingen av delene.

Siden 2003, da Taliban først begynte å reise seg igjen, har de gradvis modnet og utviklet seg med hjelp av Al Qaida, som har reorganisert og lært dem å bruke mer sofistikert taktikk i sine militære operasjoner. Omtrent 1500 afghanske sikkerhetsvakter og sivile ble drept av Taliban i fjor, og 300 er allerede drept i år. Det har vært 40 selvmordsaksjoner i løpet av de siste ni månedene, mot fem de siste fem årene. 295 amerikanske soldater og fire CIA-ansatte er blitt drept i Afghanistan siden 11. september 2001 – 140 i fiendtlige angrep.

Ann Jones ankom Kabul i desember 2002, omtrent ett år etter at USA sluttet å bombe landet. Hun begynte å jobbe for en liten, men effektiv ikke-statlig organisasjon kalt Madar, som betyr mor. Organisasjonen ble startet noen år tidligere for å hjelpe kvinner som hadde blitt enker som følge av landets mange konflikter. I boka Kabul in Winter: Life without Peace in Afghanistan, som er utgitt av Metropolitan, forteller Jones om sine besøk hos nedbrutte afghanske kvinner i fengsel, og hvordan hun underviste kvinnelige lærere i engelsk – jobber som ingen andre ville ha.

Hun skriver innsiktsfullt om Washingtons favorisering i forbindelse med økonomisk hjelp til utviklingsprosjekter. Den største entreprenøren for utdanning i Afghanistan er Creative Associates International, et konsulentfirma med base i Washington som har nære forbindelser til både Pentagon og det amerikanske utenriksdepartementet. I 2003 fikk firmaet en kontrakt verdt 60 millioner dollar fra det amerikanske bistandsorganet US Agency for International Development for å etablere barneskoler i Afghanistan. Avisa The Washington Post har nylig avslørt at prosjektet ble en fiasko. Barneskoler som kostet 174.000 dollar å bygge kunne vært bygget av afghanske firmaer for 20.000 dollar eller mindre.

I boka Three Cups of Tea: One Man’s Mission to Fight Terrorism and Build Nations, utgitt av forlaget Viking, forteller journalisten David Relin historien om den kjente fjellklatreren Greg Mortenson, som er enda mer fryktløs enn Jones. Mortenson bestemte seg for å bygge en skole i det mest avsidesliggende hjørnet av nordlige Pakistan, et sted som er ukjent selv for de fleste pakistanere.

Det tok ham tre vanskelige år å bygge den første barneskolen i Korphe, men i løpet av de neste tre månedene hadde han bygget tre skoler til. Han forsto med en gang hvorfor så mange eksperter har konkludert med at det å forbedre livet til folk i slike områder er avhengig av at jentene går på skole. Til nå har han bygget 55 skoler i det nordlige Pakistan og Afghanistan, med til sammen 24.000 elever.

Både Mortenson og Jones uttrykker en bønn om at amerikanere tar lærdom av historien, noe Bush-administrasjonen konsekvent har nektet å gjøre. Bush besøkte Kabul for første gang 1. mars 2006, i kun noen få timer, og bemerket at alt så ut til å gå glimrende. I sine lysere øyeblikk husker Afghanistans tidligere konge Zahir Shah, nå 92 år gammel, det første amerikanske presidentbesøket i Kabul. President Dwight Eisenhower kom også på et dagsbesøk. Det skjedde 9. desember 1959, da den 45 år gamle kongen regjerte landet og ble betraktet som ung. Shah husker at han ba Eisenhower om mer økonomisk hjelp til det lutfattige landet, så vel som diplomatisk hjelp til å forbedre Afghanistans stadig dårligere forhold til Pakistan og amerikansk nærvær for å beskytte landet. Hjelpen han fikk var spinkel og inkompetent. Enkelte ting forandrer seg aldri. n

© 2006 The New York Review of Books

Ahmed Rashid er en pakistansk journ alist og skribent. Han er forfatter av bestselgeren Taliban og den nylig utgitte Jihad: The Rise of Militant Islam in Central Asia. Han er bidragsyter for BBC og skriver i en rekke aviser, deriblant Daily Telegraph og International Herald Tribune.

Oversatt av Marit Bromark

---
DEL

Legg igjen et svar