Afghansk girl power

Om du ønsker å drive en jenteskole i Afghanistan, kan det hende du må sjekke vannforsyningen for gift hver morgen. Er det verdt det?

Bianca-Olivia Nita
Filmkritiker i Ny Tid / Modern Times Review. Bosatt i Rotterdam.

What Tomorrow Brings

Beth Murphy

USA

Utdanning for kvinner er et sensitivt tema i Afghanistan. Det er vanlig med angrep fra opprørere som er imot at kvinner utdannes – men ofte ligger de mest grunnleggende utfordringene innen familiene til jentene det angår, og samfunnet de er en del av. Det kan synes nytteløst å prøve å finne løsninger på denne knipen, men den amerikanske dokumentaristen Beth Murphys film What Tomorrow Brings forteller noe annet. Filmen bringer håp rundt det som ofte fortoner seg som en håpløs kamp, og får deg til å innse at den virkelige faren ikke ligger i selve kampen, men heller i den medlidenhetsslitasjen vi gir etter for når vi opplever vanskeligheter vi ikke oppfatter som våre egne.

Det er nettopp denne slitasjen på engasjementet regissør Murphy ønsker å gjøre noe med. Opptakene til What Tomorrow Brings strakte seg over en periode på åtte år, og beretter om dagliglivet ved Zabuli Education Center, en skole for jenter i området Deh Sabz, ikke langt fra Kabul. Under spørreseansen ved Movies That Matter-festivalen i Haag, sa Murphy: «Jeg ville at filmen skulle bli et svært nærgående portrett av lærerne og elevene, både i hjemmene deres og på skolen.» Og det er nøyaktig dét filmen er blitt.

Søsterskap

Skolen ble grunnlagt av Razia Jan, en afghansk kvinne som etter flere tiår i USA bestemte seg for å vende tilbake til Afghanistan og bidra til å gjenoppbygge landet. Jan var modig og hardnakket nok til å opprette en skole for jenter, til tross for det lokale presset om å lage en skole for gutter i stedet. Helt fra starten av trengte hun samtykke fra landsbyens eldre – en gruppe menn med lav utdanning – som fortalte henne at det var menn som burde utdannes, ettersom de er «Afghanistans ryggrad». Jan nektet å gi opp, og svarte at om menn er ryggraden, er kvinnene landets øyne, og uten dem er alle mennene blinde. «Kampene er annerledes, men målene er alltid de samme,» sier Jan, og refererer til at det universelle målet for alle lærere er å gi sine elever de beste mulighetene i livet. Likevel kan utfordringene som melder seg på veien frem mot et slikt mål være svært ulike. På Zabuli Education Center blir vannet undersøkt hver morgen for å være sikker på at det ikke er forgiftet, og skolejentenes vesker blir sjekket ved inngangen.

For å få sin barnebrud, lovte han bort sin egen datter til sin nye svigerfar.

Men om det skulle være ett ord som karakteriserer atmosfæren i filmen, er det «søsterskap». Det er et bånd jentene imellom, og mellom dem og lærerne deres. På mange måter er senteret mye mer enn bare en skole: «For hver eneste én av disse jentene er skolen et slags paradis. Hjemme blir de alltid utskjelt eller får ørefiker av brødrene sine fordi de ikke serverer dem vann, eller onklene er sinte fordi de kommer inn i rommet uten å ha dekket til håret. Budskapet de alltid får, er at de ikke er gode nok. Og så kommer de til skolen, og vi forteller dem at de er de beste og at vi er her for å hjelpe dem. Det utgjør hele forskjellen, og får jentene til å vokse og finne den styrken de trenger for å hevde seg,» sier Jan.

Det virker som om jentene lever i to separate verdener samtidig. Ved å portrettere livene deres fra forskjellige vinkler, vitner kameraet uunngåelig om mennenes overveldende makt – og den forskjellsbehandlingen de utsetter kvinner for, som reduserer kvinnene til rene objekter.

Av og til fremstår mennenes bekymringer som latterlige: En gruppe lokale menn er bekymret for at vinduene i den nye skolen ikke er plassert høyt nok på bygningen, slik at jentene kan bli sett fra gaten. Andre ganger kan farene knyttet til makten deres bli smertelig åpenbare. Når faren til en av skolejentene tar en 16-åring til sin kone nummer to, holder han datteren sin borte fra skolen; for å få sin barnebrud, lovte han nemlig sin nye svigerfar sin egen datter som brud.

«For hver eneste én av disse jentene er skolen et slags paradis.»

Gjennom hele filmen virker det etter hvert åpenbart at denne spesielle formen for patriarkal makt hviler på en udiskutabel sosial orden, og ikke på den indre styrken hos disse spesifikke mennene. I stedet for å virke kraftfulle, fremstår alle som umodne, privilegerte tenåringer, helt på det rene med sitt kjønn; sta og klare til å lyve når det viser seg at avgjørelsene deres var gale.

Utvikling over tid

Det som gjør denne filmen så kraftfull, er at den følger utviklingen av skolen og jentenes liv over en tilstrekkelig lang periode. På denne måten rekker den ikke bare å avdekke nåværende kamper, men også til å se bakover og erfare at i det lange løp kan små steg vise seg å bli gigantiske.

Skolen til Razia Jan uteksaminerte sitt første kull i desember 2015, og har nå 625 jenteelever som får muligheten til å lære, bli selvsikre og knytte seg til hverandre. Vi får også se at de samme fedrene som opprinnelig var mot at døtrene deres skulle ha utdanning, nå er stolte av jentene og forbløffet over hva de kan oppnå.

Likevel: Selv om mye helt sikkert endres, er fremtiden ennå uviss. Å utdanne jenter i Afghanistan kan nok bli sett på som en modig handling. Men historien om denne skolen og dens elever handler ikke om dette. Den handler snarere om hvordan dette motet brakte håp og grunnleggende endringer både i jentenes liv og i samfunnets mentalitet. Dessuten, What Tomorrow Brings forteller oss den sanne historien om hva én kvinnes besluttsomhet, styrke og utholdenhet kan utrette i verden, med ett steg av gangen.

---
DEL