Afghanistans skolejenter taper

Jenteskoler blir taperne når bistandskronene forsvinner. Det spår Ehsanulla Ehsan, grunnleggeren av et av de mest vellykkede utdanningsprosjektene for kvinner i Afghanistan.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Denne uka arrangeres Afghanistan-uka for andre gang. Arrangementet er i regi av Afghanistankomiteen og har bidragsytere som Christian Michelsens institutt (CMI) og Institutt for fredsforskning (PRIO), og samler rundt førti forskere, politikere og eksperter fra Afghanistan, Norge og andre land. Profilerte personer som journalist og analytiker Kate Clark, menneskerettighetsaktivist Horia Mosadiq og forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide vil delta i debatter om Afghanistans fremtid. I løpet av uka vil diskusjonene handle om hvilke hovedutfordringer landet står overfor nå, og hvordan det internasjonale samfunnet kan støtte Afghanistan. Onsdag 25. mars avholdes et seminar om utdanning. I den forbindelse besøker Ehsanulla Ehsan Oslo for å delta som en av talerne på seminaret. Ehsan er grunnlegger av Kandahar-instituttet for moderne studier i Afghanistans nest største by. Instituttet, som ble grunnlagt i 2006 med hjelp fra kanadiske myndigheter, er en skole primært for kvinner fra 16 år og oppover, og tilbyr utdanning i administrasjon- og ledelsesfag, regnskap, kommunikasjon, digitale ferdigheter og engelsk. Skolen er et merkbart utradisjonell i Kandahar, der kvinner sjelden får komme ut av huset uten å være i følge med en mann. Kvinnene som fullfører studier ved instituttet får seg gjerne arbeid i ideelle organisasjoner, eller de får stipender til å studere videre enten i Afghanistan eller i utlandet. Suksess med skyggeside. Kandahar-instituttet har blitt fremhevet som en solskinnshistorie. For en billig penge kan kvinner i Kandahar sikre seg utdanning der. Det koster bare én dollar i måneden å være elev ved instituttet, og dermed møtes folk fra flere lag i samfunnet der. Det afghanske skoleprosjektet kunne per november 2014 rapportere at 600 elever fra Kandahar-instituttet har funnet seg arbeid i lokale, nasjonale og multinasjonale organisasjoner etter endt skolegang. Ehsanulla Ehsan svarer både ja og nei på spørsmålet om skolen er en suksess: «Oppslagene i media forteller meg at den er en suksesshistorie, men den kan bli kortvarig.» Etter at vestlige land en etter en har trukket seg ut av Afghanistan, tørker den sivile bistanden sakte, men sikkert ut. Ehsan frykter at det nettopp er områder som utdanning for kvinner som først rammes når den internasjonale støtten forsvinner. Afghanistan er fullstendig avhengig av internasjonal bistand. Regjeringen sliter med å få økonomien på fote etter ti år med krig. Når kanadiske tropper trakk seg ut av landet i 2011, falt bistandsansvaret på USA. Men støtten derfra stoppet i 2013. Kandahar-instituttet har siden da overlevd på private donasjoner, men måtte kutte ned på skoleprosjekter som ikke var direkte yrkesrettet, som kjøkkenhagedyrking og håndverksarbeid. Ehsan advarer at Afghanistan er et delt problem: «Hvis det internasjonale samfunnet trekker seg nå, vil ekstremisme vokse frem på kort tid. Det er en trussel, ikke bare mot Afghanistan, men mot hele verden,» sier Ehsan. Aksept for utdanning. Ehsan er opptatt av at gevinsten ved utdanning for kvinner ikke bare er økonomisk: «Det at disse kvinnene får utdanning endrer holdningene til hele familier,» forteller han. Familier som tidligere ikke har tillatt barna å se på tv, har nå fått døtre med datakunnskaper. «Plutselig åpnes dører for dem, og de får mulighet til utsyn og bredere innsikt. Det trenger Afghanistan,» tror Ehsan. Arbeidet med å skape aksept for instituttet har tatt lang tid, men nå mener Ehsan at han ser en holdningsendring. Ehsan har selv blitt truet på livet, både i brevform og på mer direkte måter. Allikevel har skolen vunnet lokalsamfunnets tillit gjennom møter med ledere og andre beslutningstakere. «Det er store forventninger til at utdanning vil gi flere arbeid. Kvinner ser at andre får jobb etter å ha gått på Kandahar-instituttet, og de vil selv gå der, få en jobb og gjøre nytte for seg,» sier Ehsan. Instituttet følger islamsk ideologi, og på skolens vegger er det malt verselinjer fra Koranen som handler om betydningen av utdanning. Disse viser instituttets ledelse til skeptikerne for å overbevise dem om at det kvinnene lærer, er vel innenfor rammene av islam. I 2014 ble skolebussen, full av studenter, angrepet av en gruppe som var kritiske til skolen. De kastet steiner på bussen, og flere av studentene ble skadet. Etter denne hendelsen oppsøkte skoleledelsen religiøse ledere og lokale myndigheter, og sammen fikk de steinkasterne til å besøke skolen. «Mange har fordommer mot skolen som ikke stemmer, men vi viser dem for eksempel at kvinnene dekker seg til,» sier Ehsan. Kvalitetslæring. Ehsan er opptatt av at Kandahar-instituttet skal tilby kvalitetslæring til sine elever. Han bekymrer seg for at de offentlige grunnskolene i landet i for stor grad teller hoder, og i mindre grad tilbyr elevene gode nok lærere.

«Mangelen på en utdanningsminister vanskeliggjør bistandsarbeidet» Magnussønn Watterdal

Dagens nivå på skolegang i Afghanistan er høyt hvis man sammenligner med tall fra før den amerikanske invasjonen. Under Talibanstyret i perioden 1996–2001 hadde nesten ingen jenter tilgang til utdanning. Nå anslår UNICEF at 40 prosent av afghanske jenter og 66 prosent av afghanske gutter får grunnskoleopplæring. Det afghanske utdanningssystemet legger opp til at alle barn skal gjennomføre 12 års skolegang. Allikevel gjennomfører bare 20 prosent av jentene og 40 prosent av guttene utdanningsløpet. Mange jenter tas ut av skolen når de nærmer seg pubertetsalder. «Dermed er all innsatsen man har lagt inn på å gi jenter utdanning fånyttes,» sier Ehsan. Men det som bekymrer rektoren mest er at kvaliteten på læringen er svak. Ifølge Terje Magnussønn Watterdal i Afghanistankomiteen, en av de andre talerne på seminaret om utdanning under Afghanistan-uka, er kvaliteten på afghanske lærere ikke god nok: «Studenter som nesten ikke kan lese og skrive blir tatt opp til lærerstudiet,» forteller han. Dersom skolen bare har mannlige lærere, er sjansen større for at jentene forsvinner. Men det mangler kvinnelige lærere, og det er svært vanskelig å sende de få som finnes til rurale strøk, der de trengs mest. Maktkamp. På Kandahar-instituttet drives det også opplæring i generelle sivile ferdigheter, som evnen til å orientere seg før man går til stemmeurnene, å vite hva slags rettigheter man har, og borgerdeltakelse på samfunns- og politisk plan. En av Ehsans hjertesaker er å få opplæring i slike ferdigheter inn i den nasjonale læreplanen: «Dessverre er dette et felt som havner i skyggen av regjeringens pågående maktkamp,» tror han. Afghanistans regjering har utviklet seg til det Ehsan beskriver som et «tohodet monster». Den såkalte enhetsregjeringen, der makten er delt mellom Abdullah Abdullah fra Den afghanske nasjonalkoalisjonen og Ashraf Ghani av Uavhengighetspartiet, har ennå ikke klart å stable på plass en fullstendig regjering, ett år etter valget. Utdanningsministerposten har stått tom like lenge. Det er en stor utfordring i et så topp- og detaljstyrt land som Afghanistan, ifølge Watterdal i Afghanistankomiteen: «Mangelen på en utdanningsminister vanskeliggjør bistandsarbeidet, og mange afghanske lærere sitter demotiverte igjen uten å ha fått utbetalt lønninger.» Allikevel tror Watterdal at det er stor vilje til å få flere i utdanning både blant politikerne og i befolkningen. I de mest krigsherjede regionene i Afghanistan er det vanskelig å komme i dialog med de opposisjonelle gruppene om støtte til utdanning. Men gjennom lokale lederne er det mulig å drive påvirkningsarbeid. «Det nytter! På en av jordmorskolene skulle de fylle femti plasser. Det var hele 500 søkere. Jenter vil ha utdanning, og det er en voksende aksept for å gi dem adgang til det,» sier Watterdal.

---
DEL