Hver sommer vandrer nomadene til høylandet i Sentral-Afghanistan på jakt etter beitemarker for saueflokkene sine. Og hvert år blir mange mennesker drept som resulat av den tilsynelatende uløselige konflikten mellom nomadene og de fastboende bøndene. Enda flere lever i frykt for hverandre og for fremtiden. Vi besøkte et lite, værhardt bygdesamfunn i Nawur-distriktet og snakket med de fattige bøndene blant annet om hvordan de opplever konflikten med nomadene. Konflikter mellom bønder og nomader er verken et nytt fenomen eller unikt for Afghanistan. Dette har vært et problem i mange tusen år.
Faktum er imidlertid at problemet vokser mange steder rundt om i verden. Årsakene er mange: eksplosiv befolkningsvekst, manglende fokus på utvikling av landsbygda hos den politiske eliten nasjonalt og internasjonalt, begrenset tilgang til dyrket mark, samt mangel på beiteområder. I tillegg kommer tørken og de andre konsekvensene av klimaendringene som i økende grad preger land som Afghanistan. Menneskene i den lille, isolerte og fat- tige landsbyen Bala Sarbarykak i Nawur-distriktet lengst nord i Ghazni-provinsen lever i frykt for konflikten som oppstår hver vår, når nomadene kommer med sauene i sin evige jakt på beitemarker.
Isolert. De siste årene har Ghazni-provinsen hatt langt mindre snø og regn enn vanlig, og tørken og ekstreme temperaturforskjeller preger området. Vintrene er iskalde og lange, siden store deler av provinsen ligger på godt over 3000 meters høyde over havet, mens somrene er varme og tørre. Fjell, stein, høyfjellsdaler og enorme heier preger det utrolig vakre, men golde landskapet i Nawur-distriktet. Landsbyen Bala Sarbarykak er avstengt fra omverdenen fra desember til mars hvert år på grunn av snø. Det finnes ingen veier, kun stier og tråkk der folk bare kan ta seg frem til fots, med esler, hester eller firehjulstrekkere fra midten av april til slutten av november – før vinteren igjen isolerer de få familiene som lever i den lille bygda, og i de mange små nabobygdene.
Afghanistankomiteen bidro i 2014 med humanitær bistand til de 200–300 menneskene i landsbyen. I år får de bistand til en mer varig forbedring av sine levekår. De vil få hjelp til å bygge en landsbybrønn med penger fra private givere i Norge, og bøndene får hjelp til å komme i gang med å dyrke grønnsaker i stedet for bare hvete og bygg. I en landsby hvor de fleste av barna bærer tydelig preg av under- og feilernæring vil et mer variert kosthold føre til store forbedringer for helse og utvikling. I årene fremover vil komiteen jobbe med lokale og regionale myndigheter for å heve levestandarden for barn, kvinner og menn, både i Bala Sarbarykak og andre landsbyer rundt som sliter med liknende problemer.
Dette omfatter folkeopplysning om helse, hygiene og ernæring, utvikling av enkle vannings- og irrigasjonsanlegg, etablering av små kvinnestyrte landbruks- og håndverkskooperativer, og sist men ikke minst utdanning i form av lese- og skriveopplæring. I tillegg planlegges det å invitere til dialog mellom bønder og nomader, slik at de kan leve fredelig side om side og i fellesskap utnytte de begrensede naturressursene på en mer bærekraftig måte en gang i fremtiden.
Manglende skolegang. Mange av de mest velstående familiene har for lengst forlatt landsbyen og slått seg ned i Ghazni by, Kabul og andre storbyer. Kun de fattigste har blitt igjen, uten et annet alternativ enn det harde livet på den afghanske landsbygda. Menneskene i Bala Sarbarykak er glade i og stolte av landsbyen, der tidligere generasjoner har jobbet og slitt og skapt et lite bydgesamfunn med stort samhold og tette bånd. Afghanistankomiteen besøkte landsbyen på veien mellom Kabul og regionkontoret i Jaghori lenger sør i Ghazni-provinsen.
Vi intervjuet en del av barna, kvinnene og mennene i Bala Sarbarykak om hvilke utfordringer de møter i hverdagen, om hvilke tanker de gjør seg om fremtiden og om drømmene de har for seg selv og den lille bydga. Ingen av jentene i landsbyen går på skole, da den nærmeste barneskolen ligger en times gangavstand unna og ingen av foreldrene tør å slippe jentene av gårde på den lange og farefulle skoleveien. Foreldrene har mye å gjøre på gårdene i de intense vår- og sommermånedene skolen holder åpen.
Skolene i denne delen av Afghanistan er på grunn av snøen og vinterkulda stengt fra midten av november til det afghanske nyttår i slutten av mars hvert år. Skolen tilbyr undervisning fra første til sjette klasse. Nærmeste ungdomsskole ligger altfor langt unna til at det er et reelt tilbud til ungene i landsbyen. De fleste av guttene har gått noen få år på skolen, og har grunnleggende ferdigheter i lesing, skriving og regning.
Konflikten med nomadene. Evaz er 45 år og bor i landsbyen. Han har åtte barn – to gutter og seks jenter. Han forteller at afghanske myndigheter ikke har gjort noe som helst for landsbyen så lenge han kan huske, Innbyggerne føler seg glemt og oversett av alle, sier han. Han forteller videre at livet alltid har vært vanskelig i denne delen av Afghanistan, men at det har forverret seg dramatisk de siste tre til fire årene.
Den største utfordringen han og de andre i landsbyen har, er manglende sikkerhet, tørke og mangel på dyrkbar mark. I tillegg til at de dyrker hvete og bygg på jordene i dalen nedenfor landsbyen, dyrker de eldgamle, hardføre hvetesorter på små jordstykker oppe i de tørre åsene rundt landsbyen. Arbeidsinnsatsen er stor, men avlingene er små. Når kuchinomadene kommer med buskapen sin, spiser de ofte opp hveten slik at bøndene har lite eller ingenting igjen for alt slitet.
Det er vanskelig å laste nomadene for dette – åsene og fjellene er deres tradisjonelle og hevdbundne beitemarker. Bøndene er redde for kuchinomadene, som har jaktvåpen, mens bøndene selv ikke har noe å forsvare seg med. For to år siden, forteller Evaz, kom nomadene nesten helt inn i landsbyen. Da rømte innbyggerne opp i fjellene, der de gjemte seg i over to døgn til nomadene hadde reist videre. Da landsbyboerne kom tilbake, var storparten av avlingene spist av nomadenes sauer, og mange av de få eiendelene deres var borte.
Når kuchinomadene kommer med buskapen sin, spiser de ofte opp hveten slik at bøndene har lite eller ingenting igjen for alt slitet.
Samtidig som bøndene er redde, er det også et faktum at nomadene stadig blir fordrevet fra område etter område de har brukt som beitemarker i uminnelige tider. Konflikten mellom de bofaste bøndene fra hazarafolket og nomadene har vart i mange hundre år. Problemene ble forverret da den afghanske kongen Abdul Rahman Khan innførte en jordreform sent på attenhundretallet. Samtidig som de bofaste bøndene utvidet jordbrukområdene sine og mange hazaraer ble oppmuntret (eller tvunget, som noen hevder) til å flytte fra byene i sør til høyslettene i denne delen av Afghanistan, fikk også nomadene utvidede beiterettigheter. Dette resulterte i nye konflikter i mange deler av landet som stort sett har vært ignorert av senere regjeringer, også av Karzairegjeringen.
Stor nød. Abdul Hamid er fem år gammel landsbygutt, et av seks søsken. På grunn av underernæring har han problemer med å bruke bena. Først i vinter lærte han seg å si «mamma» og «pappa». Familien måtte selge flere av sauene sine og låne penger fra slekt og venner for å ta med seg gutten til en lege i Kabul. Av legen fikk de vite at gutten ikke fikk nok mat og vitaminer, og at mangel på mat og hardt fysisk arbeid under svangerskapet hadde ført til at gutten ikke utviklet seg på samme måte som de fleste andre barn. Rådet til legen var at gutten skulle spise både mer og sunnere mat.
Det er lettere sagt enn gjort. Golsum, mor til seks barn, er ikke helt sikker på hvor gammel hun er – men antagelig er hun i slutten tyveårene. Hun har vanskelig for å uttrykke hva hun ønsker både for seg og for barna sine; dette er et tradisjonelt samfunn der kvinnene ikke så lett snakker med folk utenfra, spesielt ikke med fremmede menn. Men etter en stund forteller hun lavmælt at hun veldig gjerne kunne tenke seg å lære å veve, slik at hun kan lage tepper av den flotte saueulla de har i bygda. Teppene kunne de solgt på markedet i distriktssenteret, eller til og med i Ghazni by eller Kabul, sier Golsum. Det kunne gitt sårt trengte inntekter til familien, og en velkommen sysselsetting gjennom de lange vintermånedene da det er lite å gjøre og bygda er isolert fra omverdenen.
Golsums idé har ført til at Afghanistan-komiteen har startet yrkesopplæring for ungdom og kvinner i Bala Sarbarykak og de andre små bygdene i denne delen av Nawur-distriktet. Golsum har også et håp om at myndighetene ville bygge en liten helsestasjon i området, da den nærmeste ligger i sentrum av nabodistriktet Behzud. Det er langt til Behzud, minst en lang dags reise til fots eller med esel, eventuelt tre–fire timer med bil hvis man har råd til å betale noen for å komme å hente dem den lange veien fra nabodistriktet. Ingen i bydga har selv tilgang til bil eller motorsykkel. Hva den nye samlingsregjeringen under president Ashraf Ghani og Abdullah Abdullah kommer til å gjøre for å få til en løsning av konflikten mellom nomader og bønder, er ennå uklart.
I mellomtiden fortsetter Abdul Hamid, Golsum, Evaz og alle de andre i den lille bygda i Nawur å håpe på at de vil bli hørt og rådspurt, at fremtiden kanskje kan bringe fred, og at det blir muligheter til et nytt og bedre liv for menneskene i denne bortgjemte delen av det vakre, men krigsherjede Afghanistan.
