Afghanistan falt som et korthus – men hva nå?

Verden frykter en borgerkrig i Afghanistan. Det er all grunn til å følge med på utviklingen i Pakistan og Sentral-Asia også.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det har blitt sagt om krigen i Afghanistan at den er feilslått i forhold til de målene USA har satt seg, nemlig å eliminere trusselen fra et globalt terror-nettverk. Derfor har opinionen blitt stadig mer anti-amerikansk etter hvert som minnene fra 11. september har blitt visket ut.

USA har av den grunn kjempet mot tre tidsfaktorer i Afghanistan: ikke bare innledningen av ramadan; ikke bare den kommende vinteren; men også en økende krigsmotstand i hele verden.

Men USA har aldri vært innstilt på å vinne denne krigen i løpet av noen uker. De har aldri vært av den mening at bombene skulle gjøre jobben i Afghanistan. De har hele tiden sagt at dette kommer til å bli en langvarig krig, og de har vært innstilt på å sende både spesialstyrker og bakkestyrker mot soldatene til taliban og al Qaida.

Nå kan det hende at de slipper det. Anti-taliban-styrker har inntatt Mazar i-Sharif, Herat, Kabul, Kandahar og Jalalabad. Taliban-regimet er på flukt, og i skrivende stund kan det se ut som om krigen er vunnet. Men fortsatt vet ikke Nordalliansen og USA hva som venter dem videre i det sørlige Afghanistan, der bombene fortsetter å falle. Det fins ennå «lommer» i nord som anti-taliban-styrkene ikke har tatt. Dessuten er terroristene fortsatt på frifot. Ingen vet noenting om hvor Osama bin Laden befinner seg akkurat nå.

Krigen er ennå ikke ført til veis ende i Afghanistan. Men mye tyder på at den militære seieren er sikret.

Amerikanerne nølte

Etter fem uker er viktige mål på den lange lista nådd: Først slo USA ut talibans luftvernsstillinger slik at amerikanske fly ikke skulle bli skutt ned. Det gjorde de i løpet av krigens første uke.

Så sikret de seg støttepunkter i nord: flyplasser, veier og byer, slik at flybårne styrker kunne lande trygt i Afghanistan, nødhjelp kunne sendes inn og våpenforsyninger til Nordalliansen kunne fraktes fra Uzbekistan til frontlinjene i nord.

Det målet satt lenger inne. Og den viktigste grunnen til det, var at USA ikke ønsket å bombe talibans framskutte posisjoner i nord. Amerikanerne ventet på en politisk løsning for Afghanistan; en løsning som innebar at den eneste levedyktige regjeringen for dette sønderrevne landet måtte bestå av både pasjtuner, uzbeker og tadsjiker. Et styre basert på bare to, eller tre – inkludert de shia-muslimske hazaraene – ville aldri bli godtatt i den største etniske gruppa i landet; pasjtunerne. Dessuten ville Pakistan ikke ha noe av en slik løsning.

Derfor var – stikk i strid med de inntrykkene vi fikk – krigen i Afghanistan en ganske liten krig. Langt inne i bombingens fjerde uke var antall flytokt over dette svære landet bare 63 pr. dag, mot 500 daglige flytokt over bittelille Serbia i 1999 og 1500 flytokt over Irak i 1991.

Riktignok tok USA etter hvert i bruk B 52-fly, som ikke har presisjonsvåpen ombord. Og de brukte et par av de såkalte «daisy cutters» som er på størrelse med en liten bil og som skaper svære kratere i landskapet. Men strategisk bombing av taliban-styrkene ble først satt ordentlig igang i begynnelsen av forrige uke, skal man tro rapportene.

Etter hvert fikk amerikanerne nok av den fruktesløse diskusjonen om et framtidig politisk styre. Seks prosesser løp parallelt, og ingen av dem lot til å skape noe levedyktig alternativ: I Roma satt den tidligere kongen, Zahir Shah, som etter hvert gikk inn i en meget skjør allianse med Nordalliansen. Iran, som kastet sin egen monark i 1979, var skeptisk til Shah og støttet de såkalte Kypros-samtalene som involverte afghanere skeptisk til den gamle kongen. Pakistan hausset opp en gruppe pasjtunere i eksil, og innkalte til stormøte i Peshawar som kongen nektet å delta på. En arbeidsgruppe bestående av USA, Italia, Iran og Tyskland hadde møter i Geneve for å prøve å skjære igjennom, en afghansk støttegruppe av europeiske stater gjorde det samme, og rundt et annet bord satt den såkalte 6+2-gruppa, som besto av USA, Russland og de seks grensestatene til Afghanistan.

Alt rant bort i sanden. Da Nordalliansens politiske leder og formelle president i landet, Burhanuddin Rabbani, nektet å være med på et opplegg som involverte kongen, hadde USA fått nok. Den militære operasjonen var kommet i forkant av den diplomatiske, og USA hadde både ramadan, vinteren og en stadig mer uttalt krigsmotstand å ta hensyn til. Bombene begynte å regne over talibans styrker i den nordlige delen av landet.

Fikk russiske våpen

Samtidig skjedde det et gjennombrudd på en annen front: våpenleveranser til Nordalliansen. USA hadde verken mulighet eller anledning til å forsyne alliansen med våpen, på grunn av politiske og konstitusjonelle hindre, og fordi de ikke hadde våpen som passet Nordalliansen.

Etter tre-fire uker ble disse hindrene overvunnet. USA og Russland begynte å sluse store mengder russisk-produserte våpen inn til Nordalliansen, noe som ytterligere bekreftet det tettet samarbeidet mellom Moskva og Washington. Det, sammen med bombingen, gjorde susen. En ny offensiv mot Mazar i-Sharif var vellykket, og taliban trakk seg tilbake – om de nå ble jaget eller om de foretok en taktisk retrett. I løpet av overraskende kort tid, var også byen Herat på grensa mot Iran erobret. Og tirsdag kom meldingen om at én av Nordalliansens fraksjoner hadde tatt Kabul, og at framrykkingen fortsatte sørover mot Kandahar.

Dermed var nok et mål nådd.

Det som ikke er kjent i denne historien, er hvorvidt USA har «tillatt» Nordalliansen å entre Kabul, eller om den nå opererer løsrevet fra amerikansk kommando. Det har vært antatt at USA ville klare å holde Nordalliansen i sjakk ved å tilpasse bombingen til den ønskede posisjonen for anti-taliban-styrkene. Men da taliban begynte å flykte ut av byen, ble nok fristelsen for stor.

Utad sier USA at de er fornøyd med Nordalliansens erobring av Kabul, og det er de åpenbart også. Men USA vil fortsatt ha en bredest mulig regjering i Afghanistan, og det samme vil – krever – Pakistan, som føler seg forrådt av alliansen og amerikanerne. Men det betyr jo også, paradoksalt nok, at USA og Pakistan – og Iran – presser på for å få de gruppene inn i Kabul som sto for mye av den jævelskapen som skjedde i perioden 1992-1996, da Nordalliansen sist styrte landet.

Blant annet Gulbuddin Hekmatyar, som var den mannen som la Kabul i grus under det forrige regimet utgått av Nordalliansen. Hekmatyar har ikke deltatt i denne siste offensiven.

I dag er situasjonen i Afghanistan den at uzbek-fraksjonen har inntatt Mazar i-Sharif, at hazaraene har inntatt Bamyan, at Ismail Khan har inntatt Herat og at tadsjikene har inntatt Kabul og muligens Kandahar. Pasjtunerne er ikke del av den nye makten, og det er denne gruppa som først og fremst må få sin representasjon i Kabul. USA har jobbet for å finne moderate skikkelser blant pasjtunerne, og har hittil hostet opp Hamid Kharzai. Også eks-kongen Zahir Shah er pasjtun, men det er tvilsomt om disse to vil bli oppfattet som legitime representanter for den pasjtunske befolkningen.

Tre spørsmål

Midt i en uoversiktlig situasjon i Afghanistan, er det tre spørsmål som står sentralt. Vil taliban-styrkene være i stand til å slå tilbake? Vil Nordalliansen falle tilbake til gamle synder med overgrep og mord på andre folkegrupper? Og – vil det bli borgerkrig i Afghanistan?

De fleste later til å svare nei på det første spørsmålet. Lokale klan-ledere i sør har desertert en masse, og gått over til den vinnende siden. Det er helt i tråd med tidligere erfaringer fra dette landet. Da taliban pløyde seg vei nordover i 1994-1996, falt motstanderne som domino-brikker fordi bevegelsen kjøpte seg støtte fra klan-lederne. Nå ser man den samme utviklingen med motsatt fortegn, noe som nettopp tyder på at klan-lederne ikke har vært bundet til taliban av ideologiske grunner, men av pragmatiske og politisk-økonomiske grunner.

Det har fratatt taliban, som har vært et ideologisk og religiøst fremmed-element i Afghanistan, den støtten de trenger for å føre krigen videre på bred front.

Det andre spørsmålet – om Nordalliansen vil holde seg i skinnet denne gang – er vanskeligere å besvare. Men et forsøksvist svar er at alliansen faktisk har lært av gamle feilgrep, og at et svært, internasjonalt nærvær vil bidra til å holde det nye styret i sjakk.

Det tredje spørsmålet, om det vil bli borgerkrig i landet, må henvises til mer eller mindre kvalitative spekulasjoner. Her handler det ikke først og fremst om en ny taliban-offensiv – selv om muligheten for en slik ikke må avvises fullstendig – men like mye om hvordan de ulike fraksjonene i Nordalliansen vil forholde seg til hverandre etter «tapet» av den felles fienden.

Grovt sett består Nordalliansen av tre folkegrupper; tadsjiker, uzbeker og hazaraer. De to første er sunni-muslimske; den siste er shia-muslimsk. Disse ulike gruppene har like mye vært i krig mot hverandre som de har utkjempet en felles krig mot taliban, og særlig en av dem, Ismail Khan, nærer et bittert hat mot uzbek-fraksjonen fordi det var folk herfra som forrådte ham til taliban-regimet i 1997.

Ismail Khans by er Herat, på grensa mot Iran. Det er Khan som nå har okkupert denne byen, og som har sterke bånd inn til naboen Iran. Uzbek-fraksjonen ledes av Rashid Dostum, og han har hatt sitt tradisjonelle tilholdssted i Mazar i-Sharif. Derfor er det også Dostum som nå har gjenerobret denne byen. Mens tadsjik-fraksjonen, under sin nye militære leder Mohammed Fahim, har tatt Kabul.

Motsetningene mellom disse tre fraksjonene bunner ikke først og fremst i religion. Mer er det et spørsmål om hva slags bånd man har til hvilke stater – hazaraer vendt mot Iran, uzbeker og tadsjiker vendt mot Sentral-Asia – og det faktum at disse landene har jaget på «sine» kommandanter for å skaffe seg mest mulig innflytelse i et strategisk plassert land. Det har ført Nordalliansens ledere i blodige klinsjer med hverandre, samtidig som de også har vært istand til å inngå de mest underlige allianser med sine mest hatede fiender.

Slik de altså har gjort nå.

Hvorvidt disse lederne vil fly i strupen på hverandre igjen, avhenger av hvor sterkt det internasjonale engasjementet på bakken blir. Det avhenger også av hva slags politisk løsning som kommer på bordet, hvordan stormaktene spiller sitt spill og hva slags rolle FN får. De siste dagene har alt skjedd på én gang i Afghanistan, og det er foreløpig umulig å se hvilke kort som blir lagt hvor.

Hva med Pakistan?

Det fins et annet spørsmål også, som ikke har blitt stilt ennå. Og det er hva som vil skje i Pakistan. Myndighetene i Islamabad sliter allerede med en voksende islamsk opposisjon, og den opposisjonen kommer ikke til å bli mindre hvis 50.000 taliban-soldater nå søker tilflukt i Pakistan.

General Pervez Musharaff balanserer allerede på stram line. Han er i harnisk over at Nordalliansen har tatt Kabul, stikk i strid med eksplisitte løfter og garantier fra USA. Og hvis han er i harnisk, kan man regne med at de radikale muslimene i landet er mer eller mindre rabiate.

Pakistan kan risikere at Nordalliansen setter seg fast i Kabul. Det kan risikere at USA skroter landet som alliert, slik de gjorde etter den forrige krigen. Ved å nekte utvidet bruk av pakistanske baser, har Islamabad sendt amerikanerne rett i armene på de sentral-asiatiske statene i nord og Russland. Men det vil bli oppfattet som det totale forræderi hvis ikke USA opprettholder Pakistan som alliert og jobber sammen med Islamabad for å skape en bred regjering i Afghanistan.

Det lille landet Pakistan er i skrivende stund klemt inne mellom India og Afghanistan. Det har mistet sin «strategiske dybde,» og kan bli sittende igjen med hele haugen av rasende jihad-soldater. Krefter i etterretningen ISI kan godt finne på å bruke dette islamske kortet for å fremme sine interesser. Jihad-soldater kan også bringe kampen inn på sentral-asiatisk territorium, eller de kan dra til Tsjetsjenia eller Kasjmir og fortsette der.

Foreløpig frykter verden en borgerkrig i Afghanistan. Men det er all grunn til å holde et øye på begivenhetene i Pakistan og Sentral-Asia også.

---
DEL

Legg igjen et svar