Afghanistan – en klientstat

– Afghanistan lider av å ha en fortid som subsidiert klientstat. Den strategiske plasseringen har gjort landet til kasteball mellom ulike supermakter. Da Sovjet trakk seg ut med soldater og subsidier, rykket lokale krigsherrer inn, og Afghanistan kollapset.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det hevder Anders Fänge, politisk rådgiver for FN i Kabul. I over hundre år har størstedelen av statsbudsjettet bestått av subsidier fra fremmede makter, deriblant Storbritannia, Sovjet og USA.

Etter Fänges oppfatning er det langvarige klientforholdet en av årsakene til at statsdannelsen ikke har lyktes. Det gjelder så vel for dagens Afghanistan, som da kong Abdur Rahman Khan mottok betydelige subsidier fra britene før århundreskiftet.

Med andre ord går avhengighetsforholdet helt tilbake til den gangen Afghanistan lå som en buffersone mellom Tsar-Russland og det britiske imperiet.

En rød tråd

Det går en rød tråd fra den svake sentralregjeringen til Abdur Rahman Khan – grunnleggeren av den moderne afghanske staten – til dagens politiske situasjon. Mens president Karzai og Kabul beskyttes av supermakten USA, hersker mektige krigsherrer utover resten av landet.

At fremmede makter har tatt seg av oppgaver i Afghanistan som staten normalt ivaretar, er blant annet veinettet et eksempel på: USA bygde veien mellom Kabul og Kandahar, mens Russland sto bak konstruksjonen av hovedveiene mellom Kandahar og Herat i tillegg til strekningen Mazar-i-Sharif og Kabul. Klientforholdet har også hindret innkreving av skatter og utskriving av soldater, påpeker Fänge.

– Et vakuum

Også Goran Fejic, senior rådgiver for UNAMA (United Nations Assistance Mission in Afghanistan), som har hovedansvaret for FNs innsats i Afghanistan, uttrykker bekymring over sentralregjeringens svake posisjon:

– Dagens Afghanistan lider av et institusjonelt vakuum. Verken politiet, forsvaret eller rettsvesenet fungerer. Landet preges av lovløshet, uro og fattigdom. Og det er stadig rapporter om overgrep, særlig mot landets største folkegruppe, pasjtunerne, som ofte blir stemplet som Taliban-tilhengere.

Imidlertid er landet, blant annet ved hjelp av FN, i full gang med å trene og utvikle militær-, politi- og rettsvesenet. Arbeidet med å sikre kontroll i provinsene har startet, poengterer Goran Fejic, som ikke underslår at freden i Afganistan må konsolideres: Demobiliseringen må for eksempel komme i gang for fullt. Og krigsøkonomien, som blant annet innebærer handel med våpen og narkotika, må transformeres til fredsøkonomi.

Sikkerhet

– Den største utfordringen i dag er å gi det afghanske folket beskyttelse. Særlig fordi mange kommandanter driver sitt eget, farlige spill med plyndring og kidnapping i landet, blant annet fordi politiet, militæret og rettsvesenet ikke griper inn.

– Slik jeg ser det, er det om å gjøre å få ulike krigsaktører til å forstå egeninteressen i å overholde menneskerettighetene, dersom de satser på en rolle i et framtidig Afghanistan. De mest kjente krigsherrene, Dostum og Atta i nord og Herats kjente guvernør, Ismaïl Khan, er i stand til å disiplinere sine tropper i motsetning til mange andre mindre aktører, selv om det rapporteres om overgrep også fra deres side, sier han.

Goran Fejic legger til at FN samarbeider med Afghanistans menneskerettekommisjon som ble stiftet i juni i fjor. Imidlertid har den nasjonale kommisjonen liten makt, blant annet fordi den ikke er inkorporert i lovverket.

– Hvorfor opererer den flernasjonale styrken ISAF kun i Kabul?

– Både myndighetene, det afghanske folket og UNAMA ber om at ISAFs aktivitet utvides til andre deler av landet, men medlemslandene er foreløpig ikke villige til å betale kostnadene, trolig for ikke å bli trukket inn i en kompleks regional konflikt. FNs rolle i Afghanistan er et såkalt «lett fotavtrykk» – i motsetning til for eksempel på Øst-Timor der FN styrte landet, hevder Fejic.

Og selv om Nato overtok ledelsen av ISAF i sommer, er det foreløpig ikke vedtatt å utvide ISAFs mandat.

Ingenmannsland

Carl Fischer, med 15 års FN-erfaring i Afghanistan, trekker i tillegg fram grensekonflikter som en av de største oppgavene i framtiden. Grensen mellom Afghanistan og Pakistan er for eksempel ikke anerkjent av Kabul.

Den såkalte Durand line – en 2450 kilometer rett linje – gjorde at omlag 15 millioner pasjtunere ble splittet på hver side av grensen i 1893, da kong Abdul Rahman Khan undertegnet en avtale med Storbritannia.

Grensen er stadig gjenstand for gnisninger mellom Pakistan og Afghanistan, i likhet med Nordvest provinsen i Pakistan – resten av pasjtunlandet. Fischer minner om at pasjtunerne styrte Afghanistan i 200 år før Nordalliansen overtok etter at Sovjet trakk seg ut.

Bin Laden-land?

Etter sigende er det dit all ulovlig last fra Afghanistan, fra luksusbiler til nødhjelp, blir omdirigert. Og det er i dette området de mest militante Taliban-tilhengerne trolig holder seg skjult og forbereder sine angrep mot regimet i Kabul.

Spekulasjonene går ut på at det også er der Osama Bin Laden holder seg skjult, dersom han fortsatt er i live.

Uansett er det ingenting som tyder på at pasjtunerne har gitt opp kampen om å gjenvinne makten.

Små framskritt

Har det skjedd noen positive endringer siden Talibans fall for snart to år siden?

Spørsmålet rettes til politisk rådgiver for FN, Goran Fejic.

– Det finnes enkelte lyspunkter. For eksempel er tre millioner afghanske barn innskrevet i skolen. En tredjedel av dem er jenter. To millioner flyktninger er vendt hjem. I noen landsbyer i nord er det opprettet flyktningråd som jobber med forsoning, sier han.

Mineryddingen er godt i gang, ikke minst i de underjordiske vannkanalene som Afghanistan har vært viden kjent for, understreker Foric, og føyer til at for jordbrukslandet Afghanistan er det av vital betydning å få i gang irrigasjonssystemet.

Tørke

Minst 15 av Afghanistans 28 millioner innbyggere er rammet av tørken. Årene uten regn har gått hardest ut over befolkningen i tørre ørkenråder, som Kandahar i sør og utilgjengelige fjellområder som Farah og Ghor i vest. Dessuten har tørken ført til hundretusener av internt fordrevne.

– Hva blir gjort for å bøte på skadene?

– Flere FN organisasjoner jobber med å rehabilitere vannkanalene. En måte å få kontakt med grunnvannet på, er å grave nye, dypere brønner. Imidlertid er situasjonen i de største byene i Afghanistan bedre. Herat og Kabul har et nettverk av brønner og offentlige pumper, men vannforsyningen er langt fra tilstrekkelig, sier Foric.

Kort sagt, mangler det ikke på utfordringer og uløste oppgaver i dagens Afghanistan.

---
DEL

Legg igjen et svar