Ærlig og overraskende møte med kuwaitiske kvinner

SITT EGET ROM: I Women of Kuwait får vi et innblikk i livet til ulike kuwaitiske kvinner via soverommene deres. Tilsynelatende er det lite som skiller dem og andre kvinner i verden.

Pinar Ciftci
Ciftci er skribent og skuespiller.
Email: info@ciftcipinar.com
Publisert: 18.09.2019
           Women of Kuwait
Forfatter: Maha Alasaker Nada Faris
Daylight Books, USA

I Women of Kuwait presenterer Maha Alasaker fotografier av 25 kuwaitiske kvinner på soverommet, mens Nada Faris har skrevet tekster til bildene. Boken viser et mangfoldig Kuwait, som er representert med blant annet en kokk, en veterinær, en stylist, en journalist og en økonom. Alasakers utgangspunkt har vært stereotypiske spørsmål hun selv ble stilt da hun kom til USA: «Do Kuwaiti women cover their hair?», «Are they allowed to drive?» og så videre.

Budskapet er klart: Vi er alle like, med eller uten hijab.

Kuwait er et muslimsk land som grenser til Irak og Saudi-Arabia. Det offisielle språket er arabisk, og innbyggertallet er cirka 4,6 millioner. Sammenliknet med andre arabiske land er Kuwait et av de mer åpne med hensyn til kvinners plass i samfunnet, og i dag er det flere kvinner enn menn i det kuwaitiske arbeidslivet. Stemmerett fikk imidlertid kvinnene først i mai 2005. I 2009 ble fire kvinner for første gang valgt inn i parlamentet, og i 2011 ble Kuwait rangert høyest av alle arabiske land med hensyn til likestilling mellom kjønnene på FNs indeks for menneskelig utvikling.

Wokuw Al Shuaibi

Identitet

Som andregenerasjonsinnvandrer fra Norge, bosatt i Østerrike med et tyrkisk navn, blir jeg ofte spurt hvor jeg kommer fra, med mindre folk allerede har satt meg i bås ut fra navnet og utseendet mitt. Når jeg svarer at jeg kommer fra Norge, er innvendingen gjerne: «Men nordmenn har jo blå øyne og blondt hår.» Da svarer jeg at Norge er landet jeg er født og oppvokst i, at jeg identifiserer meg som norsk, og at det finnes mange nordmenn som meg.

I Women of Kuwait både bryter og bekrefter Alasaker og Faris fordommene jeg og sikkert mange andre har mot kuwaitiske kvinner. Noen av dem bærer hijab og har svært konservative og religiøse verdier – slik jeg opprinnelig hadde forestilt meg dem. På den andre siden er også flere av dem hijabfrie, liberale og misfornøyd med kvinners rettigheter i landet – noe de for øvrig har til felles med kvinner over hele verden. Budskapet er klart: Vi er alle like, med eller uten hijab, om vi har mørkt eller lyst hår, mørk eller lys hud. Det ytre er kun et skall; skjelettet vårt har den samme anatomien.

Wokuw Djinane Alsuwayeh

Bokens fotografi av Fatimah Alyakoob viser en ung, hijabkledd kvinne som stirrer håpefullt ut i horisonten. I bakgrunnen er det en velfylt bokhylle, på bordet foran henne ligger en notatblokk, så mye tilsier at dette er en utdannet kvinne. Ellers kunne dette like godt vært en ung norsk kvinnes rom, med lyse pastellfarger og enkelt interiør, så forskjellene mellom kuwaitiske og norske soveromsinteriører er altså ikke nødvendigvis særlig store. Bildeteksten forteller at Alyakoob nylig har mistet faren sin, som døde av hjernekreft. Etter at han ble syk, innså faren at han hadde kastet bort livet sitt på å jobbe, og at han aldri virkelig nøt omgivelsene sine.

Fra kollektivisme til individualisme

For 20 år siden var det ikke uvanlig i Kuwait at opptil åtte–ti søsken delte samme rom. Landets sterke oljeøkonomi har ført til en oppløsning av det kollektivistiske familiesystemet, og i dag blir individet satt mer i sentrum. I kuwaitiske hjem er det nå ofte flere soverom for å dekke barnas individuelle behov. Simultant krymper barneflokkene radikalt.

I 2011 ble Kuwait rangert høyest av alle arabiske land med hensyn til
likestilling mellom kjønnene på FNs indeks for menneskelig utvikling.

I en kuwaitisk familie kan soverommet bli et slags tilfluktssted der individuelle behov settes foran de kollektivistiske. Her kan den enkelte nyte sitt eget selskap i en ellers så familiepreget hverdag. Fotografiene i denne boken minner meg om Virginia Woolfs Et eget rom (1929), der hun skriver hvor viktig det er for en kvinne å ha et eget rom for å kunne arbeide og ha tid for seg selv.

Wokuw Sharifah Al Falah

Journalisten Athoob Al-Shuaibi, som er avbildet på bokens første side, er livredd for å bli som moren sin, som mente at foreldre er martyrer. Moren ofret nemlig livet sitt for barna sine. Men hadde hun i det hele tatt noen drømmer bortsett fra å bygge et hjem for familien sin? Det vet vi ikke.

Moren til Al-Shuaibi minner meg om min egen mor – vi (søsteren min, broren min og jeg) var livet hennes. Da vi ble voksne og flyttet hjemmefra, hadde hun plutselig ikke lenger noe å være opptatt av. Tomheten fylte henne, og depresjonen kom snikende.

Såkalte utearbeidende mødre blir selv i dag møtt med mye kritikk, ikke bare i Kuwait, blant annet for å være selvopptatt og ikke prioritere barna våre nok. I virkeligheten er det faktisk det smarteste og sunneste en mor kan gjøre å ha et yrkesmessig engasjement, og jeg ville aldri engang vurdert å legge ned arbeidet mitt fordi jeg er blitt mor. Det ville blitt det samme som å legge bort sin egen identitet.

Gratis prøve