Æren er mennenes eiendom, prisen betales av kvinnene

Selv etter to store revolusjoner hvor kvinner har vært viktige deltakere, er det fortsatt kvinnene – spesielt de fattige – som betaler prisen for krig og for fred.

Ny Tid
Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 07.07.2015

Fra 8. til 11. juni 2015 deltok jeg på en konferanse om kvinner og krig på det amerikansk-libanesiske Universitetet i Beirut. Innlegget mitt fikk tittelen «Kvinner, krig og revolusjonen». Krig fører til at både interne og eksterne endringsprosesser undertrykkes. Folkelige revolusjoner kjemper ofte for frigjøring av kvinner og fattige. Dette har det blitt forsket på ved flere universiteter siden midten av 1900-tallet. Etableringen av kvinneforskningsinstitutter skapte en ny tilnærming i forskningen, basert på samspillet mellom forskerne og mellom naturvitenskap og humaniora.
Det er ikke mulig å forstå kvinnesak uten å se forbindelsene mellom historie, filosofi, medisin, litteratur, økonomi, religion, kjønn og politikk, og krig. Vi kan heller ikke forstå årsakene til krig eller noen andre problemer uten å forstå disse forbindelsene. Kvinnesaken har et særskilt behov for å bli sett i lys av en tverrfaglig tilnærmingsmåte som knytter sammen det private, det offentlige og det personlige, det politiske, det seksuelle, det filosofiske og det moralske. Dette har det blitt forsket på i enkelte kvinnestudier som har undersøkt dybden i den patriarkalske utnyttelsen og undertrykkelsen av kvinner og fattige gjennom historien.

Forbindelser. På medisinstudiet måtte vi dissekere lik, både menn og kvinner, uten at vi fikk lære noe om de reelle problemene disse kroppene opplever. Vi pugget anatomi og besto eksamen, og forsto mindre enn da vi startet. Mennesket er ikke lenger en enhet som er integrert i et levende samfunn, men separerte individer i et dødt system. Medisinen har studert noen av de mishandlede kvinnelige kroppsdelene med metoder vi har lært fra et britisk kolonistyre basert på puritanske religiøse verdier.
Jeg har kritisert denne typen medisin i mine artikler i et halvt århundre allerede. Jeg kan ikke akseptere denne dualiteten, denne motsigelsen – skillene mellom sinn, kropp, ånd og samfunn. Jeg har også kritisert inngrepene som utføres på sunne gutte- og jentekropper og kalles for renselse, eller omskjæring.
Forbindelsen mellom krig og kvinnefrigjøring minner meg om min egen barndom. Ingenting oppmuntrer mer til fri tenkning enn aktivering av minner, slik at fortiden kan kobles til nåtiden og fremtiden. Som barn opplevde jeg andre verdenskrig, og levde i en britisk koloni hvor både allierte og fiendtlige tropper braket sammen. I likhet med flere kolonier ble Egypt offer for andre lands krig og interesser. Fiender ble allierte og venner ble fiender, men koloniene fortsatte likevel å være slaver. Nykolonialismen oppsto av den gamle kolonialismen, og folket måtte betale prisen for krigen. Spesielt kvinner og fattige.

Offer. Den utenlandske herskerklassen stakk av med krigsbyttet sitt og lot bare smuler ligge igjen. Dermed fikk den lokale overklassen motivasjonen de trengte til å forråde folkets interesser. Det viktigste ble selvfølgelig å dele ut ærespriser til konger og presidenter, og skåle med intellektuelle, forfattere og forskere som holdt munn om all urettferdigheten og korrupsjonen, og støttet landets styre med taler og artikler. Dikterne oppfordret folk til å ofre seg for Gud og fedreland, og ingen ble mer svindlet enn kvinnene. Offer, i kvinnelighetens navn – du skulle ofre deg som mor, og underkaste deg din far og din mann og din Herre. Kvinnene, spesielt de fattige, betaler prisen for krig og for fred. Fordi de alltid er isolert i hjemmene sine, under mennenes absolutte kontroll.
Kvinner har en potensiell kollektiv politisk makt til å endre en hvilken som helst lov til sin fordel – hvis de hadde stilt som en organisert kraft i de politiske partiene som er dominert av menn. Likevel ser vi i parlamentsvalgene i dag hvor enkelt det er for partiene å marginalisere sine kvinnelige medlemmer. Selv etter to store revolusjoner hvor kvinner har vært viktige deltakere, og har rett til å være med og forme de politiske partiene i Egypt – og selv om kvinnene utgjør over halvparten av befolkningen – får et lite mindretall kalt «salafister» drive overgrep mot den nye grunnloven og forbereder seg på å danne et politisk parti.

Det er ikke mulig å forstå kvinnesak uten å se forbindelsene mellom historie, filosofi, medisin, litteratur, økonomi, religion og krig.

Desinformasjon. Under det nye parlamentet har kvinner etter loven kun tillatelse til å danne foreninger som driver sosiale aktiviteter. Denne politiske ekskluderingen av kvinner er en del av det gamle slaverisystemet. Organisering av kollektiv politisk påvirkningskraft er den eneste måten kvinner kan endre noe på. Er kanskje ikke kvinnene en maktfaktor som kunne oppnådd rettferdighet i familien og staten? I dag ser det ut til at kvinnene ikke har andre ambisjoner enn staten og de dominerende partiene. Tenk om en kvinne ble president – uten å fortie realitetene rundt kvinneundertrykkelse og fattigdom. Vi har jo allerede sett at en farget mann kunne bli president i USA.
Det demonstreres mot vår regjering av de samme grunnene som det demonstreres mot forfølgelsen av fargede og fattige i USA.
Det er en sterk historisk sammenheng mellom økonomisk og kjønnsbasert undertrykkelse, som har ført til at det har blitt startet krig mot dagens folkelige revolusjoner. De angripes med våpen og desinformasjon.
Den tradisjonelle retningen i akademia ser det som en konflikt mellom det maskuline og det feminine – som om biologiske prosesser i kroppen er relatert til krig. Som om et undertrykkende, bevæpnet regime som villeder både media, kultur og utdanningssystem ikke har noe med saken å gjøre.

Oversatt fra arabisk av Vibeke Koehler.


Saadawi er en egyptisk feminist, forfatter, lege og psykiater, og har skrevet en rekke bøker om kvinner i islam. Hun er fast korrespondent i Ny Tid.

Gratis prøve
Kommentarer