Jagland advarer Norge

Europarådets leder Thorbjørn Jagland la nylig fram en rapport fra noen av kontinentets mest kjente tenkere: De roper varsko mot hvordan høyrepopulismens argumenter mot minoriteter får stadig større fotfeste i Europa. I et eksklusivt intervju med Ny Tid kritiserer Jagland Stoltenberg-regjeringens Brochmann-utvalg.

Torbjørn Tumyr Nilsen

Tumyr Nilsen skriver jevnlig om miljø for Ny Tid.

(NB! Dette er en artikkel som sto på trykk i Ny Tid 10. juni 2011, 42 dager før 22/7, red. anm.)

Tendensen. – Jeg er bekymret for den tilspissete debatten vi har i Europa om innvandring og multikulturalisme.

Faksimile: Ny Tid 10. juni.

Det forteller Thorbjørn Jagland, generalsekretær i Europarådet og leder av Nobelkomiteen, i et eksklusivt intervju med Ny Tid. Den tidligere Arbeiderparti-statsministeren og stortingspresidenten, som nå har base i Strasbourg, sitter på toget til Paris når vi får fatt i ham på telefon.

Jagland går i intervjuet (se lenger ned) ut med kritikk av rapporten som Jens Stoltenbergs rødgrønne regjering nylig mottok. Europarådets generalsekretær er kritisk til premissene og konklusjonene til professor Grete Brochmann, som ledet Velferds- og migrasjonsutvalgets utredning som ble lagt fram 10. mai.

Det viser seg at det dagen etter, 11. mai, kom en helt annen rapport – som Jagland og Europarådet står bak: «Living Together. Combining Diversity and Freedom in 21st Century Europe».

Jagland forteller Ny Tid at noe av bakgrunnen er at enkelte statsledere i Europa har erklært «multikulturalismen som død». De konservative politikerne James Cameron i Storbritannia, Angela Merkel i Tyskland og Nicolas Sarkozy har det siste året erklært den såkalte multikulturalismen som en feilslått politikk.

Jagland mente derfor at en gjennomgang av temaet var nødvendig. Han satte blant annet Joschka Fischer, tidligere utenriksminister (1998-2005) i Tyskland og De Grønne-politiker, på saken. Fischer ledet «Gruppen av eminente personer», med blant andre Javier Solana – tidligere generalsekretær i NATO og EUs representant for felles utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Deres rapport beskriver en politisk og sosial endring over hele Europa: «Fra Nord-Europa til Middelhavet er vi vitne til en bølge av radikal populisme,» står det. Høyrepopulistiske partier trekker velgere fra forskjellige grupperinger i samfunnet og fra «alle sosiale samfunnslag, uavhengig av utdanningsnivå, kjønn eller sosial status», slår rapporten fast.

De høyrepopulistiske partiene «kan appellere til nesten alle som føler at deres livsgrunnlag og levesett er truet av økonomisk krise og innvandring», hevder rapporten.

Nasjonalpopulisme

I april ble de nasjonalistiske Sannfinnerna de store valgvinnerne i Finland. I høst kom Sverigedemokratene, flere med høyreekstrem bakgrunn, inn i den svenske Riksdagen for første gang.

Denne utviklingen skjer samtidig med at venstresiden har tapt terreng i Europa: For fem år siden var halvparten av EU-landene venstresyyrt. Men etter valget i Portugal 5. juni har de tradisjonelle sosialdemokratene og venstresiden nå kun regjeringsmakten i fem av 27 EU-land: Spania, Hellas, Østerrike, Slovenia og Kypros. Og framtiden til de sosialistiske regjeringene i Spania og Hellas synes usikker. Det rødgrønne regjeringsprosjektet i Norge, fra 2005, blir stadig mer spesielt i europeisk sammenheng.

Den mest ekstreme høyredreiningen finner man i Ungarn. Der fikk partiet Jobbik – «Bevegelsen for et bedre Ungarn» – 17 prosent av stemmene ved første runde av parlamentsvalget i fjor. Partiet er blitt beskyldt for å være både ny-fascistisk, anti-semittisk og anti-rom. Den største jødiske organisasjonen i Ungarn, «Foreningen av det ungarske jødiske religiøse fellesskap», advarer om at dette er «første gang en bevegelse som åpent står for en anti-semittisk politikk» har fått makt siden naziregimets kollaps i 1945.

For halvannen uke siden kom det også klare meldinger fra FN om situasjonen i Ungarn. FNs spesialrapportør for menneskerettigheter, Githu Mugai, fra Kenya, beskriver et land som har store utfordringer når det gjelder fremmedfiendtlighet, rasisme og intoleranse. Rapporter om vold og mishandling fra ungarsk politi mot landets rom-minoritet, i tillegg til diskriminering i rettssystemet, helsevesenet, skolen og arbeidslivet, gjør FN-rapportøren bekymret.

«Hvis vi ikke handler nå, kan det være vi ikke opplever en morgendag i denne saken», sier FNs Mugai i en uttalelse 31. mai, etter et fem dager langt besøket i landet. Sverige er blant de land i Europa som nå mottar romfolk på flukt fra både Ungarn og Serbia.

FN-rapportøren er er i tillegg bekymret for en oppblomstrende anti-semittisme i landet. Han mener det også på dette punktet er nødvendig med «umiddelbar handling» for å møte denne utviklingen. Også diskriminering av nyankomne flyktninger og asylsøkere er utbredt, ifølge Mugai.

Han advarte også mot fremveksten av ekstremistiske politiske partier, med rasistiske plattformer, og ønsket regjeringens oppmerksomhet rundt hatefulle ytringer:

«Det er viktig å forebygge slik atferd og sikre at de ansvarlige for rasistiske handlinger blir holdt ansvarlig og ofrene utstyrt med egnet rettsmidler», står det i pressemeldingen fra FN.

Øst vs Vest

Elisabeth Ivarsflaten er førsteamanuensis ved institutt for sammenlignede politikk ved Universitetet i Bergen. Hun mener det er viktig å ikke blande sammen de to ulike formene for fremmedfiendtlighet som nå avtegner i Europa. Skillet går blant annet på hvem man ser på som fremmede. I Vest-Europa er det mest skepsis til de nye innvandrede minoriteter, mens det i øst er fokus på allerede eksisterende minoriteter, som med jøder og rom-folk.

– Man blir ikke klokere av å blande sammen Øst- og Vest-Europa i dette tilfellet, sier Ivarsflaten til Ny Tid.

Mens det i øst finnes en mer gammeldags form for nasjonalisme og minoritetsfiendtlighet, mener Ivarsflaten man i Vest-Europa har en mye sterke antirasistisk norm som har vært gjeldende siden andre verdenskrig. Denne normen har vært betydningsfull, forteller hun, og handler først og fremst om ikke-diskriminering på bakgrunn av rase og religion

– Vi vet at folk er motivert av denne normen, forteller Ivarsflaten.

Mange høyrepopulistiske partier har likevel opplevd stor oppslutning i Vest-Europa. Felles for alle de nasjonalpopulistiske partiene synes det å være at man bruker kritikk, eller angrep, på «de andre» som et middel for stemmesanking.

Siste tilvekst er det finske nasjonalistpartiet Sannfinnarna, som fikk nesten 20 prosent av stemmene ved parlamentsvalget 17. april. Det tyske magasinet Der Spiegel har plassert flere partier i samme kategori som «De sanne finnene»:

Sveitsisk Folkeparti (31 prosent oppslutning i parlamentet), Frihetspartiet og Alliansen for fremtidens Østerrike (28 prosent), Fremskrittspartiet i Norge (23 prosent), Frihetspartiet i Nederland (16 prosent), Dansk Folkeparti (14 prosent), Orden og rettferdighetspartiet i Litauen (13 prosent), Lega Nord («Den nordlige liga») i Italia (8 prosent), Farslandet og frihet i Latvia (5 prosent).

Overflatisk sett er navnene på partiene ofte like: Det legges vekt på «folk», «frihet», «framskritt» og «framtid». I dagens Europa har høyrepopulistiske partier blitt valgt i parlamenter i hele 15 land.

Uklar familie

Forsker Ivarsflaten mener denne suksessen skyldes først og fremst at de ikke bare spiller på sin motstand mot innvandring i sin politikkutforming. Det er en gruppe partier med veldig forskjellig utgangspunkt. Hun påpeker at Fremskrittspartiet i Norge på 1970-tallet startet sitt politiske virke som et protestparti mot skatter, avgifter og offentlig inngrep. I Sveits er det et bondeparti som har gått i høyrepopulistisk retning. Mens i Nederland og Italia er det partier med utspring i regionale selvstendighetskamper som har tatt samme retning.

Denne forskjelligheten til tross, så mener Ivarsflaten at det kan være mulig å sette partiene i samme gruppe. Om enn mot sin vilje.

– Vi har å gjøre med en veldig spesiell form for partifamilie, der ingen vedkjenner seg hverandre, forteller Ivarsflaten.

Fremskrittspartiet ønsker ikke å vedkjenne seg at de er i samme partifamilie som Dansk Folkeparti de ser heller mot partiet Venstre i Danmark (se eget intervju), som er det norske Venstres søsterparti. Dansk Folkeparti, på sin side, vil ikke vedkjenne seg å være i familie med Marine Le Pens parti Front National («Nasjonal Front») i Frankrike.

På mange måter har de derfor også rett når de påpeker sine ulikheter, påpeker forskeren. Grupperingen kan sies å være skapt av forskere og mediene. Likevel har de en ting til felles:

– Går man inn og ser på hva de virkelig mobiliserer på, så er det innvandringsfiendtlighet. Slik er det fremdeles. De velgerne som ønsker mer restriktive lover mot innvandring og nye minoriteter, stemmer på disse partiene, forteller Ivarsflaten.

Jagland om Norge

Og så er vi tilbake på sporet med Thorbjørn Jagland, Europarådets generalsekretær, som sitter på toget på vei til Paris og er bekymret for utviklingen i Europa.

FORSKER: Førsteamanuensis Elisabeth Ivarsflaten påpeker likheter og ulikheter mellom nasjonalpopulistiske partier i Vest- og Øst-Europa. FOTO: UIB

– Det er veldig bekymringsfullt at situasjonen er tilspisset så mange steder, sier han.

Jagland mener de økonomisk nedgangstider og økt arbeidsledighet går ut over de som har kommet sist, eller allerede eksisterende minoriteter som i Ungarn.

– Hva er det viktigste i Europarådets rapport fra Fischer og gruppen med «eminente personer», slik du ser det?

– Det aller viktigste er at rapporten sier fra at «diversity», eller forskjellighet/mangfold, er en situasjon som er kommet for å bli i Europa. Og at utviklingen videre fremover vil gå mot et mer og mer pluralistisk europeisk samfunn, svarer Jagland.

Fischer-Rapporten slår fast både at Europa alltid har vært en mangfoldig verdensdel og at denne mangfoldigheten har vært viktig og skjebnesvanger for europeerne opp gjennom historien. Den skriver også hvordan anti-innvandringspartier ser bort ifra dette historiske mangfoldet og oppnår gode resultater i land som var kjent for «liberal politikk og tolerante velgergrupper».

Med mer eller mindre klare hentydninger til norsk politikk står det videre hvordan høyrepopulistiske partier, som ser innvandring som et problem, har vokst frem:

«I noen land, har de til og med etablert seg som det nest største partiet med rundt 30 prosent av stemmene, noen ganger nektet rivaliserende partier en styrende majoritet, og dermed sikret en regjeringskonstellasjon avhengig av deres støtte».

Jagland sier til Ny Tid:

– Vi har jo hatt en slik situasjon i Norge i mange år. Jeg har selv vært med på valgkamp etter valgkamp som har endt opp med å dreie seg om innvandring. Fremskrittspartiet har historisk vært det partiet som har sett på innvandringen som et stort problem.

– Rapporten sier at de andre partiene er i ferd med å ta etter de høyrepopulistiske. Hva tenker du om det?

– Det er helt opplagt tilfelle. Da Joschka Fischer og jeg la fram rapporten, gikk han til et voldsomt angrep på «der mitte», midten, i politikken. De andre politikerne har ikke tatt nok ansvar på dette området, uttaler Jagland.

Om Brochmann-utvalg

Han trekker fram et konkret eksempel på at også dagens rød-grønne regjeringspolitikk kan ta etter det populistiske høyre. Jagland liker nemlig ikke utviklingen han nå ser i hjemlandet, hvor et regjeringsutnevnt utvalg, Brochmann-utvalget, nylig la fram sin undersøkelse av hvordan økt migrasjon påvirker den norske velferdsmodellen.

– Jeg synes det urovekkende at man i dag har begynt å regne ut hva arbeidsledigheten koster samfunnet basert på ulike grupper i befolkningen, slik Brochmann-utvalget nå gjør, sier Jagland.

Rapporten fra Brochmann ble levert barne- og likestillingsminister Audun Lysbakken (SV) den 10. mai. Den har vært omstridt. Og funnene er blitt brukt flittig av politikere og andre som tar til orde for en restriktiv innvandringspolitikk.

– Hvorfor er du kritisk til en slik rapport?

– Arbeidsledighet er skadelig for alle grupper i samfunnet. Hvorfor skal man begynne å regne ut dette i forhold til minoritetsgrupper, som også vil implisere hudfarge? For meg er det urovekkende, sier Jagland.

Og han legger til, som en kontrast til rapporten Stoltenberg nå sitter med:

– Rapporten vår slår klart fast at vi trenger innvandring til Europa dersom vi skal fortsette med dagens velferdsnivå. Det er derfor viktig at vi klarer å leve med forskjelligheten og at vi i tillegg i større grad drar nytte av den, sier Jagland.

Venstreham

I tillegg til å dra resten av politikerne og dets politikk mot sine synspunkter på innvandring og minoriteter, påpeker flere at de nasjonalpopulistiske partiene kan ligge nærme den klassiske venstresiden når det kommer til forsvar av velferdsstaten og nasjonale arbeidsplasser.

De valgvinnende Sannfinnarna i Finland kan være eksempel på dette, noe kronikør John Gustavsen påpekte i en kronikk i Ny Tid nylig. Partiet er i tillegg til sin EU- og innvandringsskepsis, også opptatt av å ta vare på den finske velferdsstaten og finske arbeidsplasser. Den uhemmete liberalismen som ofte sies å kjennetegne et høyrepopulistisk parti, er dermed ikke tilstede.

EMINENT: Italias Emma Bonino, visepresident i senatet, er blant de som er med i Jaglands gruppe av «eminente personer», som nå har kommet med sine råd til Europa. FOTO:wikimediacommons

Det sies også at franske Nasjonal Fronts har tatt en såkalt venstredreining når det gjelder synet på økonomisk politikk. Lederen Marine Le Pen uttaler, i et intervju med Dagens Næringsliv 30. april, at hun ønsker en mye mer statskontrollert økonomi:

«Jeg vil nasjonalisere alle strategiske sektorer i økonomien, som telekommunikasjon og energi. Siden vi snart kommer til å oppleve en ny bankkrise, er jeg også for straffenasjonalisering av banker som ikke har oppført seg rett», sier Le Pen.

Hun som er midt i forberedelsene til presidentvalgkampen i 2012, hvor hun er en av favorittene til å bli med i finalerunden.

Årsakene

Flere har påpekt de økonomiske krisetidene i Europa som en årsak til dreiningen til høyre og til nasjonalpopulismen. Det er imidlertid ikke alltid at krisetider skaper rom for ekstremisme. Det er også tegn på at velgere i krisetider heller velger det trygge fremfor ytterkantene, påpeker forsker Ivarsflaten.

– Det er ingenting som indikerer at man får økt oppslutning om høyrepopulistiske partier i dårlige tider. Da går man mer mot de trygge allerede store partiene. Det er heller slik at om man har det bra, så stemmer man på disse partiene, sier Ivarslaten.

I sammenligningen mellom Finland og Hellas er det grekerne som sliter tyngst i krisetidene. Likevel er det Finland som opplever klart størst høyrepopulistisk fremgang ved valg. Sveits og Norge er blant de to landene i Europa som har klart seg best siden den økonomiske krisen startet i 2008, men er samtidig to av landene i Europa hvor høyrepopulistiske partier har høyest oppslutning i valg og meningsmålinger.

Hos de liberale, venstreorientere og globalradikale kreftene i Europa blir framveksten av høyrepopulistiske partier sett på med bekymrede øyne. Europarådets rapport mener dette er «det fenomenet som har ført til størst bekymring blant Europas liberale politikere». Men hva er så løsningen?

Ivarsflaten mener den fremste måten å løse dette på er å øke kunnskap om «våre egne samfunn og verden rundt oss». I tillegg må man ha politisk tålmodighet på å se hva som faktisk er konsekvensen av de endringene vi i dag opplever. Hun påpeker at når det gjelder deltagelse i arbeidslivet, er det veldig vanlig at første generasjon finner det vanskelig.

– Å flytte til et nytt land i voksen alder er ekstremt vanskelig for alle. Den virkelige testen finner vi først i tredje generasjon. Der vet vi ennå lite i Norge. Det er viktig å ikke gjøre seg opp harske politiske meninger før man har sett hvordan ting går.

Thorbjørn Jagland mener på sin side at man må jobbe på to fronter. Først og fremst gjelder det å øke forståelsen av at vi «tjener på våre pluralistiske og mangfoldige samfunn», mener Jagland. Deretter ser han til de demokratiske omveltingene i Nord-Afrika og Midtøsten, som han mener før eller siden måtte komme.

– Det som nå skjer i den muslimske verden, er veldig positivt. Hvis muslimske land nå kan gå mot demokrati og respekt for menneskerettigheter, så vil også oppfatningen av disse landene bli annerledes i våre samfunn. Det vil lette på trykket i Europa, uttaler Jagland.

Jaglands togtur til Paris er slutt nå. Bylivet kaller. Nye møter. Nye rapporter. Kanskje ikke nærmere et endelig svar. Men muligens nærmere flere spørsmål for Europa ved begynnelsen av det andre tiåret i det 21. århundre. ■

(Dette er et utdrag fra ukemagasinet Ny Tid 10.06.2011. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid – klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)


---
DEL