Adjø likegyldighet

Hvis nordmenn fyller kinoene for å se Hans Petter Molands «Beautiful Country», kanskje vi da en gang for alle kan si farvel til «Adjø Solidaritet»?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I løpet av flere timers samtale med Hans Petter Moland på Baker Hansens konditori på Adamstua i Oslo, nevnes ikke Nick Nolte med ett ord. Og det til tross for at Hollywood-stjernen har en sentral rolle i Molands nye film, «Beautiful Country».

For Molands fokus ligger åpenbart på et helt annet plan enn hos verdensstjerner når filmen hans settes opp på kinoer i hele landet førstkommende fredag.

– Gjennom det lille ville jeg si noe om det store. Dette er ikke en båtflyktninghistorie i seg selv. Det er en enkelthistorie om en bastard som legger ut på en reise for å finne sin far. Men gjennom hans historie ville jeg si noe om den største folkevandringen i historien, sier Moland.

I kontrast til bølgen av norske feel good-filmer, er «Beautiful Country» en film som med et sterkt engasjement tar for seg en stor del av menneskehetens fortvilte kamp for tilværelsen, personifisert i en ung manns dramatiske reise fra Vietnam til USA.

Mannen, som har vietnamesisk mor og amerikansk far, flykter fra et vanskelig liv som utstøtt på landsbygda i Vietnam. På veien finner han sin mor og lille halvbror, rømmer landet som båtflyktning, havner i en flyktningleir i Malaysia hvor han slår seg sammen med prostituerte Ling, før menneskesmuglere tar ham med i en rustholk over det store havet til USA.

Mannens søken etter sin far og et lettere liv i USA blir dermed en del av den store strømmen av flyktninger og innvandrere fra fattige til rike land.

– Ville gi dem et ansikt

– Vi sier at de er økonomiske flyktninger. Men bildet er ikke så enkelt. En stor del av dem befinner seg i en gråsone; de er mennesker som søker trygghet og muligheten til å fø sine barn og oppdra dem i et godt liv.

I stedet møter de et Festning Europa, eller rettere sagt Festning Vesten.

– Globaliseringen sprenger vår forståelse og gjør oss utrygge. En sveiser ved et skipsverft i Norge må forholde seg til globale strukturer og trussel om arbeidsløshet i møte med konkurransen fra sveisere på verft i for eksempel Korea. Den delen av verden som «stjeler» jobbene våre på denne måten kommer samtidig hit til Norge for å «stjele» våre jobber her, sier Moland.

Bihn, hovedpersonen i «Beautiful Country», har egentlig ikke noen drøm om Amerika i utgangspunktet. Men som utstøtt bastard og utplassert på landsbygda i Vietnam hos en tante bærer han på et foto av sin vietnamesiske mor og amerikanske far som stolt holder fram Bihn som baby.

Bildet viser en lykkelig familie. Det altoverskyggende spørsmålet om hvorfor Bihn ble forlatt fører ham derfor til slutt ut på reisen for å finne sine foreldre.

– Til slutt er han som utstøtt kommet så langt fra stammens bål at han reiser ut i verden. Han følger først en bekk, så en elv, så havet, før han havner i USA hvor faren bor. På den måten blir han en deltager av den store strømmen av mennesker på vandring. Men den store strømmen er ikke bare en statistikk. Jeg ville derfor beskrive en av dem, gi vedkommende et ansikt. Og vise at Bihn er et stort bidrag til et hvert samfunn, både der han kommer fra og der han skal til.

– To tanker samtidig

Regissøren av «Beautiful Country» forstår at folk føler seg små og ubetydelige på grunn av globaliseringen, at det er lett å føle seg maktesløs når nyhetene forteller om 50 flyktninger som blir kvalt og dør i en av menneskesmuglernes mange konteinere.

– Det er heller ikke vanskelig å forstå at det ikke bare er enkelt å godta at et homogent norsk samfunn forandres til å bli et flerkulturelt samfunn. Men det er viktig at vi har to tanker i hodet samtidig. Intellektuelt ønsker vi å stå fram som rause og gjestfrie. Samtidig må vi tørre å si hvilke husregler som gjelder i Norge. Det er synd at Carl I. Hagen har monopolisert denne debatten, mener Moland.

Etter hans mening er det foreløpig bare kapitalen som nyter godt av globaliseringen slik ting fungerer nå.

– Tradisjonelt var kapitalen tvunget til å oppføre seg ansvarsfullt i småsamfunnene. Kapitalistene skulle leve permanent med folk og kunne se dem inn i øynene, sier Moland.

Nå derimot, kjenner ikke kapitalen lenger noen fysiske hindringer eller grenser. Som svar på dette mener Moland det er viktig at også andre deler av samfunnet blir globalisert.

– Som svar på globaliseringen må vi for eksempel ha globale fagforeninger. Arbeidere må slå seg sammen for å få like rettigheter over landegrensene, mener Moland.

Pressmiddel for å få dette til kan inkludere et Norge og et EU som setter betingelser om fagforeningsrettigheter og etiske standarder for å importere varer fra andre land.

– Hvis ikke risikerer vi at vi taper vesentlige goder som vi faktisk har klart å opparbeide oss i Norge. Norge er et høykostland, og et såpass regulert arbeidsliv som vi har i Norge fordyrer. Det er derfor viktig å identifisere de virkelige godene. For kampen vil i stor grad stå her, bare se på de kabinansatte i SAS; de blir tvunget til en lønnsreduksjon på 30 prosent, sier Moland.

– Hva er trusselen?

Filmregissøren synes det er interessant å se hvilket fiendebilde man velger å ha som kultur.

– Hva er for eksempel trusselen mot det gode i norsk kultur?

For, mener Moland, en ting er velvilligheten til å si ja til 100.000 nye landsmenn. Man må ha respekt både for de som kommer hit og de som bor her.

– Ikke alle arrangerte ekteskap er negativt. Det er ikke mer enn 100 år siden det var vanlig her i Norge. Skillsmissestatistikken viser at heller ikke alle kjærlighetsekteskap fungerer. Samtidig er det misforstått toleranse å legitimere kulturelle årsaker til æresdrap. I norsk kultur setter vi setter sannhet over «klanen», vi verdsetter individets rett til å si sannheten over lydighet til «klanen», sier Moland.

Hva er så det virkelige fiendebildet, det som gjør at vårt samfunn korrumperes?

– Jo, det er blant annet de mekanismer som fører til at mennesker kan utnytte hverandre, enten det gjelder narkomane eller flyktninger, svarer Moland.

Under forarbeidet til «Beautiful Country» kom han over en politirapport fra Australia. Den tok for seg utviklingen av illegal innvandring til landet via båt. Først var det indonesiske fiskere som nærmest som en vennetjeneste tok med folk og slapp dem av på Australias strender. Etter som Australia gjorde denne «smuglingen» straffbar, ble båtene ført av mindreårige, fordi strafferammen var lavere for barn.

Australias svar var å skru strafferammen for smugling av flyktninger stadig høyere opp og gjøre virksomheten mer og mer kriminelt.

– Til slutt var det de kyniske menneskesmuglerne som rådet farvannet mot Australias strender, forklarer Moland.

– Redde for globalisering

Logikken er den samme når det gjelder narkotika, mener han. Strengere straffer bidrar til at de mest brutale og hensynsløse organiserer trafikken. Dermed utsettes ungdom for kyniske utbyttere som uten skrupler rekrutterer nye brukere.

Er det da Festning Vestens skyld – inkludert myndighetene i Norge – at flyktninger kastes i menneskesmuglernes vold, slik Bihn blir i «Beautiful Country»?

– Å akseptere fri flyt av innvandrere er dramatisk. Kanskje er det best i det lange løp. Men dette kan ikke endres med et knips. På den andre siden; det hadde nok blitt utrolig skuffende for den norske selvfølelsen hvis fri innvandring hadde betydd at bare noen få ekstra hadde kommet hit til kuldehullet Norge, smiler Moland.

Han påpeker at USA nylig har legalisert tilværelsen til flere millioner innvandrere som illegalt bodde i landet. Det er mulig å tenke seg en større åpenhet for utlendinger.

– Men det fordrer at Norge aksepterer at vi er ved et veiskille, at man er enig om å bygge en framtid med nye landsmenn. Mye vil nok skje i den retning når EU utvides. Men mennesket er redd for store endringer i sin livssituasjon. Globalisering er intet unntak.

– Monokulturen er sårbar

Sistnevnte er noe Moland sannsynligvis kunne diskutert i det uendelige.

– Kapital flyttes hit, folk dit, jordas befolkning blir større, slitasjen på naturen øker. Hvis hver kineser skulle hatt en lysepære hver, ville det fått enorme konsekvenser for energiforbruket. Hva da men en bil til hver kineser, spør han.

Og gir svar selv:

– Vi kan ikke forvente at ikke «de andre» vil ha de samme godene som vi har. Men er det de åndelig fattigste som skal sette standard for resten av verden? Vi må ha sameksistens selv om vi er forskjellige. Vi er tjent med dynamikk mellom folk og nasjoner. Konflikt kan være skjæringspunktet mellom forskjellige tanker, og det er bra. I stedet har vi fått en satsing på monokultur, sier Moland, og sikter eksempelvis til hvordan effektivitetskravet gjorde at avl i landbruket ble utviklet med løfte om større produksjon.

– Men monokulturen er sårbar. Plutselig kan sykdom utrydde hele arter. Den største feilen vi har gjort er at vi tror at Darwin sa «survival of the strongest» – den sterkestes rett. Dette er feil, Darwin sa «survival of the fittest» – overlevelse til den som til enhver tid er mest egnet til å overleve.

– Flyktningenes skjærsild

Det er ikke fritt for at vi lurer på om neste film i Molands regi vil dreie seg om økologi og sammenheng?

– Ja, en manusforfatter kom faktisk nylig til meg med en fantastisk ide… Nei, jeg tror ikke jeg skal røpe den nå, svarer han.

– Men det er det som er så vidunderlig med å regissere film. Jeg blir kjent med nye ting og kan fordype meg i problemstillinger jeg ikke kjenner fra før.

«Beautiful Country» har fått til dels svært gode kritikker så langt, og den er en av tre filmer vist på filmfestivalen i Berlin forrige måned som ble fremhevet av Times, Der Spiegel og El Diario, forteller Moland.

Men noen anmeldere synes den delen av filmen som handler om Bihns flukt fra Vietnam til USA er noe lang. Er de grusomme forholdene båtflyktninger går igjennom for ubehagelig for nordmenn å se?

– Det tror jeg nok kanskje. Men uten den delen, så får ikke skjærsilden som flyktninger går igjennom samme betydning. De 3-4 minuttene ekstra vi må tåle på lerretet er bare barnemat i forhold til det flyktningene går gjennom. Jeg ville oppheve noe av spillefilmens dramaturgiske regler. Noen forventer seg alltid et tradisjonelt drama. Det fikk de ikke denne gangen, forklarer Moland, som tidligere har laget filmer som «Secondløitnanten», «Kjærlighetens kjøtere» og «Aberdeen».

Dramaturgiske regler eller ei; da Ny Tids utsendte så «Beautiful Country» under Filmports årlig film- og kulturfestival i Oslo i begynnelsen av mars, tok den undertegnedes sjel og syn med storm. For ikke bare er dette en film som er en filmatisk nytelse; den gir også likegyldigheten et kraftig skudd for baugen.

– Ringer i vannet

Moland er ikke antikapitalist. Men han mener at kapitalismen ikke kan leve i et vakuum. Og at Festning Europa med polarisering mellom rik og fattig, kristen og muslim, og arbeidere i nord og sør gjør verden uforutsigbar.

– Eneste måte vi kan overleve på er å gi avkall på stadig økt materialisme. Det vil være en katastrofe for kloden hvis alle skulle være like grådige som oss i vesten. Det ideelle ville kanskje være at det ikke var noen grunn for folk fra fattige land til å flykte hit til kuldehullet, at folk heller kom hit som turister som kunne legge igjen penger i en slunken kommunekasse, smiler Moland.

Flere timer med store problemstillinger på Baker Hansens konditori er kommet til veis ende. Til tross for alle barrierene Bhin møter i «Beautiful Country»; hans reise blir ikke forgjeves.

– Hvis man ikke tror at ting kan forandres, blir man fatalist og resignerer. Våre handlinger er som ringer i vannet. Jeg vokste opp med en forestilling om at Sovjet skulle bestå for evig og alltid. Men plutselig falt supermakten sammen. Mange sier det var på grunn av økonomien. Men kan hende årsaken til imperiets fall var mangelen på menneskelighet?

---
DEL

Legg igjen et svar