Foto: Viktor Jæger

Adjø, fredsaktivisme?

Når sosiale medier tar over for fysiske lokallag og møter, kan fredsideologien sakte ebbe ut. 

Aslak Storaker
Storaker er fast skribent i Ny Tid, og medlem av Rødts internasjonale utvalg.
Email: aslakstoraker@yahoo.no
Publisert: 17.11.2016

 

På 1980-tallet samlet fredsbevegelsen hundretusenvis av underskrifter mot atomvåpen. I 2003 demonstrerte over 115 000 mennesker mot norsk deltakelse i USAs krig mot Irak. Men i 2011 og 2016 lyktes man ikke å mobilisere flere enn 300–400 personer til å demonstrere mot norsk deltakelse i krigen mot Libya og innblanding i borgerkrigen i Syria. Hvor har det blitt av alle fredsaktivistene?

«Må være til stede i hele landet.» Ny Tid spør Alexander Harang, som er styreleder i Norges Fredslag som ble dannet i 1885 og har rundt 370 betalende medlemmer. «Det grunnleggende problemet er at alle solidaritetsbevegelsene mistet et stort antall medlemmer på 2000-tallet,» sier Harang. «Klassisk lokallagsarbeid er svekket av sosiale medier, og virtuelle rom har tatt over for lokal, fysisk aktivitet. Det er lettere å invitere folk med i en facebookgruppe enn å samle folk til et fysisk møte,» sier Harang. «Men for å få noe til å fungere over tid trenger man lokal organisering. Ingen av fredsorganisasjonene har lykkes her, men Fredslaget satser nå på å bygge opp mer lokal aktivitet rundt om i landet.»

På 1960-tallet hadde man lokale fredskontorer 19 steder i landet. Hva var det som gjorde at man lyktes da?

«Fredskontorene var en del av en massemobilisering som klarte å kanalisere folks frykt for atomkrig over i fredsarbeid. Det er en sterk tradisjon for fredsaktivisme i Norge, som går langt tilbake. På begynnelsen av 1900-tallet fantes det 16 regionale fredslag i landet, som igjen hadde mange egne lokallag. I 1907 samlet de inn 385 000 underskrifter mot at Norge skulle drive opprustning mot Sverige – på en tid da Norge bare hadde to millioner innbyggere! Dette klarte de ved å være fysisk til stede alle steder i landet og sende aktivister fra grend til grend.»

I dag ser man en tendens til at organisasjoner prioriterer å gjøre noen få talspersoner synlige i det offentlige ordskiftet, og mobilisere «likes» og delinger på sosiale medier, ifølge Harang.

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer