Adjø, fredsaktivisme?

Når sosiale medier tar over for fysiske lokallag og møter, kan fredsideologien sakte ebbe ut. 

Foto: Viktor Jæger

 

På 1980-tallet samlet fredsbevegelsen hundretusenvis av underskrifter mot atomvåpen. I 2003 demonstrerte over 115 000 mennesker mot norsk deltakelse i USAs krig mot Irak. Men i 2011 og 2016 lyktes man ikke å mobilisere flere enn 300–400 personer til å demonstrere mot norsk deltakelse i krigen mot Libya og innblanding i borgerkrigen i Syria. Hvor har det blitt av alle fredsaktivistene?

«Må være til stede i hele landet.» Ny Tid spør Alexander Harang, som er styreleder i Norges Fredslag som ble dannet i 1885 og har rundt 370 betalende medlemmer. «Det grunnleggende problemet er at alle solidaritetsbevegelsene mistet et stort antall medlemmer på 2000-tallet,» sier Harang. «Klassisk lokallagsarbeid er svekket av sosiale medier, og virtuelle rom har tatt over for lokal, fysisk aktivitet. Det er lettere å invitere folk med i en facebookgruppe enn å samle folk til et fysisk møte,» sier Harang. «Men for å få noe til å fungere over tid trenger man lokal organisering. Ingen av fredsorganisasjonene har lykkes her, men Fredslaget satser nå på å bygge opp mer lokal aktivitet rundt om i landet.»

På 1960-tallet hadde man lokale fredskontorer 19 steder i landet. Hva var det som gjorde at man lyktes da?

«Fredskontorene var en del av en massemobilisering som klarte å kanalisere folks frykt for atomkrig over i fredsarbeid. Det er en sterk tradisjon for fredsaktivisme i Norge, som går langt tilbake. På begynnelsen av 1900-tallet fantes det 16 regionale fredslag i landet, som igjen hadde mange egne lokallag. I 1907 samlet de inn 385 000 underskrifter mot at Norge skulle drive opprustning mot Sverige – på en tid da Norge bare hadde to millioner innbyggere! Dette klarte de ved å være fysisk til stede alle steder i landet og sende aktivister fra grend til grend.»

I dag ser man en tendens til at organisasjoner prioriterer å gjøre noen få talspersoner synlige i det offentlige ordskiftet, og mobilisere «likes» og delinger på sosiale medier, ifølge Harang.

«Men om vi skal opprettholde fredsideologien på sikt, er vi avhengige av at folk kommer sammen fysisk, arbeider sammen og skoleres. La oss si at jeg flytter fra Oslo til Kristiansand. Hvis jeg vet at det er et lokallag der, kan jeg fortsette fredsengasjementet mitt innenfor et fellesskap. Hvis ikke reduseres engasjementet mitt fra konkrete erfaringer til en abstrakt idé. Vi som skal endre samfunnet, må gjøre det sammen med andre, som et kollektiv. Det må være et miljø for kritisk tenkning der man kan teste standpunktene sine og lære av hverandre.»

Hvis noen i for eksempel Mandal spør deg hva de kan gjøre for fredssaken, hva svarer du da?

«At de kan starte et lokallag sammen med noen likesinnede. Man trenger ikke være mange. De kan begynne med å sette seg ned og diskutere det som står i avisene. Så kan det føre til praktisk aktivitet: arbeid med konflikthåndtering, underskriftskampanjer, debattmøter og foredrag, utdeling av løpesedler og leserinnlegg i lokalavisen. Med 400 lokalaviser i landet kan man påvirke nasjonal politikk lokalt, dersom mange nok skriver. Målet bør være at alle avisene vet om noen lokale aktivister de kan gå til dersom de ønsker en fredspolitisk kommentar,» avslutter Harang.

Bestemødrene. En organisasjon som prioriterer klassisk fredsaktivisme, er Bestemødre for fred. «Organisasjonen ble dannet i 1982 under navnet Bestemødre mot atomvåpen,» forteller Trine Eklund, som tar seg tid til å prate med Ny Tid under en løpeseddelutdeling. Eklund kom med i fredsbevegelsen da kvinner fra alle de nordiske landene marsjerte mot atomvåpen fra København til Paris i 1981, fra Stockholm til Minsk i 1982 og fra Oslo til Washington i 1983. Det gjorde inntrykk å være med på fredsmarsjene. «I Sovjetunionen hilste tusenvis av mennesker oss i gatene og viste stor takknemlighet for at noen fra Vesten kom med et budskap om fred i stedet for krig. I USA var det helt annerledes, vi måtte gå med politieskorte på fortauet. Folk viste oss tommelen ned, og politikerne var ikke interessert i budskapet vårt.»

I Oslo møtes Bestemødrene hver onsdag og deler ut aktuelle fredspolitiske løpesedler på Karl Johan, og bestemmer neste ukes tema etterpå. «Men det holder å være en to–tre stykker som møtes en gang i måneden,» sier Eklund. «Det er bare å få fatt i en venninne, så sender vi løpesedler til alle som er interessert.»

Bestemødrene er aktive i i Oslo, Fredrikstad, Sandefjord, Florø og Sandes, og det arbeides med å etablere lokallag på Lillehammer, Hamar, i Bergen og i Arendal. «Responsen går litt opp og ned, men vi opplever at vi når ut til mange mennesker på denne måten,» forteller Eklund. «Mange er fortvilet over Norges krigerske retorikk, og bekymret over at beredskapen svekkes til fordel for F-35 og utenlandsoperasjoner. Målet vårt er først og fremst å nå ut til de unge, og grasrota.»

«Erfaringene fra samtlige kriger fra 1999 og frem til i dag viser at freds-bevegelsens hadde rett – alle konfliktene Norge blandet seg inn i, har blitt verre.»

Sosialt miljø viktig. Om de etablerte organisasjonene ikke lykkes med å kanalisere grasrotas fredsengasjement inn i politisk aktivisme, oppstår kanskje muligheten for nye, lokale organisasjoner? En organisasjon som er ny av året, er Stopp NATO, stiftet på Litteraturhuset i Bergen 9. april. De arbeider for å få «slutt på NATOs herjinger og krigshissing», og for at Norge skal melde seg ut av forsvarsalliansen.

«Vi driver informasjonsvirksomhet gjennom vår nettside Antikrig.org, og gjennom sosiale medier. I tillegg arrangerer vi eller eller deltar i demonstrasjoner og markeringer,» forteller Stopp NATOs leder Henrik Hjelle til Ny Tid. «Vi jobber med å få opprettet lokallag flere steder i landet. Ett er allerede på plass, og flere er like om hjørnet. Vi har fått stor respons i sosiale medier. Dessuten har vi rekruttert folk i alle aldre, fra ulike politiske miljøer,» legger han til.

En organisasjon som prioriterer lokalt fredsarbeid, er Fredsbevegelsen på Nesodden, som ble dannet i 2011 og har i underkant av 40 medlemmer. Ny Tid fikk være sammen med fire av dem på årsmøtet, som ble holdt etter en bedre middag hjemme hos lederen Gudveig Havstad. «Det er viktig å bygge opp et sosialt miljø rundt det man holder på med. Man blir mye mindre krigersk av å spise god mat sammen,» smiler Havstad. Fredsbevegelsen har arrangert åpne møter om Afghanistan, Syria, Palestina, droner og våpeneksport, og mobiliserer ved å dele ut løpesedler i forkant av arrangementene. Møtene har samlet mellom 12 og 30 deltakere. «Det er mange som ønsker å bidra på forskjellige måter, og setter pris på at organisasjonen ikke er partipolitisk,» forteller Havstad. Initiativtaker Geir Christensen mener det er et stort potensial for lokal aktivisme som de etablerte organisasjonene ikke makter å fange opp. «Det norske fredsarbeidet foregår stort sett i topptunge organisasjoner uten noe aktivt grunnplan,» mener han. «Det finnes nesten ikke lokale organisasjoner som har aktiviteter og løpeseddelutdeling på gata. Jeg var med i Vietnambevegelsen på 1970-tallet, og grunnen til at vi lyktes med å snu opinionen mot Vietnamkrigen, var at vi hele tiden var ute på gata og snakket med folk.» Christensen håper flere tar initiativ til å bygge opp lokale fredsaktivistiske grupper, og Fredsbevegelsen på Nesodden gir gjerne praktiske råd om noen skulle trenge veiledning. «Menneskene finnes, de er bare dårlig organisert. Vi ønsker oss veldig sterkt flere grupper å samarbeide med.»

Nytt diskusjonsklima. Også Fredslagets Alexander Harang mener det er potensial for å gjenopplive den tradisjonelle fredsaktivismen. «I 2011 var bombingen av Libya i gang før den offentlige debatten, og ingen ville diskutere med oss. Situasjonen i dag er helt annerledes. Både de militærfaglige miljøene og midtøstenekspertene er skeptiske til syriaintervensjonen, og diskusjonsklimaet er gunstig for krigsmotstandere. Erfaringene fra samtlige kriger fra 1999 og frem til i dag viser at fredsbevegelsens hadde rett – alle konfliktene Norge har blandet seg inn i, har blitt verre,» sier Harang.

«Vi har de beste argumentene, vi må bare komme oss inn i det store offentlige ordskiftet. At man bor i Førde eller Arendal bør ikke være noe hinder for å melde seg inn i en fredsorganisasjon. Det er bare å kjenne sin besøkelsestid.»

---
DEL