Adjø, fredsaktivisme?

Når sosiale medier tar over for fysiske lokallag og møter, kan fredsideologien sakte ebbe ut. 

Foto: Viktor Jæger
Aslak Storaker
Storaker er fast skribent i Ny Tid, og medlem av Rødts internasjonale utvalg.

 

På 1980-tallet samlet fredsbevegelsen hundretusenvis av underskrifter mot atomvåpen. I 2003 demonstrerte over 115 000 mennesker mot norsk deltakelse i USAs krig mot Irak. Men i 2011 og 2016 lyktes man ikke å mobilisere flere enn 300–400 personer til å demonstrere mot norsk deltakelse i krigen mot Libya og innblanding i borgerkrigen i Syria. Hvor har det blitt av alle fredsaktivistene?

«Må være til stede i hele landet.» Ny Tid spør Alexander Harang, som er styreleder i Norges Fredslag som ble dannet i 1885 og har rundt 370 betalende medlemmer. «Det grunnleggende problemet er at alle solidaritetsbevegelsene mistet et stort antall medlemmer på 2000-tallet,» sier Harang. «Klassisk lokallagsarbeid er svekket av sosiale medier, og virtuelle rom har tatt over for lokal, fysisk aktivitet. Det er lettere å invitere folk med i en facebookgruppe enn å samle folk til et fysisk møte,» sier Harang. «Men for å få noe til å fungere over tid trenger man lokal organisering. Ingen av fredsorganisasjonene har lykkes her, men Fredslaget satser nå på å bygge opp mer lokal aktivitet rundt om i landet.»

På 1960-tallet hadde man lokale fredskontorer 19 steder i landet. Hva var det som gjorde at man lyktes da?

«Fredskontorene var en del av en massemobilisering som klarte å kanalisere folks frykt for atomkrig over i fredsarbeid. Det er en sterk tradisjon for fredsaktivisme i Norge, som går langt tilbake. På begynnelsen av 1900-tallet fantes det 16 regionale fredslag i landet, som igjen hadde mange egne lokallag. I 1907 samlet de inn 385 000 underskrifter mot at Norge skulle drive opprustning mot Sverige – på en tid da Norge bare hadde to millioner innbyggere! Dette klarte de ved å være fysisk til stede alle steder i landet og sende aktivister fra grend til grend.»

I dag ser man en tendens til at organisasjoner prioriterer å gjøre noen få talspersoner synlige i det offentlige ordskiftet, og mobilisere «likes» og delinger på sosiale medier, ifølge Harang.

«Men om vi skal opprettholde fredsideologien på sikt, er vi avhengige av at folk kommer sammen fysisk, arbeider sammen og skoleres. La oss si at jeg flytter fra Oslo til Kristiansand. Hvis jeg vet at det er et lokallag der, kan jeg fortsette fredsengasjementet mitt innenfor et fellesskap. Hvis ikke reduseres engasjementet mitt fra konkrete erfaringer til en abstrakt idé. Vi som skal endre samfunnet, må gjøre det sammen med andre, som et kollektiv. Det må være et miljø for kritisk tenkning der man kan teste standpunktene sine og lære av hverandre.»

Hvis noen i for eksempel Mandal spør deg hva de kan gjøre for fredssaken, hva svarer du da?

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here