Adjø, drømmeslott

Minneord: SVEND WAM

En kulturell motstandsmann er død.

Regissør Svend Wam har laget ny film «Desperate Bekjentskaper».
Foto: Terje Bendiksby / NTB / Scanpix

Det skulle være de to mot verden. De to mot det sosialdemokratiske likhetshelvetet. De to mot et jålete borgerskap og en sekstiåttergenerasjon som trodde de ble lykkelige i nye uniformer. De to mot ml-ere som heller så mot det røde Kina enn til den grå hverdagen på Grorud. Det bestemte de seg for, «Kvalm og Vemmelig».

På 1970-tallet så Norge ut som Sovjetunionen, tross innslag av langhårete hippier i slottspark og fiskevær. Med Lasse og Geir (1976) kom den første smaken på det som til slutt skulle knuse gråheten i landets hjerte: pønken. At pønken skulle bli til pastellfargede japper og kjøpefest, var det ennå ingen som visste.

Og nå er han død, den ene av motstanderne; den milde anarkisten.

Drømmeslottet på Frogner. Jeg møtte ham på midten av 1990-tallet, like før han forsvant i sitt kunstneriske eksil i henholdsvis Son og Spania. Han forble i sitt selvpålagte eksil med depresjonene og en Parkinson-diagnose som bare ble verre og verre.

Han var åpen, følsom, skjønn. Og mest av alt husker jeg dette: Jeg hadde arvet en gammel Mazda 323 etter min far; en bil oslofolk noe uvørent kalte «pakkis-Mazda». En ettermiddag kom jeg kjørende sammen med filmskaperen Frank Mosvold for å hente Svend i Gyldenløves gate på Frogner i Oslo.

Da glødet øynene; Svend Wam ble ung igjen! For noe slikt hadde han ikke sittet i siden han var i tjueårene. Den gang han hadde bestemt seg for å lage historien om Norge.

Frank Mosvold klippet på denne tiden det som skulle bli Wams siste film, Desperate be-
kjentskaper
(1998). Klipperommet og lydstudioet lå i kjelleretasjen i den gedigne villaen vi kom til. Huset hadde Hieronymus Heyerdahl, mannen bak Oslo rådhus, i sin tid fått bygget til seg selv.

En kveld jeg stakk innom Svend fortalte han meg at kong Haakon kom på besøk til Hieronymus to ganger i måneden for å spille bridge. Mangt og meget skjedde her, i Gyldenløves gate 41 – ikke minst innspillingen av mange scener til de ikoniske filmene.

Første etasje i huset var for representasjon og filming. Wam og Vennerøds private gemakker lå i andre etasje, og her slapp aldri noen andre inn. Selv hadde jeg ikke visst at de i det hele tatt eksisterte dersom ikke Club 7s Asbjørn Olsen, som hadde vært med på flere opptaksrunder i huset, hadde fortalt meg det.

Olsen kunne fortelle at han en gang at han hadde sett Wenche Foss’ pupper i garderobene på loftet. Så hadde de to gått ned for å lage frokost sammen.

Interne bruduljer. Når jeg tenker etter, var det ingen virkelig saftige private skandaler rundt det skandaløse filmparet. En pen ung mann påstod en gang i avisen at han hadde blitt tilbudt en filmrolle i bytte mot sex, men noe sier meg at det ikke nødvendigvis ligger mye sannhet bak denne påstanden.

Wam og Vennerød utfordret alle.

Det var så mange pene gutter i filmene deres, og «Wam og Vennerød-gutten» er nettopp denne mørke, slanke og senete unge mannen med et dukkeaktig ansikt. Han er iskald, men han er sexy! Selve symbolet på dyret i oss; det vi tiltrekkes av, men som kun er estetikk hinsides all etikk.

Det kunne til tider bli noe internt bråk rundt opptakene, som gjerne hadde sin base i den høyborgerlige villaen. En historie som ble meg fortalt, handlet om noen nyinnkjøpte malerier som ble hengt opp i «dekken», som det kalles på filmspråk.

Den kvinnelige scenografen mente maleriene ikke hadde noe med scenen å gjøre – og at de kun var satt opp på veggen for at de så kunne bli en del av filmens produksjonsbudsjett. Underforstått at de egentlig var kjøpt inn privat. Da de to filmskaperne nektet å flytte på maleriene, og fortsatte å påstå at de var en del av scenen, trakk scenografen seg fra hele prosjektet.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here