Adjø, drømmeslott

Minneord: SVEND WAM

En kulturell motstandsmann er død.

Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen
Forfatter og filmskaper.
Regissør Svend Wam har laget ny film «Desperate Bekjentskaper».
Foto: Terje Bendiksby / NTB / Scanpix

Det skulle være de to mot verden. De to mot det sosialdemokratiske likhetshelvetet. De to mot et jålete borgerskap og en sekstiåttergenerasjon som trodde de ble lykkelige i nye uniformer. De to mot ml-ere som heller så mot det røde Kina enn til den grå hverdagen på Grorud. Det bestemte de seg for, «Kvalm og Vemmelig».

På 1970-tallet så Norge ut som Sovjetunionen, tross innslag av langhårete hippier i slottspark og fiskevær. Med Lasse og Geir (1976) kom den første smaken på det som til slutt skulle knuse gråheten i landets hjerte: pønken. At pønken skulle bli til pastellfargede japper og kjøpefest, var det ennå ingen som visste.

Og nå er han død, den ene av motstanderne; den milde anarkisten.

Drømmeslottet på Frogner. Jeg møtte ham på midten av 1990-tallet, like før han forsvant i sitt kunstneriske eksil i henholdsvis Son og Spania. Han forble i sitt selvpålagte eksil med depresjonene og en Parkinson-diagnose som bare ble verre og verre.

Han var åpen, følsom, skjønn. Og mest av alt husker jeg dette: Jeg hadde arvet en gammel Mazda 323 etter min far; en bil oslofolk noe uvørent kalte «pakkis-Mazda». En ettermiddag kom jeg kjørende sammen med filmskaperen Frank Mosvold for å hente Svend i Gyldenløves gate på Frogner i Oslo.

Da glødet øynene; Svend Wam ble ung igjen! For noe slikt hadde han ikke sittet i siden han var i tjueårene. Den gang han hadde bestemt seg for å lage historien om Norge.

Frank Mosvold klippet på denne tiden det som skulle bli Wams siste film, Desperate be-
kjentskaper
(1998). Klipperommet og lydstudioet lå i kjelleretasjen i den gedigne villaen vi kom til. Huset hadde Hieronymus Heyerdahl, mannen bak Oslo rådhus, i sin tid fått bygget til seg selv.

En kveld jeg stakk innom Svend fortalte han meg at kong Haakon kom på besøk til Hieronymus to ganger i måneden for å spille bridge. Mangt og meget skjedde her, i Gyldenløves gate 41 – ikke minst innspillingen av mange scener til de ikoniske filmene.

Første etasje i huset var for representasjon og filming. Wam og Vennerøds private gemakker lå i andre etasje, og her slapp aldri noen andre inn. Selv hadde jeg ikke visst at de i det hele tatt eksisterte dersom ikke Club 7s Asbjørn Olsen, som hadde vært med på flere opptaksrunder i huset, hadde fortalt meg det.

Olsen kunne fortelle at han en gang at han hadde sett Wenche Foss’ pupper i garderobene på loftet. Så hadde de to gått ned for å lage frokost sammen.

Interne bruduljer. Når jeg tenker etter, var det ingen virkelig saftige private skandaler rundt det skandaløse filmparet. En pen ung mann påstod en gang i avisen at han hadde blitt tilbudt en filmrolle i bytte mot sex, men noe sier meg at det ikke nødvendigvis ligger mye sannhet bak denne påstanden.

Wam og Vennerød utfordret alle.

Det var så mange pene gutter i filmene deres, og «Wam og Vennerød-gutten» er nettopp denne mørke, slanke og senete unge mannen med et dukkeaktig ansikt. Han er iskald, men han er sexy! Selve symbolet på dyret i oss; det vi tiltrekkes av, men som kun er estetikk hinsides all etikk.

Det kunne til tider bli noe internt bråk rundt opptakene, som gjerne hadde sin base i den høyborgerlige villaen. En historie som ble meg fortalt, handlet om noen nyinnkjøpte malerier som ble hengt opp i «dekken», som det kalles på filmspråk.

Den kvinnelige scenografen mente maleriene ikke hadde noe med scenen å gjøre – og at de kun var satt opp på veggen for at de så kunne bli en del av filmens produksjonsbudsjett. Underforstått at de egentlig var kjøpt inn privat. Da de to filmskaperne nektet å flytte på maleriene, og fortsatte å påstå at de var en del av scenen, trakk scenografen seg fra hele prosjektet.

Hvem som hadde etikken og estetikken på sin side, må fuglene vite. Og dem er det ennå mange av i den grønne ridealléen, som Gyldenløves gate egentlig er. Laget for at dronning Maud skulle kunne ri fra slottet til Frognerparken.

Huset var Wam og Vennerøds eget drømmeslott, noe som passet for to av filmens fyrster.

Da jeg ble kjent med Svend, bodde han der alene. Gjenklangen av de gamle filmopptakene lå fortsatt i de sparsomt innredede rommene. Dette var det egentlige «Filmens Hus». Her hvor 1970- og -80-tallets Skam ble laget. Forfatter og tidligere filmkonsulent Nikolaj Frobenius mener serien i sin estetikk og «rett opp i ansiktet»-dimensjon likner på de ikoniske filmene.

Wam og Vennerød var anarkister i hjertet, men det var ikke noe anarkistisk over livsførselen. De fulgte opptaksplanene og var kjent for å være forsiktige med pengene. Tidligere nevnte Frank Mosvold fortalte at det var en enkel jobb å klippe Desperate bekjentskaper.

Svend hadde kun tatt opp akkurat det han trengte, ulikt vår tids filmer hvor ethvert rom støvsuges filmatisk i alle mulige vinkler, slik at klipperen sitter igjen med et hav av opptak. Tusenlappene flagrer ikke lenger i filmporten når alt havner på en voluminøs harddisk. Som klipper var det i dette tilfellet bare å legge opptakene etter hverandre.

Frilynt kultur. Anarkister, ja! Kanskje etter hvert borgerlige, vil noen hevde. Wam og Vennerød – to mot verden! – utfordret alle. De var en del av den frilynte kulturbevegelsen i Norge som har sine røtter helt fra kong Sverres tid og som går via folk som Kristian Lofthus og Hans Nielsen Hauge. Wam og Vennerød var fritenkere – og de lagde filmer om det de mente.

De var politiske på «den riktige måten», som alle sanne kunstnere; de opponerte for sannheten. Sannheten om individets virkelighetsopplevelse. Om jegets humpete vei gjennom verden.

Den ikoniske Lasse og Geir, som på engelsk fikk den treffende tittelen Them and Us. Filmen er en historie om et opprør uten mål og mening; om ulmende krefter i unge menneskesinn.

Adjø solidaritet (1985) tar for seg de samme mennesketypene, men frarøvet ungdommens håp og idealer. De er blitt voksne, og sitter kun igjen med seg selv og sine småborgerlige nevroser. Med andre ord, der de fleste av oss ender i idealsamfunnet som ble middelklassefabrikk.

Impulsene kom fra Tyskland, fortalte Svend. Filmskapere på 70- og 80-tallet var delt i to leire: Enten hentet de sin inspirasjon fra Werner Herzog eller Rainer Werner Fassbinder.

Wam og Vennerød var selvfølgelig fassbindianere, noe som er systematisk gjenkjennbart.

Der hvor Herzog var iskald og observerende i filmer som Fitzcarraldo (1982), dro Fassbinder til med store pasjonerte følelser i Petra von Kants bitre tårer (1972) – uten å bry seg om at det var teatralsk. Her skulle det være operaestetikk for alle pengene – og uttrykk for en såkalt «homofil livsforståelse», som den pensjonerte filmkritikeren Per Haddal kalte det i NRK P2 den morgenen Wams dødsfall nylig var blitt kjent via NTB.

Hvem var Svend Wam? Både åpen og lukket, som de fleste som har fått til noe. Men ikke tidvis kald, som også gjerne er et kjennetegn ved suksess. Kanskje var det derfor han trakk seg tilbake fra rampelyset da hans tid var over og ironigenerasjonen begynte å komme på banen. Da ble det han mot verden.

Hva han har betydd? Det prøver jeg å innprente mine filmmanusstudenter ved Westerdals: Det å ha en dagsorden om bevisst å ville avbilde et samfunn, det er et vidunderlig utgangspunkt.

I filmen Drømmeslottet (1986) knuses de voksnes drøm, men i siste scene går ungdommene inn i et hus som ligger brakk. Idet de forsvinner inn døra, tennes lysene i vinduene til det flommer ut av huset som et gjenskinn av paradis.

Velkommen til drømmeslottet!

---
DEL