Å vippe på kanten av klisjéene

Mesterverket Bonsai følges opp av en mindre interessant og mer forutsigbar roman.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Kirsten Thorup er ikke redd for å ta tak i sterke følelser og dramatiske relasjoner. Mens det i hennes forrige roman Bonsai resulterte i en rystende fortelling om identitet, avhengighet, sykdom og barmhjertighetsdrap, gjør det denne gangen skuffende svakt inntrykk.

En hovedårsak ligger nok i at både persongalleri og tematikk denne gangen er langt mindre eksotisk enn sist. Det skaper dessverre også mindre rom for nye og frigjørende tanker. Ingenmannsland makter dermed ikke å overraske, og moralen som ligger i bunnen er i aller høyeste grad konvensjonell – nærmest forutsigbar.

Om å nærme seg døden

Ingenmannsland har imidlertid også sterke sider. Det gjelder for eksempel beskrivelsen av sykehjemsvirkeligheten sett fra Carl Sørensens ståsted. Carl er nittifire år gammel, og mistet sin livsledsager et år i forveien. Han er for første gang blitt plassert på sykehjem av sine voksne barn. Med sin sterke fysikk og frihetstrang blir han en trussel mot personalet, som reagerer med å frarøve ham muligheten til å bevege seg utendørs. Institusjonens plikt til å unngå flukt og eventuelle skader, veier tyngre enn plikten til å muliggjøre et verdig liv for beboerne.

Carls opplevelse av å være fratatt hjem og selvråderett opptrer sammen med en ny mangel på selvkontroll. Hans banning og utskjelling av hjelpepleierne medvirker til å bekrefte hans svekkede autoritet over eget liv og knuser hans bilde av seg selv som en dannet og høflig mann. Identiteten splittes, og Carl begynner en kamp for å nedkjempe «ringeren» i seg – den stygge, gamle mannen Carl ikke har kjent før nå.

Carls mest vellykkede fluktstrategi blir gjennom tankekraften. Hans tankehopp tilbake til utvalgte øyeblikk i fortiden gir oss et perspektiv på de enorme samfunnsendringer han har gjennomlevd og innsikt i en familiehemmelighet det nå har blitt maktpåliggende for ham å dele. Men disse «ut av kroppen»-øvelsene blir etter hvert mer en tilvenning til døden enn en overlevelsesstrategi.

Generasjonstematikk

Troverdig er også beskrivelsen av Carls datter Ellen. Hun lider av skam over å ha overlatt faren til institusjonen og over å ha frasagt seg ethvert ansvar for familien på et tidlig tidspunkt. Samtidig opplever hun selv å bli avfeid som mor av en sønn som søker faste rammer gjennom scientologikirken.

Ingenmannsland er i stor grad en roman om tre generasjoner. Carl er den fåmælte moderne mann som med optimisme griper industrialiseringens muligheter, Ellen er 68-eren som gjennom hele livet har motsatt seg faste rammer for tilværelsen. Hun er femti, men har ennå ikke hatt et forpliktende parforhold, og jobber fortsatt freelance. Sønnen hennes, Rune, har vokst opp til å forrakte friheten moren har vært så opptatt av.

Lyder skjemaet kjent? Ja, og det er også en del av problemet ved romanen. Generasjonsgapene evner nemlig ikke å bli mer enn middels interessante.

Kraftfull litteratur og skjemmende klisjéer

Det som redder Ingenmannsland fra å bli intetsigende er Thorups dikteriske kraft. Den danske forfatteren har et helt eget språk som veksler mellom direkte dialoger, drømmesekvenser, tilbakeblikk og handling. Hun drister seg til og med til en dødsbeskrivelse. Thorup er en modig forfatter, både med hensyn til stil og innhold. Mens stilen er eksperimenterende, nærmer hun seg ofte klisjéene gjennom innholdet. Dette har ofte vært det virkelig gode ved Thorups bøker. Forfatteren tør å tippe på kanten til det banale og klisjéfulle for så å rette seg rakrygget opp og fortsette, mens leseren bare kan grøsse av beundring. Dessverre faller hun denne gangen for dypt ned i klisjéene hun tidligere så elegant har sveipet innom, og det skjemmer Ingenmannsland i så stor grad at boken som helhet er å betrakte som svært skuffende.

---
DEL

Legg igjen et svar