A-våpnenes galskap

Norge hadde ikke selv utplassert atomvåpen i perioden fra 2. verdenskrig og fram til 1970. Men Norge stilte seg under USAs atomparaply, og bygget lagre for å ta imot atomvåpen. Norge deltok også i en storstilt planlegging for bruk av atomvåpen fra norsk jord, og ikke minst norske støttefunksjoner for alliert bombing av mål i […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Norge hadde ikke selv utplassert atomvåpen i perioden fra 2. verdenskrig og fram til 1970. Men Norge stilte seg under USAs atomparaply, og bygget lagre for å ta imot atomvåpen. Norge deltok også i en storstilt planlegging for bruk av atomvåpen fra norsk jord, og ikke minst norske støttefunksjoner for alliert bombing av mål i «fiendeland». Det kommer fram av boka «Fryktens likevekt» som ble lagt fram denne uken.

Det er enkelte ting det er verdt – i ettertid – å merke seg med den norske a-våpen-politikken. For det første at norske politikere drev et slags dobbeltspill gjennom 50- og 60-tallet. På den ene siden tok statsminister Einar Gerhardsen klart til motmæle mot atomvåpen på norsk jord i fredstid. På den andre siden bestrebet man seg hardt på at slike våpen skulle kunne føres til Norge så raskt som mulig i en krise- eller krigssituasjon. Selv om norske myndigheter stort sett overholdt en bokstavtro tolking av den offisielle politikken, drev man et omfattende underkommunikasjon av Norges egentlige innvolvering i atomstrategien.

For det andre synes det som om den folkelige motstanden mot atomvåpen på norsk jord har spilt en avgjørende rolle for norsk atompolitikk. Riktignok var sentrale Ap-politikere selv skeptiske til a-våpen på norsk jord, men mye av skepsisen handlet om opinionens mulige reaksjoner. Den atomvåpen-motstanden som vokste fram under 50- og 60-tallet, og som denne avis er et ektefødt barn av, bidro i vesentlig grad til å stagge utplaseringen – i stor skala eller i det skjulte – på norsk jord. I ettertid bør man også kunne samles om en forståelse av at en mer omfattende opprusting av Norge i den kalde krigen ville gitt mindre, og ikke mer, trygghet. Resultatet ville vært ytterligere spenning i nordområdene. Det norske forsvarets deltakelse i atomsamarbeidet på etterretningsplan var en sikkerhetsrisiko. Selv i Nato-hovedstedene synes det som om Norges selvpålagte restriksjoner møtte forståelse – om enn ikke i de militære hovedkvarterene.

For det tredje drives det etter alt å dømme omfattende etterretningsarbeid fra norsk jord. Slik bidrar vi til Natos fortsatte atomstrategi, og slik gjøres nordområdene potensielt utrygge. Noen vil hevde at Nato ikke kan avhende sine a-våpen i en situasjon der «røverstater» skaffer seg slike. Men om de skulle ha rett i dette, bør de likevel kunne slutte seg til at Norge må tre ut av Natos atomparaply. For den dag i dag baserer Nato-alliansen sitt forsvar på omfattende ødeleggelser av menneskeliv og infrastruktur i en krigssituasjon – om nødvendig ved å slå til først.

---
DEL

Legg igjen et svar