Å ta EØS på alvor

EØS-regler som kan vekke politisk strid skal lirkes inn i det norske lovverket med minst mulig oppmerksomhet.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Slik vil nemlig EØS-tilhengerne ha det, både de som egentlig vil ha Norge helt inn i EU – og de som ser EØS som vern mot EU-medlemskapet.

Behandlingen av nye EØS-lover har alltid vært en demokratisk verkebyll i norsk politikk. Det har vi fått en oppsiktsvekkende illustrasjon på i forbindelse med en EU-forordning om såkalte «europeiske selskap» (SE-selskap).

Forordningen ble godkjent av Stortingets EØS-utvalg i løpet av seks minutter i juni 2002, men det er først nå at de skremmende konsekvensene av forordningen blir offentlig kjent, blant annet gjennom en høringsuttalelse fra LO. Der hevdes det

  • at forordningen gjør det lett for store selskap å flytte hovedkontoret ut av landet,
  • at slik utflytting kan føre til store skattetap og for Norge,
  • og at viktige norske naturressurser kommer i utenlandsk eie og ut av norsk styring.

(Se forrige nummer av Ny Tid.)

Det håpløst udemokratiske

Forordningen er kobla sammen med et direktiv om ansattes medinnflytelse som – ifølge høringsdokumentet til Arbeids- og administrasjonsdepartementet – er godt egnet som del av en handlingsplan som tar sikte på å frata eller nekte arbeidstakerne innflytelse. (Se Ny Tid nr. 31)

Det håpløst udemokratiske er at slike omstridte EØS-regler godkjennes av regjeringen i møte med EU-kommisjonen etter en ytterst lemfeldig – og pinlig – behandling bak lukkede dører i Stortingets EØS-utvalg. EØS-utvalget må ta standpunkt til nye EØS-regler uten at det får vite hva regjeringen faktisk vet om hva de nye reglene vil bety i praksis. (Se Ny Tid nr. 32)

For seine høringer

I det aktuelle tilfellet med SE-ordningen ble de nye EØS-reglene sendt på høring to år etter at EØS-utvalget og regjeringen godkjente dem på vegne av Norge. Og det var først da regjeringen redegjorde for hva de nye EØS-reglene ville kunne bety i praksis.

Dette er ikke noe enkeltstående tilfelle. Statskonsult har i flere rapporter kritisert at forslag til nye EØS-direktiv sendes på høring når det er for seint – etter at regjeringen langt på vei har bundet seg opp i møte med EU-kommisjonen.

Statskonsult tok i 2002 for seg ni EU-rettsakter som endte i EØS-avtalen. Bare to av de ni ble sendt på høring før møtet i Stortingets EØS-utvalg. Og i begge disse to tilfellene var høringsfristen satt etter at EØS-utvalget hadde gjort vedtaket sitt.

Hemmelig – men ikke for regjeringen

Regjeringen kan ikke unnskylde seg med mangel på tid. Det er rutine at departementene lager såkalte «rammenotater» om alle forslag til EU-rettsakter som en regner med skal inn i EØS-avtalen. Rammenotatet skal – ifølge St. meld.nr.27 (2001-2002) – beskrive innholdet i forslaget, gjeldende norsk lovgivning på området, hvordan forslaget vil påvirke norske interesser og om en vedtatt rettsakt hører inn under EØS-avtalen.

Innholdet i disse rammenotatene er ikke kjent verken for Stortinget eller for norske interesseorganisasjoner. Rammenotatene legges ikke en gang fram for Stortingets EØS-utvalg.

Holdt tett i tre år

Slike rammenotater foreligger altså om forslag til nye EU-rettsakter før de er vedtatt i EU, og de oppdateres kontinuerlig på alle stadier i EØS-prosessen – ifølge samme stortingsmelding. EU-reglene om SE-selskap ble vedtatt av EU alt i 2001, altså tre år før regjeringen fant det for godt å informere norske organisasjoner om innholdet i reglene gjennom et høringsdokument.

Dette betyr at verken partier eller organisasjoner får kjennskap til hvordan norske faginstanser og den norske regjeringen vurderer forslag til rettsakter på et så tidlig stadium at de kan påvirke beslutningsprosessen innad i EU ved å ta kontakt med samarbeidsparter innad i EU og i de enkelte EU-land.

Norsk innflytelse rammes

EØS-avtalen gir Norge rett til å være representert i de arbeidsgruppene som EU-kommisjonen bruker til å forberede ny lovgivning for det indre markedet, og dermed for EØS.

Dette betyr at regjeringen er kjent med hva som forberedes av nye lovinitiativ. Men det er viktig at også instanser utafor departementene blir klar over hva som foregår.

Detaljer kan naturligvis ikke lekkes fra arbeidet internt i EU. Men at det forberedes en rettsakt på et område – og hvilken hovedinnretning rettsakten vil ha – det må bli kjent også utafor departementene. Alle regjeringene våre etter 1994 har lagt lokk på slik informasjon. Norske partier og organisasjoner har derfor ikke hatt noen mulighet for å bygge allianser innad i EU i forbindelse med lovforslag som er viktige for Norge.

Tre vilkår

Tre vilkår må være oppfylt for å utnytte slike muligheter:

  • n Berørte norske interesser må bli klar over at en framtidig EØS-rettsakt er under debatt i EU. Det kan bare regjeringen gjøre.
  • n Berørte norske interesser må få vite tidligst mulig hvordan forslaget til rettsakt vurderes av norske faginstanser og myndigheter. Det er det også bare regjeringen som kan sørge for.
  • n Berørte norske interesser må få hjelp til å finne ut hvor langt saken er kommet i det uoversiktlige EU-systemet og hvilke instanser den skal igjennom før EU fatter sitt endelige vedtak. Regjeringen må ta ansvar for at slik hjelp blir gitt.

FRYKTEN FOR EN INFORMERT EU-DEBATT

Det er strømmen av lovtekster fra Brussel som har skapt den avmaktssituasjonen både EØS-motstandere og EØS-tilhengere reagerer på. EØS-tilhengerne har til nå forsterka avmakten på to måter:

  • n Ved å avvise enhver tanke om å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen mot EU-lover som utfordrer norske verdier og interesser,
  • n og ved å unngå alt som kunne skape oppmerksomhet om uheldige sider ved EØS-avtalen, også den oppmerksomheten som må til om norske interesser skal hevdes effektivt innad i EU.

Åpenhet kan skape motvilje

Det er ikke vanskelig å finne grunnen til at ja-sida kvier seg for en offentlig debatt om nye EØS-direktiv. Et norsk nei til et EØS-direktiv betyr å bruke en reservasjonsrett som vi ikke ville hatt hvis vi var medlem av EU. Dermed blir hver norsk reservasjon mot et EØS-direktiv et effektivt nei-argument mot medlemskap i EU – hvis det skulle bli aktuelt igjen.

Motstanden mot å legge til rette for bred norsk innsats innad i EU er også lett å forstå: Det ville nødvendigvis rette oppmerksomheten mot sider ved EØS-avtalen som kunne skape motvilje mot hele avtalen.

Heller avmakt enn debatt?

Kravet om åpenhet omkring EØS-prosessene har til nå vært et krav fra EØS-motstanderne i Norge. På Stortinget har Senterpartiet og SV ved flere anledninger foreslått konkrete tiltak som kunne gjøre det enklere for norske organisasjoner å delta i det politiske spillet innad i EU. Det er EØS-tilhengerne som har holdt igjen.

Når de norske EØS-tilhengerne, både de som vil helt inn i EU og de som ser EØS som det gode kompromisset, gang på gang avviser å skaffe oss bedre innsyn i – og mer innflytelse på – det som foregår i Brussel, er det vanskelig å se gode grunner for det. Kan det være så enkelt – og så klanderverdig – at de foretrekker liten innflytelse over nye EØS-regler framfor en åpen og informert debatt om slike regler – i tide?

---
DEL

Legg igjen et svar