Å skrive et liv

Hva gjør biografier verdifulle?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«Det som ligg til grunn for denne biografien om Olav H. Hauge er ei overtyding om kor avgjerande det til sjuande og sist er, i humanistisk forskning, å skrive om eit enkeltståande menneskeliv.» Slik slutter Knut Olav Åmås’ omfattende biografiteoretiske tilleggskapittel i Mitt liv var draum – Ein biografi om Olav H. Huge.

Kapittelet har ikke bidratt til å gjøre boken kortere og mer konsentrert, men det inneholder et «biografi-poetikkens manifest», som man med gode grunner bør undersøke nærmere og kontrastere mot andre biografer og biografiers innstillinger.

Åmås søker å øke den sjangermessige bevisstheten hos biografene og han vil revitalisere sjangeren som humanistisk forskning. Ja, han vil gjøre den til selve middelet for å overskride spesialiseringssyken innen denne delen av akademia og bruke den som brekkstang for en «gjenhumanisering av menneskevitskapane». Moralen er: Biografiene har et uutløst kunnskapspotensial, og kan bli selve grunnsteinen i vår søken etter forståelse om menneskene.

Til grunn for denne reformviljen ligger en analyse av både humaniora (særlig literturvitenskap), det litterære feltet med de fleste av dets aktører, og den manglende metodologiske bevisstheten hos biografer flest.

De to sistnevnte fenomener må, ifølge Åmås, dele skylden for at biografier myntet på allmennmarkedet ofte har latt dramaturgi og krav til driv i bokens narrativ gå foran kildekritikk og ydmykhet i forhold til hva man kan slå fast med sikkerhet om et levd liv.

Sjangerkravene er konvensjonelle og både kritikere og forleggere forventer en viss type bok når de får en biografi i hånden. Den skal være medrivende, og den vil også ofte komme til å spille opp under mer eller mindre romantiske kunstnermyter. Der dette ikke skjer, risikerer den å få dårligere omtale, og kanskje også refusjon eller krav til omarbeidelse fra forlagets side, er argumentet.

Fakta eller fiksjon?

Biografi er alltid diktning, kildematerialet er aldri uttømmende, det vil alltid være biografens oppgave å se sammenhenger og trekke linjer mellom handlinger, tilstander, holdninger og situasjoner den biograferte har vært del av. Det slår de fleste biografer fast allerede i forordet, men tar de konsekvensen av det i det faktiske skrivearbeidet og er det synlig i det ferdige verket? Ikke ofte nok og ikke tydelig nok, svarer Åmås, som mener det for ofte lages absoluttiske tolkninger av et annet menneskes levde liv. Fortellerstemmen kan ofte være allvitende, og pretendere å gå utover det forfatteren strengt tatt kan vite – resultatet blir at teksten selv kommuniserer at den er autoritativ. Den pretenderer å si sannheten med stor s, og underslår at den bare er en av mange sannheter om et enkelt menneskeliv.

Det avgjørende spørsmålet blir dermed: Dersom biografisjangeren har et kunnskapspotensial, men at dette ikke handler om å slå fast noen egentlig sannhet om den biografertes liv, hva, nøyaktig, består dette potensialet i?

Liv og verk

Et vanlig svar når det gjelder dikterbiografier, eller kunstnerbiografier mer generelt, er at dette kunnskapspotensialet handler om hva kontekstkunnskap, miljøkunnskap og biografiske fakta, betyr for lesningen av verkene den biograferte stod for. Man kan lese enkeltverk opp mot den biografiske bakgrunn, man kan forklarere hvorfor det ene eller det andre kunstneriske valg ble foretatt på bakgrunn av erfaringer den biograferte har gjort seg. På bakgrunn av sosialt eller psykologisk press i den ene eller den andre retning. Men dette blir raskt reduksjonistisk, mener Åmås. For forholdet mellom liv og verk er intet enkelt forhold.

Jørgen Sandemose søker i sin biografi Flyktningen kunnskap om livet i verkene. Som han sa ved lanseringen av biografien: «Mange forfatterbiografer har ikke oppdaget livet som avdekkes i forfatterskapet.» Kolloens Hamsun-biografi kan være et eksempel. Sandemose vil derimot se verk og liv i sammenheng, på den måten at verkene kan være kilder til kunnskap om det levde livet. Særlig relevant blir det for Jørgen fordi faren yndet å spinne myter rundt sin egen bakgrunn – om et mulig mord foretatt på New Foundland, om oppveksten i «Jante». Biografen søker å komme til bunns i hva som virkelig skjedde ved «Misery Harbour», og hvor det virkelige «Misery Harbour» ligger.

Det klarer han langt på vei ved å sammenholde ulike litterære og andre kilder. I alle fall sår han omhyggelig tvil om farens egen – eller egne – versjoner.

Men også dette, å forklare livet gjennom verket, blir reduksjonisme for Åmås. Forholdet mellom dikting og eksistens er nemlig et svært komplekst forhold, og det trenger ikke arte seg likt fra forfatter til forfatter. «Det er dette kompliserte tilhøvet mellom «liv» og «skriv», eksistens og litteratur, som gjer enkle slutningar frå årsak til verknad, og alle former for kausalforklaringar prinsipielt ugjerlege og i praksis ufruktbare i eit biografiarbeid,» skriver han.

Samtidig er ofte forfatterskapet selve grunnen til at vi er opptatt av en forfatters liv. Derfor må det ha en sentral plass i enhver biografi. Spørsmålet er hvilken plass. Åmås svarer: «Ein treng å retta merksemda mot korleis tekstane «arbeider», ein treng å skriva om dei på deira eigne vilkår og samstundes ha i minne og respektera at dei litterære tekstane er eit eige imaginært univers.»

Aksel Sandemose skrev selvbiografiske romaner, nesten hele tiden. Espen Arnakke fra blant annet En flyktning krysser sitt spor, er et litterært alter ego. Kontakten mellom liv og diktning er med andre ord særskilt tett i tilfellet Aksel Sandemose, noe sønnen Jørgen til fulle har tatt konsekvensen av. Hvordan forholder så Åmås’ teser om måter å lese «liv og skriv» sammen seg til Flyktningen?

Et sitat av Anders Heger, som Åmås bringer videre med ordene «en uhyre fruktbar gjennomtenkning av heile forholdet mellom liv og verk», kan gi oss en pekepinn: «Enhver kunstners verk er selvfølgelig en nøkkel til forståelse av hvem han var. Slik sett er verket en biografisk kilde. Men bare slik sett. (…) På hvilken måte forfatteren bruker sine livserfaringer (og hva annet skulle han bruke?) affiserer ikke teksten. Men det har betydning i livet.»

Og dette holder Sandemose seg innenfor. Ja, han er faktisk svært opptatt av dette med forfatterens bruk av livserfaringer i teksten – av selvbiografiske elementer og en stadig maskering av de samme elementene. Kanskje så mye at skillet mellom liv og verk truer med å bryte sammen, og da har man muligens gått for langt

Nåtid og datid

Biografier handler som oftest om døde mennesker. Og det har ofte gått noen år fra forfatterens død til boken er å finne i bokhandelen. Av og til har det gått noen hundre. I dette spennet ligger det en rekke utfordringer for biografen. Men også noen muligheter. Den viktigste utfordringen er kanskje å lese begivenheter i den biografertes liv inn i den rette historiske konteksten. Likevel er det med biografier, som med alle andre bøker, at de i og med sin utgivelse fordrer å legge noe vesentlig til vår egen tid. Det kan dreie seg om nylesninger av den biografertes verker, men dette er, ifølge Åmås, i høyden en positiv bieffekt. Det vesentligste er at den kan si oss noe om det å være menneske, mener han, og legger til at den også er et bidrag i historieformidlingen. Det har en verdi å formidle historien gjennom enkeltskjebner.

Selvbiografier er det selvfølgelige unntaket – når det gjelder dette med død – den sjangeren har sine egne sjangerproblemer. Men selvbiografien kan fungere som pol i en av aksene som går gjennom det biografiske feltet. Nemlig den mellom objektivitet og subjektivitet, forstått som sannhetssøking med metodisk refleksjon og åpenhet for tvil på den ene siden, og en følelsesmessig og personlig identifikasjon på den andre.

Subjektiviteten

I en slags mellomstilling kommer biografer der den biograferte har et tett familiært eller annet sosialt bånd til biografen. Jørgen Sandemoses bok om sin far Aksel Sandemose, som nylig ble gitt ut av Samlaget, er et eksempel på dette. Hva har dette nære båndet å si for kunnskapspotensialet i boken? En god del, får man tro. Jørgen Sandemose har da også tatt et durabelig oppgjør med sin far.

Det kan være vold mot denne boken å karakterisere den som en biografi. Den er heldigvis mer kritisk mot sitt objekt enn sønners og andre nære slektningers biografier vanligvis er. Vel, det er en underdrivelse. Sandemose den eldre får sitt rykte ytterligere tilsmusset, han er et barn, han har homofile tilbøyeligheter og insestuøse trekk. Det virker åpenbart at han ikke kan ha vært noen god far. Og nettopp dette, at den er så preget av oppgjør og sinne over omsorgssvikt, preger boken på en slik måte at nøkternhet er erstattet med et besinnet raseri.

Kritikken av Mitt liv var draum har gjennomgående påpekt at Åmås har valgt å tre i bakgrunnen i for stor grad. Det er for mange refererende avsnitt og direkte sitater fra brev, dagbøker, notater og så videre. For Åmås har dette sannsynligvis hatt en litteraturpolitisk bakgrunn. Han forsøker å utvide begrepet om fortellerstemme biografier. Det er ikke nødvendig med en sterk forteller, men en nøktern en, som «dyrkar distansen til kjeldene og til sitt eige prosjekt – som skildrar alle synlege overflatar, men ikkje alle usynlege djupner».

Jørgen Sandemoses biografi om sin far stiller seg i en ganske annen posisjon. Den er farget av det særskilte forholdet mellom biografen og den biograferte. Det åpner for en del spørsmål knyttet til for eksempel kildekritikk. Jørgen Sandemose er jo også selv å betrakte som en kilde. Har han antatt den distansen Åmås krever? Tja, et er i alle fall sikkert. Jørgen Sandemose viser frem hvordan Aksel Sandemoses selvfremstilling strider fundamentalt med hans eget bilde av faren. Det er en viss distanse her, men er det nok? Og er den av den typen Åmås tenker seg? Nei, boken er preget av en tydelig og sterk fortellerstemme. Slik en anmelder sa det: Jørgen Sandemose «vandrer i sin fars fotspor og snuser seg fram til og analyserer de ekskrementene som faren la igjen etter seg på sin vinglete ferd gjennom livet».

Kronologi

Ting henger sammen når det gjelder biografier. Og et særmerke ved de fleste biografier er at de grovt sett følger livsløpets kronologi. At fortid henger sammen med ting som hender senere. Dette henger igjen sammen med ønsket om forklaringer. Om et sett av årsaker og virkninger som skal gi fullstendig innsikt i hvilke krefter som drev den biograferte i en bestemt retning, være seg psykologiske eller sosiologiske. Det kan innebære farer der man mangler kildemateriale for en periode av livet man undersøker.

Men det er ikke det eneste problemet, slik Åmås ser det. Han holder frem et wittgensteiniansk, fenomenologisk og eksistensialistisk alternativ til søken etter årsakssammenhenger. Målet må være å forstå, ikke å forklare.

Samtidig finnes den en annen akse å bevege seg langs. Man kan kalle den tematisk, eller noe slikt, og den handler om de ulike rollene den biograferte hadde i ulike livssammenhenger. Som far, som forfatter, som venn, som skribent og debattant og så videre. Det har vært vanlig å søke konsistens og koherens mellom livets ulike sfærer for å fange en «kjerne» i den biograferte. Dette er Åmås skeptisk til. Man bør heller tenke seg «time slices» og «theme slices». Slik løser an spenningen mellom ønsket om å beholde kronologien, og samtidig unngå totaliserende årsaksforklaringer.

Både Jørgen Sandemoses Flyktningen og Åmås’ Mitt liv var draum beveger seg langs disse linjene, men det finnes også andre varianter, som ligger nærmere den klassiske monografien, men som likevel fult og helt er biografier. Et nærliggende eksempel fra de idéhistoriske biografiene er Bernhard-Henri Lévys Sartre. The Philosopher of the Twentieth Century. Den er langt fra noen biografi i tradisjonell forstand. Lévy bryr seg ikke om kronologi, lite om barndommen, knapt noe om privatlivet i det hele tatt. Lurer man på om Sartre egentlig var homofil eller hvor mange elskerinner han hadde, så må man lete andre steder. Likevel handler den om livet til Sartre – det intellektuelle livet.

Jørgen Sandemose er derimot opptatt av privatliv og barndom. Og følger faktisk her Åmås på ett punkt. Det private er ikke irrelevant.

Etikken i det

Forlag har allerede rubrisert denne høsten som en «biografi-høst». Og det har allerede kommet to slike bøker. Til uka kommer en til – Lars Roar Langsletts bok om Henrik Ibsens sønn Sigurd – og senere i høst kommer også et nytt bind i Ingar Sletten Kolloens verk om Hamsun.

Avisene har satt i gang en biografidebatt – Dagbladet hadde innlegg fra Åmås og Marta Norheim denne uken. Vi får se om den, i likhet med sommerens store Prøysen-debatt, kommer til å handle om de etiske grensene for avsløringer i biografier. Prøysen-biograf Ove Røsbak skal ha vist om dikterens tabubelagte seksuelle identitet og de personlige problemene det førte med seg da han skrev biografien i 1992. Åmås skriver nå: «Vi skuldar dei levande å ta omsyn, dei daude skyldar vi berre sanninga, er det blitt sagt. Det er ingen tilstrekkeleg etikk for ein biografi. Men supplert av god og systematisk dømekraft, er vi på veg, mot biografisjangaren som leverandør av noko slikt som kjerneprosjekt i menneskevitskapleg forskning.»

Det private skal håndteres med ydmykhet og med flid i kildekritikken, men det er ikke en biografi uvedkommen. Det kan vær uvesentlig for å forstå enkeltverk, men det er ikke uvesentlig for å forstå livet i all sin kompleksitet og i alle sine nyanser.

Videre er det vesentlig for Åmås å påpeke nødvendigheten av å gi forståelse forrang over forklaringen – en etisk nødvendighet. Først da blir menneskesynet og livssynet i biografien respektfullt. Heller enn å lete etter bakenforliggende årsaker, kan man for eksempel spørre hva slags valg den biograferte ble stilt overfor og forsøke å forstå hvorfor vedkommende valgte slik han gjorde.

Subjektiviteten – igjen

Vi må tilbake til spørsmålet om kunnskapspotensialet i biografiene. Og vi må berøre spørsmålet om subjektivitet på nytt. Det er nemlig slik at enhver biograf har et ståsted. Han gir sin lesning av et liv og de verkene som følger med. Han er et subjekt som handler i forhold til det materialet som er etterlatt etter et langt liv. Han velger bort og velger inn stoff han mener er relevant, og han preges av en stilistisk tone, et særegent språk som ikke hermer den biografertes.

Det krever sitt: «Eit djubdeengasjement i eit anna livsløp inneber ei grad av sjølvdefinering undervegs, dersom prosjektet har ein eksistensfilosofisk og refleksiv profil.»

Klarer enn det, skriver Åmås, og kombinerer det med en kontekstuell følsomhet i forhold til liv og verk, kan man gjenreise biografien som en kunnskapssjanger. Som en popularisering av historien – mer presist idéhistorien – og som et bidrag til tverrfaglige undersøkelser i humaniora.

---
DEL

Legg igjen et svar