Å se Persepolis i Teheran

Mens filmen Persepolis hylles i Europa, opplever vi i Iran den som ensidig.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[teheran] I mai vant den iransk-franske illustratøren Marjane Satrapi juryens pris ved filmfestivalen i Cannes for animasjonsfilmen Persepolis (Norges-premiere 21. september, red. anm.).

Kort sagt er filmen en selvbiografi fra tiden under sjahen, den islamske revolusjonen i 1979, og krigen mellom Iran og Irak på 1980-tallet. I Iran har ikke Persepolis opparbeidet seg et like negativt rykte som Hollywood-filmen 300, men mange iranere oppfatter Persepolis som en anti-iransk film.

Filmen er basert på Satrapis tegneserie med samme navn. Boken er i tre bind; det første tar for seg Marjanes barndom og skoletid i Iran; det andre handler om den islamske revolusjonen, sosiale endringer, opplevelsen av krig, og politiske, sosiale og økonomiske problemer; det tredje dreier seg om hennes liv utenfor Iran og hennes opplevelser som innvandrer.

Bildet Marjane tegner av Iran er fobisk, ensidig og kritisk. Animasjonen er i svart-hvitt, og denne binære motsetningen har en negativ virkning på publikum. Det eneste hun virker ærlig om, er beskrivelsen av sjahens overgrep, og gleden iranerne følte da han flyktet landet. Hun bevarer også sin kritiske sans når hun snakker om livet utenfor hjemlandet.

Men Marjane er reduksjonistisk. Det eneste resultatet hun ser av den islamske revolusjonen, er påbudet om hijab og den pågående håndhevingen av dette. For mange iranere som forlot Iran etter revolusjonen, var og er hijab noe de ikke kan tolerere.

Det franske samfunnets tilnærming til kvinners bruk av hijab har påvirket Marjane, og det gjenspeiles i fortellingen hennes. Satrapis syn på hijab er veldig overflatisk og virker nedbrytende på kvinners rettigheter. Hijab er et uttrykk for islamsk livsstil, og står ikke i motsetning til kvinners frihet eller fremskritt. Hvorfor betrakter ingen den indiske sarien eller den japanske kimonoen som hindringer for kvinners rettigheter?

Persepolis kan kategoriseres sammen med filmen 300. De baserer seg begge på ikke-vitenskapelige bøker, er både overflatiske og uten virkelig innhold. De bygger begge oppunder iranofobi. Alle som ønsker seg berømmelse i dagens verden, kan oppnå dette ved å komme med et urealistisk bilde av Iran.

Denne typen filmer er ikke populære på grunn av teknikk eller profesjonalisme. De er populære fordi de snakker med motstandens stemme uten å ha logisk grunnlag for det. Jeg tror det er derfor internasjonale organisasjoner hyller slike produksjoner. Som filmen Ikke uten min datter (1991) er Persepolis ikke kun en beskrivelse, men også basert på politisk tilhørighet. Den er et uttrykk for motstand innenfor rammen av en fortelling.

Selv om Marjane benekter dette, har hun overdrevet detaljer ved den politiske situasjonen rundt begynnelsen av den islamske revolusjonen. Dømmekraften hennes er verken pålitelig eller oppdatert: Hun forlot Iran for mer enn ti år siden, og hun har ikke opplevd de sosiale, politiske, og kulturelle endringene som har påvirket livet i Iran siden den gang. Mange av trendene Marjane beskriver i filmen og i tegneserien, har mindre kraft i dag.

Men ingen av disse kritiske kommentarene kan gjøre noe med hvilken virkning Persepolis vil ha på utlendingers oppfatning av Iran. Det er to grunner til dette: For det første er Marjane iransk, og mange tror kanskje på henne som noen som snakker fra innsiden. For det andre er verden i dag full av stereotypiske tilnærminger. Negativ propaganda om Iran, og enhver produksjon som styrker denne, settes pris på av motstanderne.

Hvis man ser etter et mer rettferdig bilde av Iran og dagliglivet her, anbefaler jeg bøkene fra Yassovoli Publications. Siden 1951 har dette forlaget gitt ut over hundre dokumentarbøker og fotobøker om Iran. Se websiden yassavoli.com.

Najmeh Mohammadkhani studerer Masters & Art i nordamerikanske studier ved Universitetet i Teheran. Hun skriver eksklusivt for Ny Tid.

Oversatt av Kristian Bjørkdahl

---
DEL