Å se ned på seg selv

Nikolaj Frobenius’ Teori og praksis er hans oppvekstskildring fra drabantbyen Rykkinn – eller kanskje er det en selvbiografi, som han selv er inne på i den kostelige fotnoten til bokens benevnelse som roman. Boken er både en kritisk kommentar til det voldsomme, modernistiske arkitekturprosjektet som var byggingen av Rykkinn, et fadermord som er overstrømmende både […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Nikolaj Frobenius’ Teori og praksis er hans oppvekstskildring fra drabantbyen Rykkinn – eller kanskje er det en selvbiografi, som han selv er inne på i den kostelige fotnoten til bokens benevnelse som roman.

Boken er både en kritisk kommentar til det voldsomme, modernistiske arkitekturprosjektet som var byggingen av Rykkinn, et fadermord som er overstrømmende både i sitt mishag og sin kjærlighet, og en historie om en merkelig malplassert barndom mellom Stian Kristiansens vei og KI-sentret, i svært konstruerte gater midt ute på bondelandet, et sted som etter hvert skal bli preget av store sosiale problemer.

Gutten Nikolaj flytter dit sammen med faren Magnus, som er arkitekt og har vært med på å tegne Rykkinn, moren Lone og lillebroren Peter. Faren har stort gult skjegg, og moren er dansk. Slikt bringer sønnen deres til fortvilelse i hans ønske om absolutt konformitet. Nikolaj mistenker fra han er ganske liten at han er en av de slemme guttene. Lest på familieroman-premisser (noe boka vel er for konseptuell til at det er forsvarlig å gjøre) er dette også et fint motiv: Den harde nøtta som blir født inn i en litt for myk familie.

Etter hvert slår tragedien til, senere blir Nikolaj pønker og stifter nærmere bekjentskap med langerne ved KI-sentret. Alt henger sammen, og når galskapen kommer er også psykosen utløst av arkitektoniske viderverdigheter. Kanskje går ikke teori og praksis i hop for de som planla drabantbyen – men i boka går det individuelle perfekt opp i, og blir et uttrykk for, det kollektive.

Dette er litt problematisk. Som Rykkinn er Teori og praksis en overordentlig ryddig og godt uttenkt modell. Det meste er som kjent mindre ryddig i virkeligheten, men kanskje er det ment som en trøst at boka i alle fall skal være velorganisert. Det kan også godt hende at Nikolaj (eller «Nikolaj») var den perfekte menneskelige illustrasjonen av Rykkinns oppløsning, men det er en fiffighet som kan gjøre en mistenksom.

Noen av oss mener det var historisk (i alle fall i den sportsfaglige betydningen av ordet) da Harald Eia på norsk fjernsyn i høst var alvorlig i noe slikt som 15 sekunder. Disse sekundene brukte Frobenius’ gamle klassekamerat – og i Teori og praksis en av de snille guttene – til å kritisere boka for dens potensiale for nedlatenhet. Så vidt jeg forsto mente Eia dette lå i bokas ettertrykkelige insistering på hvor jævlig det var å vokse opp på Rykkinn, og dommen dette felte over livene til alle dem som fortsatt bor der. Det er en lesning som legger vekt på «det borgerlige avviket» til alle som har kommet seg bort fra noe de synes var fælt – som en oppvekst i drabantbyen. Å komme bort vil antakeligvis innebære en klatring i den sosiale stigen.

Litt ubehagelig er det at veien ut av drabantbyen gjerne går til Majorstua. Samtidig må kanskje de som har sett et modernistisk prosjekt gå til grunne, bokstavelig talt i sin egen hage, få lov til å bli skeptikere. Barna til en generasjon som trodde på så mye snodig – som at utopien var en drabantby på et jorde – er kanskje nødt til å begrense seg til mindre prosjekter, som når den voksne Nikolaj med stor glede spiser en tynn skive med engelsk marmelade.

I boka er gutten og stedet tett identifiserte med hverandre. Det triste og eksotiske som er Rykkinn henger også ved den harde gutten Nikolaj. Den voksne mannens tilbakeblikk vil alltid i beste betydning være ovenfra og nedad – på seg selv.

---
DEL

Legg igjen et svar